mandag 23. januar 2012

Speilnevroner

To viktige aspekter av Buddhas lære er a) å utvikle metta, dvs. vennlighet, empati, overfor alle levende vesener, og b) anatta, eller å erkjenne at vi ikke er separate enheter atskilt fra resten av verden. Naturligvis er det ikke bare buddhister som har hevdet dette. Vi kan finne spor av slike tanker i alle store religioner og filosofier. Men buddhismen er den læren som grundigst og med størst konsekvens poengterer disse aspektene.

Nyere forskning viser at både metta og anatta har en dyp fysiologisk forankring i mennesket, i vår hjerne og vårt nervesystem, og de kan begge knyttes til hjernens speilnevroner. Her er en interessant forelesning som gir en meget god (og ikke altfor lang) forklaring av disse tingene: Speilnevroner . Ta deg noen minutter og se gjennom denne. Anbefales!

Kåre

søndag 22. januar 2012

Om Buddhismen

Hvem er dere?
Buddhismen er den fjerde største av verdensreligionene.  Den oppsto india for over 2500 år siden.  Stifteren av buddhismen er Siddhattha Gotama (denne skrivemåten følger det gamle språket pali). Han var en prins i Sakya-dynastiet som levde et overdådig liv, avskjermet med alt han trengte. En dag han dro ut til byen så han for første gang syke, fattige, gamle, døde og en munk. Inntrykkene gjorde at han reiste fra familien sin for å leve som en munk. Han var da 29 år gammel.  Han brukte dagene til å meditere. I 6 år levde han på denne måten.  En natt det var fullmåne våknet Buddha plutselig opp og så da med ett alle sannheter i livet helt klart.  En slik tilstand kalles “nirvana”. Resten av livet reiste han rundt og lærte opp andre i Dhamma (Buddhas lære) helt til han døde 80 år gammel. Dette regnes som år 1 i den buddhistiske kalenderen.  Buddha døde for 2554 år siden. Men buddhismen spredte seg siden fra India og blant annet til Sri Lanka, Burma, Thailand, Laos, Kambodsja, Korea, Japan og Kina.   Etter den annen verdenskrig har det også vært en økende interesse for buddhismen i Vesten.

I Norge er det i overkant av 25 000 buddhister.  Vi er organisert i foreninger rundt om i landet og mange samarbeider også gjennom et felles trossamfunn: Buddhist-forbundet.  Vi har etablert mange temple og i flere av templene bor det munker.

På fullmånedagen i mai feirer buddhister over hele verden tre store begivenheter i Buddhas liv: Hans fødsel, at han nådde oppvåkningen (nirvana), og at han nådde den endelige nirvana ved sin død.  Denne høytiden kalles Vesak.


Hva står dere for?
Buddhas lære begynner med at lidelse finnes.  Fødsel, sykdom, alderdom og død skaper lidelse. Å savne det som er kjært er lidelse, å måtte utholde det en ikke liker er lidelse, å ikke oppnå det man ønsker er lidelse. Slik er lidelse en uunngåelig side ved livet. Men lidelse har årsaker, lidelse kan ta slutt og det finnes en vei ut av lidelsen.
Buddhismen handler om å frigjøres seg fra årsakene til lidelsen.  Vi må følge en middelvei gjennom livet i alt vi gjør, det skal ikke være for mye eller for lite.   Buddhismens etikk bygger på ett enkelt faktum: Alle ønsker å ha det godt, ingen setter pris på å bli påført lidelse.  Et vers i vår hellige skrift Tipitaka uttrykker dette slik: ”Som en mor er god mot sitt barn og viser det kjærlig omsorg, slik skal du være mot alle, hvert levende vesen du møter.”

Hva er deres bidrag til samfunnet?
Buddha lærte at menneskene må ha barmhjertighet og toleranse overfor hverandre, da vil man oppnå fred på jorden.  Buddhas lære handler om at det er gjennom vårt personlige eksempel at vi kan påvirke verden. Viss vi ikke selv praktiserer det vi lærer, hvordan kan vi da tro at andre skal gjøre det? Derfor må vi begynne med å endre på våre egne holdninger og handlinger. Da kan kanskje andre også bli påvirket til det bedre. Ikkevold og toleranse er viktig i buddhismen. Man må forstå at vi mennesker er forskjellige og trenger å utvikle seg på forskjellige måter. Et godt hjerte er grunnlaget for et godt liv. I stedet for grådighet lærer Buddha oss å utvikle det motsatte, nemlig viljen til å dele og å gi. Buddhismen lærer oss å ikke skille mellom mennesker på grunn av forskjellig bakgrunn. Det som er felles er mye viktigere enn det som skiller oss.

På denne måten vil det å praktisere Buddhas lære, Dhamma, naturlig føre til at samfunnet blir bedre for alle.


Shantana

søndag 15. januar 2012

Kamma (karma)

Buddhister har en tro på at det nytter å gjøre noe med problemene. Denne holdningen henger sammen med et viktig moment i Buddhas lære, nemlig kamma, eller karma, som det heter på sanskrit. Men siden karma er et begrep som brukes også i hinduisme og jainisme, for ikke å snakke om alle slags avskygninger av new age-ideologier, foretrekker jeg heller å snakke om kamma. Dette ordet, som er pali og ikke sanskrit, brukes bare av buddhister, så det er lettere å gi det en noenlunde entydig definisjon.
    Kamma betyr “handling”. I buddhistisk lære henger det uløselig sammen med vipaka, som betyr “resultat”. Prinsippet er uhyre enkelt. Handlinger får resultater, eller kanskje vi heller skal si at handlinger har konsekvenser. Tanken er ikke unikt buddhistisk. Vi har et ordtak om at som man reder, ligger man. I kristendommen snakker man om at som man sår, skal man høste. I fysikken snakker man også om årsak og virkning. Men at buddhismen ikke snakker om fysikk, men om psykologi, forstår vi av når vi ser hva Buddha sier om saken:

Det er intensjonen som er handlingen, sier jeg. Intensjonen kommer først, og deretter kommer den handlingen som vi utfører med kropp, tale eller tanke.

Det er altså nær sammenheng mellom intensjon og handling. Holdningen er avgjørende.
    Hva ligger det så i dette begrepet? Ifølge buddhistisk tenkning er ikke verden så enkel at det til én handling hører ett resultat, og at det bak ett resultat ligger kun én handling. Det ville ha vært en tvers igjennom mekanisk verden, og vi vet at slik er det ikke. Ethvert fenomen er resultatet av, og påvirket av, en lang rekke forskjellige årsaker og betingelser. Det faktum at jeg sitter her og skriver, er et resultat av at jeg er født og fortsatt lever. Det er også et resultat av at jeg har et skriveverktøy, i dette tilfellet en PC, som igjen er et resultat av arbeidsinnsats og oppfinnelser fra en lang rekke mennesker. Jeg ble født fordi mine foreldre var blitt født og hadde vokst opp og møtt hverandre. At jeg har overlevd fra fødselen og fram til i dag, er betinget av at jeg daglig har hatt tilgang på mat og drikke. Kjøremønsteret til hundretusener av bilister som ikke har kjørt på meg og drept meg i trafikken, spiller også en rolle. Min studiebakgrunn og erfaringsbakgrunn som har ført til at jeg sitter og skriver om nettopp dette emnet, har også betydning. Slik kunne vi fortsette, og vil ville aldri kunne fullføre en uttømmende liste over årsaker og betingelser til selv den minste lille hendelse. Man kan innvende at vi kunne vel stryke alle de punktene på listen som ikke var intensjonelle, som vær og vind, siden Buddha sier at den type handlinger han omtaler som kamma, er intensjonelle. Likevel ville listen bli tilnærmet uendelig lang.
    Dette eksemplet viser noe viktig. Nåtiden er en følge av et meget komplekst nettverk av årsaker og virkninger i fortiden. Fordi nettverket av bakenforliggende årsaker er så komplekst, er kamma nærmest ubrukelig som forklaringsmodell for hvorfor tingene er som de er. Vi kan ikke bruke kamma til å forklare nåtiden ut fra fortiden. Grunnen til at jeg poengterer dette så kraftig, er at karma-begrepet noen ganger blir brukt som sovepute, som unnskyldning for ikke å gjøre noe. “Når han er fattig og syk, er det hans egen skyld. Det er hans egen dårlige karma,” sier noen. Til og med buddhister gjør seg skyldige i denne misforståelsen, og det finnes eksempler på at de bruker den som ansvarsfraskrivelse og unnskyldning for ikke å hjelpe andre. En slik karma-lære, der alt ansvaret legges på den som lider, ser bort fra medvirkende årsaksforhold som for eksempel har med samfunnsforhold, politikk og natur å gjøre. Den er mekanistisk, kald, umenneskelig og ubuddhistisk.
    Bak selv den minste lille hendelse ligger det et enormt og uoversiktlig nettverk av foregående hendelser og betingelser. Buddha advarte mot å spekulere over karmiske årsaker og virkninger:

Det finnes fire temaer som man ikke bør spekulere over, fordi slike spekulasjoner lett kan føre til galskap og sinnsforvirring. Hvilke fire?
    Det er spekulasjoner omkring de våknes egenskaper, spekulasjoner om meditasjonens omfang for en som mediterer, spekulasjoner om årsaker og virkninger og spekulasjoner om verden. Disse fire temaene bør man la være å spekulere over, for slike spekulasjoner fører lett til galskap og sinnsforvirring.

Men hva er da poenget med kamma?
    Kamma er et verktøy for optimisme, den handler om en tro på at det tross alt likevel nytter å gjøre en positiv innsats. Selv om enhver hendelse påvirkes av et uoversiktlig stort antall betingelser, vil ethvert lite dytt kunne bidra til å styre hendelsene i den retningen vi ønsker. Hvis vi handler ut fra gode intensjoner, og med handling menes her både tanker, ord og fysiske handlinger, vil vi kunne påvirke nettet av årsaker og betingelser, slik at sannsynligheten for et godt resultat blir større. Hvis vi gir noen et smil og et vennlig ord, er vi ikke garantert å få et smil tilbake. Det ligger ingen automatikk i dette. Den vi smiler til, kan ha sine egne sorger og problemer som gjør at han eller hun ikke gir noen respons. Men mest sannsynlig er det likevel at vi får et smil tilbake.
    Her kommer de sunne røttene inn. Hvis vi har en holdning av vennlighet og gavmildhet, vil dette skape gode intensjoner i sinnet, og disse intensjonene vil igjen slå ut i vennlige ord og handlinger, alt etter hvilke situasjoner vi befinner oss i. På den måten bidrar vi til å skape et godt miljø for oss selv og dem vi omgås. Og skaper vi et godt miljø for andre, vil dette igjen slå tilbake på oss selv og bidra til at vi selv får det bedre. Dette gjelder i alle slags situasjoner: hjemme, blant venner, i trafikken, på arbeidsplassen, i tilfeldig møte med fremmede. Hvis vi styrker de sunne røttene i vårt eget sinn slik at vi møter omverdenen med en positiv holdning og kan gi et vennlig blikk, et rosende ord og en hjelpende hånd, skaper vi god kamma. Og skaper vi god kamma, vil dette gi gode resultater for oss selv. Når vi ser dette, vet vi at det nytter å gjøre noe.
    Vi merker også at hvis de usunne røttene dominerer i sinnet vårt, slik at vi tenker uvennlige og grådige tanker, slår dette ut i holdninger preget av avvisning, irritasjon, motvilje, surhet og tverrhet, baktalelse, renkespill og intriger. Vi skaper dårlig stemning og dårlig miljø omkring oss hvor vi enn måtte ferdes. I det øyeblikket vi erkjenner disse enkle sammenhengene, har vi imidlertid mulighet til å skifte kurs, slippe taket i de negative holdningene og prøve å utvikle positive holdninger i stedet.
    Brukt på denne måten, som et framtidsrettet og humanistisk verktøy for å skape gode holdninger, og ikke som en kvasimetafysisk og defaitistisk forklaring av fortiden, blir kamma-læren et dynamisk hjelpemiddel til å skape et bedre liv for oss selv og andre. Vi lærer å ta ansvar for oss selv og våre medmennesker.

Kåre

søndag 8. januar 2012

Buddha som kristen helgen

Betraktninger om Buddhas liv og lære har nådd Vesten på forskjellig vis, til forskjellige tider. Allerede i århundrene før Kristus kom buddhistiske misjonærer vestover, men buddhismen ble ikke sterk nok til å overleve som en selvstendig tradisjon i hellenismens sydende religiøse og filosofiske miljø. At den var til stede, vet man, og at den ga viktige impulser til gnostisismen, og til andre religiøse og filosofiske retninger, som nyplatonismen, regnes som forholdsvis godt belagt. Det kristne munkevesen oppsto også i Egypt hvor buddhistiske munkesamfunn var etablert, og tydelig påvirket av disse. Hvorvidt buddhismen påvirket den tidlige kristendom på flere vis eller ikke, har vært mye diskutert, men noen endelig konklusjon er vanskelig å komme fram til.
   Med kristendommens endelige gjennombrudd ble det trangere kår for andre livssyn i Europa, og det som eventuelt måtte finnes av buddhisme gikk til grunne uten at vi hører mer til det. På 900-tallet begynte imidlertid en legende å bre seg i kristenheten, en legende blant mange andre populære legender, legenden om Barlaam og Josaphat. I denne legenden får vi høre at det var en gang en konge i India, som var fiendtlig innstilt til kristendommen. Hans største sorg var at han var barnløs, hans største ønske var å få en sønn som kunne arve riket. Til sist får han en sønn, som blir kalt Josaphat. Alle astrologene erklærer at han skal bli rik og mektig, alle unntatt den viseste av seerne. Han spår at barnet vil komme til å gi avkall på jordisk prakt og at hans rike ikke vil bli av denne verden.
   Denne profetien bekymrer kongen, og han bygger et eget palass for sin sønn, atskilt fra resten av byen, og han passer godt på at prinsen får vokse opp uten å kjenne til menneskenes virkelige levekår og skjebne. Men da prinsen ble stor, kjedet han seg, og overtalte omsider sin far til å slippe utenfor en tur. Men da han kom utenfor, fikk han se en krøpling, en som var blind, en skrøpelig olding og et gravfølge, og Josaphat forsto at alle mennesker er underlagt sykdom og død, og at livets gleder er flyktige. Nettopp i dette kritiske øyeblikk kommer den hellige asketen Barlaam vandrende fra Senaars (et navn for Sri Lanka) villmarker. Barlaam er forkledd som kjøpmann, og under påskudd av å skulle vise prinsen en kostbar juvel, får han adgang til Josaphat. Barlaam preker for Josaphat i mange lignelser og omvender ham til sist til kristendommen. Kongen, hans far, prøver å legge mange hindringer i veien, deriblant fristelser av alle slag, vakre kvinner og mye mer, men det hele ender med at også kongen blir omvendt, og til sist forsaker Josaphat hele kongedømmet og trekker seg tilbake i Senaars ødemarker med sin venn Barlaam.
   Historen er lang, og det er lagt inn mange episoder og lignelser som vi kjenner igjen fra Bibelen og tidlige kristne forfattere, men bak denne kristne ferniss kjenner vi først og fremst igjen historien om Buddha, eller spesielt historien om hans liv før han nådde oppvåkningen. I dette avsnitt av hans liv er det vanlig å kalle ham ikke Buddha, men bodhisatta (eller bodhisattva), dvs. en som er på vei mot oppvåkningen.
   At legenden om Barlaam og Josaphat baserer seg på bodhisattalegenden, ble oppdaget av portugiseren Diogo do Couto allerede i 1612, men først etter at Laboulaye og Librecht tok opp saken igjen omkring 1860, har vestens forskere sett nærmere på spørsmålet. At bodhisattalegenden ligger til grunn, er det full samstemmighet om, og mye er dessuten funnet ut når det gjelder kildene til de spesifikt kristne avsnittene, samt veien historien har vandret.
   Historien kan altså helt tydelig spores tilbake til India, men hvordan kom den vestover? I de første århundrene etter Kristus og en tid framover, var Baktria (nordlige Afghanistan med tilgrensende områder) et av Asias mest sentrale trafikknutepunkter. Her fantes en blomstrende buddhistisk kultur, men her møttes også mennesker, tanker og varer fra India, Kina, Iran og Romerriket i et fredelig og internasjonalt miljø. Buddhister, kristne, manikeere, zarathustrianere og senere også muslimer, møttes daglig på torg og i gater og hørte hverandres historier. Muslimske teologer omtaler tidlig den farlige vranglæreren Budhasaf (Bodhisattva) eller Yudasaf. Men han ble ikke ansett som verre vranglærer enn at det tidligste manuskript vi kjenner til av persisk poesi nettopp består av en gjendiktning på vers av historien om Yudasaf.
   Fra India, via Afghanistan og Persia vandret så historien vestover, og nådde Bagdad under kaliffene på 800-tallet. Liksom historiene om Sinbad, ble historien om Bilawhar og Yudasaf, som hovedpersonene ble hetende på arabisk, kjent i mange versjoner. De første kristne versjonene dukket opp i Georgia, ved Kaukasus. Her var navnene Balahvar og Iodasaph. På gresk fikk vi så historien om Barlaam/Iosaph oversatt ca. år 1000. Ikke lenge etter kom den på latin, og deretter ble den snart kjent her i Norden. Det eksisterer flere gamle manuskripter hvor Barlaams og Josaphats saga er nedtegnet på gammelnorsk!
   Barlaam og Josaphat ble aldri formelt kanonisert som helgener, men begge ble anerkjent blant de helgener som Den katolske kirke dyrket. De har sin egen minnedag - 27. november. På 1200-tallet ble de tatt inn i den populære boken Legenda Aurea av dominikanermunken Jacobus de Voraigne, likeså av Baronius i den romerske martyologi på 1500-tallet, og sanksjonert av pavene etter dette. Den greske kirke minnes Iosaphat 26. august og Den russisk-ortodokse kirke den 19. november.
   I Palermo finnes en kirke viet St. Josaphat, og det hevdes at St. Salvator-klosteret i Antwerpen oppbevarer en knokkel og en del av ryggraden til Josaphat!
   Som vi har sett, er Josaphat ingen annen enn Bodhisattva, eller Buddha. At Buddha, i lett forkledning, faktisk anerkjennes som helgen av kristne, og dessuten har vunnet betraktelig popularitet, kan være nokså overraskende. Men det viser egentlig bare hvilken livskraft og universell appell den buddhistiske lære har, og er et bemerkelsesverdig vitnesbyrd om hvilken personlighet dens grunnlegger må ha vært.
   Norske buddhister feirer Buddhas fødsel (Vesak) i mai, og Lysfest den 8. desember. Hva med en Bodhisattvadag den 27. november? Denne dagen har tradisjoner i vår del av verden, på denne dagen har faktisk Buddha blitt feiret i Norge og Vest-Europa forøvrig siden middelalderen! En Bodhisattvadag kunne dessuten gis videre perspektiver enn bare å feire den historiske bodhisatta, - Gotama Buddha. Bodhisatta kan enhver kalles som er på vei til selv å bli en buddha, enhver som aspirerer til å våkne opp. Selv om det spesielt er de forskjellige mahayanaretningene som har lagt vekt på dette perspektivet, står denne tanken heller ikke i strid med theravadatradisjonen.
   En pilegrimsferd til "Buddhas relikvier" i Antwepen ville vel trolig være litt for latterlig. Men hvorfor ikke invitere Den katolske kirke til å bli med på å arrangere en felles minnedag for Buddha/St. Josaphat den 27. november?

Kåre

fredag 6. januar 2012

Kalamasutta: Tenk selv!

Hovedtemaet i Kalamasutta er revolusjonerende i all sin enkelhet: Tenk selv! Ikke bare godta andres autoritet uten videre, men bruk din egen vurdering!
   Dette lyder nokså selvinnlysende for mange. Men ser vi det i en større sammenheng, ser vi at det er en sjelden uttalelse. Hvem kjenner ikke religioner som krever ubetinget tro, og som setter seg imot den selvstendige tanke med alle midler? Hvem kjenner ikke autoritære politiske systemer som truer den fri tanke med harde straffetiltak? Og det finnes til og med buddhistiske lærere i nyere tid som sier at Kalamasutta slett ikke handler om å tenke selvstendig. Tenk det! Med mange intellektuelle krumspring prøver de å bortforklare teksten, men bak disse forsøkene på bortforklaringer ser vi tydelig disse lærernes frykt for å miste sin autoritet.
   Midt oppe i autoritetenes krav om tro på dette og hint, lyser buddhismens ”Tenk selv!” som en fakkel, - en fakkel som river buddhismen fra teismens skumringsverden og setter den i klasse med rasjonalisme, humanisme og vitenskapelig tenkemåte.
   Buddhas ”sokratiske” samtaleteknikk kommer godt fram i teksten som heter Kalamasutta. Gjennom den metode som vises der, leder han kalamene fram til å se de tre usunne røttene i sinnet: hat, grådighet og forblindelse, samt deres tre motsatser, de tre usunne røttene. Ved dette gir han en human-etisk vurderingsnøkkel som utgjør en viktig støtte og supplement.
   Med sin oppfordring til fri og selvstendig tenkning, vil buddhismen aldri vikle seg inn i et slikt motsetningsforhold til vitenskapelig erkjennelse som kristendommen fremdeles sliter med. Men den vitenskapelige tradisjon mangler den etiske dimensjon som Buddha så ofte understreket. Atomvåpen og andre masseutryddelsesmidler, forsøpling av miljøet, dyreforsøk osv. vitner om en dyptgående etisk krise i vår kultur, en krise som den rådende religion har vist seg fullstendig ute av stand til å løse, til tross for mer enn tusen års monopol.
   Derfor er det av største interesse å se hvordan Buddha i sin tale til kalamene balanserer den fri tanke med vennlighet, medlidenhet, med glede og sinnslikevekt, også kalt de fire høyverdige holdninger.
   ”Tenk selv, men glem ikke din neste” – slik kunne kanskje denne tekstens budskap sammenfattes. Den åpenhet og toleranse som her kommer til uttrykk, har imidlertid nok et aspekt, - et aspekt som ofte blir oversett.
   Hva tror en buddhist om livet etter dette? Hva ”skal” en buddhist mene, hva ”bør” han mene, kort sagt, ”hva sier buddhismen …”
   Buddha lar spørsmålet stå åpent. Mange steder i tekstene finner vi henvisninger til en annen verden, det er riktig nok. Men, og det er viktig å være klar over, den enkelte står fritt. Det er ikke nødvendig å godta dette uten å ha erfart det. Det er heller ikke nødvendig å avvise det. Spørsmålet kan gjerne forbli åpent, ettersom det er uten betydning for frigjørelsen. Sett nå at det finnes en annen verden … sett nå at det ikke finnes en annen verden … En etisk og reflekterende holdning overfor verden og medmenneskene har sin verdi enten det nå er slik eller slik.
   Med sin sterke understrekning av den enkeltes rett til selvstendig tenkning, av intellektuell frihet og ansvar, er Kalamasutta en av de viktigste tekster i Tipitaka - en tekst som har gyldighet lang ut over buddhismens rekker.

Her kan du lese en norsk oversettelse av Kalamasutta:

http://www.lienet.no/kalama.htm

Kåre

tirsdag 3. januar 2012

En weekend i stillhet

Følgende lille skisse er skrevet av en deltaker på et weekend-retreat:

Fredag ettermiddag. I en bil med en skisse av et kart, en reisebeskrivelse til et ukjent sted. Skumring og tåke. Trafikkork ut fra Oslo. Stillstand og irritasjon – sitte her til ingen nytte! Mot Lier løsner trafikken. Mørket er fylt med lys fra hus og biler. Tåke og regnet møter oss i Drammen. Dårlig slikt. Mørkere og mørkere. Kartet i handa. Holmestrand, Tønsberg. Tar av fra E 18. Færre lyspunkter nå. Kartet. Til venstre i et kryss, inn på smalere vei. Noen spredte hus. Til venstre igjen i et nytt kryss. Hvor er vi? Smalere vei, svingete, men fortsatt fast dekke. Bekmørkt, ingen hus eller mennesker. Har vi kjørt oss bort? Det lille kartet igjen. Snegler oss fram noen kilometer til. Til venstre igjen midt ute i skogen. Trøstesløst vær. Smal grusvei nå. Hvor er målet? Et merke på kartet. Ingen å spørre om råd og vei. Vi fortsetter. Så et lys. Nærmere og nærmere. I en veiavkjørsel, lys fra en parafinlampe. Aner ikke hvor vi er, men vi er framme. En plass atskilt fra resten av verden? Et hus åpner døra. En nøkternt utstyrt hytte uten elektrisk lys. Venting. Vi er fire. En halv time går. Lys kommer i mørket. Vi blir seks og fulltallige. Klokka er 21. Et raskt møte og enighet om dagsrutinen:

05.30 Stå opp.
06.00 Felles-/individuell meditasjon.
07.30 Mat.
09.00 Meditasjon.
13.00 Mat.
15.00 Meditasjon.
19.00 Mat.
20.30 Meditasjon.

Vi mediterer en time før vi legger oss i mørket. Kaldt i rommet, varmt i soveposen. Natt.

En gong i mørket og stillheten. Lørdagen er begynt. Gongen igjen. Meditasjon, sitte – gå – sitte – gå … Bare stillhet, vi prater ikke. Seks stykker, pluss ovnen som varmer oss. Det lysner ute. En klar dag. Sittemeditasjon – tanker, stillhet, pusten, såre muskler, knitring fra ovnen, en fugl kvitrer, pusten igjen, tvil, - alt passerer, nye fenomener kommer. Gåmeditasjon – 20 meter på en halv time. Oppmerksomhet på bevegelse, tanker, farger, lyder, herregud hva er vitsen, tilbake til bevegelsen. Gongen. Sitte igjen, gå igjen, sitte igjen … Spisemeditasjon – fargene foran på tallerkenen, mat. En hånd opp, fargene transformeres til smak, til en fornemmelse i magen.

En tur i omgivelsen. En krystallklar høstdag. Sollys reflekteres i gult, rødt, brunt og grønt. Frossen sopp, is på vanndammene, så stille det er her. Alt er så tydelig. Gongen. Sitte – gå – sitte – gå – sitte … Frustrasjon, tvil, tungsinn. Kvelden kommer. Solen vår går ned, andre kommer opp langt borte. En fantastisk stjernehimmel. Klare lyspunkter i den store tomheten. Fenomenene i meditasjonen blir plutselig like atskilte og klare i sin tomhet. Det løsner. Glede, liv og lys. Til slutt kommer trøttheten igjen, og søvnen.

Ny gong i mørket og stillheten. Søndag morgen. Sitte – gå – sitte – gå – sitte … Klokka slår tretten. Retreaten går mot slutten. Vi prater igjen. Uvante lyder. Var det bedre i stillheten? Vi oppsummerer og utveksler meninger. Fenomener følger hverandre raskere nå. Vanskeligere å følge med. Gode følelser, ubehagelige følelser. Golv vaskes. Så er det slutt, hver reiser til sitt, det begynner.

Lagt inn av Kåre