Vær uavhengig, vær en øy

Det er bedre å bade i egen badestamp, enn å blåse mot havet for å skape en flodbølge.

Forskjellen er at det første lar seg gjøre mens det andre er nytteløst. Men enn om vi klarer å samle nok mennesker til å blåse mot havet, kanskje vi kan lage en flodbølge likevel? Om vi kan lage bittesmå krusninger på overflaten ved å puste på vannkanten, kan vi ikke skape større krusninger sammen? Kanskje litt. Men vi skjønner at vi ikke kan skape noen flodbølge uansett hvor hardt vi blåser på denne måten.

Poenget er at det er enklere å forandre seg selv enn å forandre samfunnet. Et av mine favorittsitater er av den russiske forfatteren og filosofen Lev Tolstoj: «Alle vil forandre menneskeheten, men ingen vil forandre seg selv». I dette ligger det mye.

Theravadabuddhismen, og i det siste mindfulness som metode, har blitt kritisert for å søke for mye innover på bekostning av engasjement på samfunnsplan. Blant annet hadde Ole Jacob Madsen en kronikk på NRK med tittelen «Mindless mindfulness?» hvor han spør om individuell sjelero er nok i en tid som skriker etter kollektiv handling.

For meg synes det åpenbart at uansett hvor mye vi forbedrer samfunnet – og man kan spørre seg om det historisk har vært så mange bedre epoker, i hvert fall for Norges vedkommende enn den vi har nå – vil det alltid være lidelse og problemer. Så lenge en har grådighet, vil en ønske mer. Så lenge en har motvilje, vil en distansere seg, bytte ut noe eller noen. Så lenge en har uvitenhet, vil en både tenke opp lidelse og handle slik at en får mer av det. Det betyr selvfølgelig ikke at ikke noen er lykkeligere enn andre. Det betyr heller ikke at det er likegyldig hvilken politikk som føres, eller hvordan samfunnet er organisert. Men det betyr at vi ikke bare kan løpe ut i gatene med en gang noe oppleves feil. For det kan være å blåse på havet. Noen ganger trenger vi faktisk bare et bad, for å knytte an til metaforen øverst. Dersom en forsøker å løse på samfunnsplan det som best kan løses av en selv, stiller en seg i et unødvendig avhengighetsforhold. En må trygle om at tilfredsstillelsen av ens behov skal dekkes av andre. Det er da opp til disse, eller den, andre å innvilge eller avslå. Og krever vi noe av andre, må vi normalt også kunne kreve det samme av oss selv.

Vi ønsker gjerne å være del av en gruppe, av en flokk. Selv om dette kan oppleves meningsfullt, er det viktig å huske at meningen oppleves i ditt eget sinn. Du har en opplevelse av mening og eventuelt sosial tilfredsstillelse. Om den samme opplevelsen av mening kan oppnås i ensomhet, er ikke dette en dårligere opplevelse. Snarere tvert imot, for kanskje har du da bedre kontroll på din egen mentale tilfredsstillelse. Men har vi ikke en tendens til å tenke på dette som feil?

For er det ikke egoistisk å oppleve lykkefølelse alene? Selv nibbana – at du skulle oppnå det i eget sinn, er ikke det egoistisk? Jeg mener denne anklagen er skadelig. Som Ayya Khema sier: “There is only one place where enlightenment is possible, namely, in the mind.” Uansett hvor mye vi vrir og vender på det, er all opplevelse av følelse eller opplysning, individuell. Måten du oppfatter det sosiale selskap på, er også individuell. Det er det du føler, du tenker, måten du handler på. Derfor følger det at du har et stort ansvar for deg selv. Både for at du har det bra, men også for at du er den forandringen du selv ønsker å se i verden (her spiller jeg på et sitat av mahatma Gandhi). Det er også viktig å huske på at verdiene du har, kunnskapen du har og hvilke holdninger du har, påvirker handlingene dine.

En ny oppdagelse, en ny idé, oppstår alltid i ett sinn (entall). Derfor vil tilhengerne av «det nye» alltid være en minoritet. Først starter det med én person. Så sprer det seg kanskje til noen flere. Den som kommer med det nye, og de menneskene det først sprer seg til, vil oppleve ikke å bli forstått av samfunnet for øvrig. Dette kan være vondt, så vondt at man gir etter og holder stilt. Trolig dør mange nyvinninger i fødselen. Og hvorfor? Er det ikke fordi man tillegger det samfunnsmessige, det kollektive og tradisjonen mer verdi enn ens egen dømmekraft? Eller er det rett og slett feighet?

Viktigheten av dette gikk opp for meg veldig tydelig ved et bestemt tilfelle. Jeg hadde begynt  på en mastergrad i et annet land, men bestemt meg for at det ikke føltes riktig å fortsette. Så jeg avbrøt og bestemte meg for å flytte. Men så begynte dagene å gå uten at jeg hadde bestilt flybillett. Folk jeg hadde hatt kontakt med hadde fått vite at jeg sluttet, og de fleste trodde nok at jeg hadde reist allerede. Stillheten senket seg rett og slett. Jeg hadde tid til å meditere, lese, skrive og gå turer, altså alene-sysler. Jeg var rett og slett «travelt» opptatt med dette noen dager. Så en kveld følte jeg meg miserabel. Der satt jeg alene igjen mens alle andre var ute på livet. Hvorfor fikk jeg ikke ting til? Jeg hørte på musikk, og så kom sangen «Like An Angel Passing Through My Room» på. Om det var i Abbas originalversjon eller Madonnas cover er ikke viktig.

Long awaited darkness falls

Casting shadows on the walls

In the twilight hour I am alone

Sitting near the fireplace, dying embers warm my face

In this peaceful solitude

All the outside world subdued

Og jeg innså at jeg jo satt der fordi jeg ville det. Det var faktisk bare bra. Øyeblikket som fulgte var veldig fint. Jeg forstod etter hvert at grunnen til at jeg følte meg miserabel var at jeg hadde tatt over en forestilling om at det ikke var greit for en ung mann å sitte for seg selv flere dager på rad. Men når jeg kjente etter så føltes det greit likevel. Om jeg ikke hadde innsett det hadde kvelden vært ødelagt. Og hvor mange fine alene-stunder går vi ikke glipp av om vi ikke tillater oss å nyte stillheten og ensomheten?

Ideen om at tid for seg selv er mindre verdt enn tid med andre, kan også ligge bak at noen er villige til å ofre sine idealer for å tilhøre et fellesskap. Heller gå mot sin egen overbevisning enn å fremstå som rar i en gruppe. Som vegetarianer og nesten-veganer har jeg blitt møtt med å høre at det er anti-sosialt. Er ikke dette en forvansket måte å si at jeg pent burde tilpasse meg det diffuse flertall i en sosial sammenheng? Og jeg har tenkt på det – om man har en velbegrunnet overbevisning, hvilken respekt utviser en overfor en selv om en ofrer den kun for tilpasningens del? En risikerer å miste sin selvrespekt. Andre idealer som kan være fristende å ofre for gruppen er f.eks. avhold. Tenk hva andre vil si om du ikke drikker! Eller hva med baksnakking? Plutselig er det fristende å delta i nedsnakkingen av en felles bekjent kun for å være en del av gjengen i øyeblikket. Men hva er resultatet på lang sikt? Du føler deg dårlig, og den følelsen igjen er ikke god til å bygge selvtillit eller styrke til å stå for noe. Ergo mister du tiltro til egen dømmekraft, og du fortsetter tilpasningen. For hva vet vel du?

Og hva ender det med? Jo, at du til slutt bare er med. Og med på hva? Vel, det avhenger av samfunnet, av gruppen. Dette noe kan være bra eller dårlig. Folk lar seg altfor lett lede av følelser på bekostning av fornuften, noe du kan lese om blant annet i forrige blogg-innlegg av Per Arne. Man risikerer å være med på noe meningsløst, som å blåse på havet for å skape en flodbølge, eller i verste fall å være med på noe direkte skadelig. Derfor skader det faktisk ikke å få litt oversikt før man begir seg ut i kamp. Og det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke skal engasjere oss, men det betyr at det ikke kan skje uavhengig av at vi først får litt selvinnsikt og så kunnskap om stridens eple. Den beste løsningen er ikke alltid den første.

Et buddhistisk sitat jeg finner veldig vakkert er dette: Vær deres egne tilfluktsøyer, munker, og stol på dere selv, ikke bare på andre. La sannheten være tilfluktsøy for dere, og stol på sannheten, ikke på noe annet.

Dette finner vi igjen i flere suttaer (buddhistiske tekster), men her har jeg hatt Cakkavattisihanadasutta, eller Den rettmessige kongens løvebrøl, foran meg. Teksten er å finne i Digha Nikaya 26. Digha Nikaya er nettopp utgitt i sinhelhet på norsk og anbefales varmt. Buddha forklarer videre i suttaen hvordan man går frem for å være sin egen tilfluktsøy. Kort fortalt går det blant annet ut på å betrakte seg selv uten å la seg rive med. Eksempel: «Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter følelsene som følelser, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse.» 

Mindfulness er en god metode.

Det vi kommer tilbake til er oss selv. Det starter der. Dhammapada, en av buddhismens mest kjente tekster, åpner nettopp med at:

Tanken går forut for alle ting

tanken styrer dem, tanken skaper dem.

Og så vender jeg tilbake til åpningen av innlegget. Det går an å skape endringer i samfunnet og i verden. Hvis ikke hadde alt vært likt, og det ville ikke eksistert noen historie. Men å neglisjere selvutvikling og nedvurdere alene-aktiviteter risikerer å bidra til less mind. Mindre bevissthet. Det er vi ikke tjent med. 

For mer om dette anbefaler jeg på det sterkeste boken «Be an Island» av nonnen Ayya Khema. 

Nicolai

Verdens herskere - nærmere enn du tror

Hvilken rolle spiller følelser i livet vårt? Og hvilken rolle spiller de i meditasjonspraksisen? Jeg er opptatt av dette fordi jeg ofte har ugreie følelser – og må leve med dem på et vis. Positive følelser er ikke så problematisk… men hvordan håndtere de vonde?

Følelser er ofte det som ligger bak ord og handlinger: Jeg vil – eller jeg vil ikke… Jeg har lyst til… eller jeg har ikke lyst til… Disse stemningene eller drivkreftene varierer fra milde til sterke, er ofte ubevisste, men har likevel kraft. De er ikke “rasjonelle”, og kan ofte styre oss på tvers av hva vi tenker vi burde gjøre.

Så det er derfor jeg kaller dem “verdens herskere”. Du trodde kanskje at verden ble styrt av framsynte politikere, rasjonelle økonomer, smarte ingeniører eller dyktige vitenskapsfolk. Men alle disse er også i følelsenes makt! Så derfor er det ytterst viktig å finne en intelligent måte å leve med følelsene på.

I innlegget "Hvilken verden lever du i?" snakket jeg om hvordan sinnet lynraskt skaper modeller av virkeligheten. Følelser er en del av denne pakken. Fra populærkulturen (og egne erfaringer) har vi kanskje fått med oss to typiske ytterpunkter når det gjelder hvordan reagere på følelser: den kalde, rasjonelle – og den som er helt i følelsenes vold. En konflikt mellom logikk på den ene siden og “reptilhjernens” flykt-eller-kjemp-respons på den andre.1

Finnes det en annen måte?

SOAG

I oppmerksomhetspraksis vil oppfordringen normalt være å “stoppe, observere, akseptere, gi slipp”. Hensikten er å gå fra å være et offer for egne automatiske tendenser til å kunne ta bevisste valg. Jeg har lyst å dvele litt ved dette.

Jeg tror det kan være greit å være obs på at det alltid vil være et sett med “godkjente” følelser og et sett med “forbudte”, tvilsomme følelser i den sosiale gruppen vi tilhører. Disse settene ser annerledes ut fra familie til familie, miljø til miljø, men særlig i religiøse eller “intellektuelle” kretser er det ofte visse basale følelser som ikke “hører med”. Undertrykking eller bagatellisering blir dermed raskt en fare her. “Skyggen” kan raskt vokse seg stor – som vi dessverre har sett i en del misbruks- og overgrepssaker.

Det er selvsagt positivt med skrupler og selvkontroll. I livet som helhet vil nok de fleste være enige i at det er en fordel å styrke heldige og svekke uheldige sinnstilstander. Men i selve meditasjonspraksisen har vi en enestående sjanse til å bli kjent med de ugreie følelsene slik at vi slipper å leve på flukt, i kamp mot eller i underkastelse for dem.

STUI

Hvis vi tar som utgangspunkt at vi ofte lever på innsiden av en mental “fortelling”, kan meditasjonen gi oss sjansen til å reflektere, tre ut av fortellingen, se situasjonen på nye måter. I den forbindelse finnes det et tankeverktøy som på engelsk har det klingende navnet “RAIN”, mens det nærmeste jeg kommer på norsk er “STUI”. La oss se litt nærmere på det:

Recognize (what’s happening) – Se hva som foregår

Allow it to be – Tillat det å være slik

Investigate with kindness – Undersøk på en vennlig måte

Non-identification – Ikke-identifisering

Essensen i denne tilnærmingen handler om å gå fra å identifisere seg med innholdet i den mentale fortellingen til å se på hvordan man forholder seg til selve følelsen.

En begynner med å se hva som foregår i kropp og tanker (eventuelt med en liten mental merkelapp hvis det hjelper, f.eks. “irritasjon”, “fortvilet”) for deretter å tillate det å være der. Dette handler om å gi rom, ikke yte motstand, si for seg selv noe slikt som “ja”, “dette også”, “jeg tillater” eller “det er ok”.

Å undersøke handler om å innta en spørrende holdning for å se nærmere hva slags tanker og følelser situasjonen består av. Hvilke øyeblikk som kommer og går. Mildt spørre seg selv hva man tror foregår.

Ikke-identifisering dreier seg om innsikt – å kunne hvile i tilstedeværelse slik at man ser at det ubehagelige kun er et aspekt av vår opplevelse, ikke kjernen i vårt vesen. Det er noe universelt ved at vi opplever det, omtrent som tyngdekraft. Det gjelder ikke bare meg. Forsøke å huske at også denne følelsen er forgjengelig og sammensatt.

For at dette skal virke trenger vi å øve opp evnen til å ta pauser og samtidig evnen til å innta en vennlig holdning til oss selv. Tilnærmingen hviler på at vi er villig til å undersøke framfor å dømme. Vi trenger ikke å “fikse” alt, men kan romme mer.

En enkel modell over “negative tilstander”

Her er en forenklet modell som gir et inntrykk av følelsenes universelle natur.

Det er altså to parametere å forholde seg til: tid og spennet mellom behag og ubehag. La oss gå gjennom den og se på hva som kan være konstruktive responser:

Ubehag i fortida: Sinne oppstår ofte som reaksjon på at noe uakseptabelt har skjedd. Spørsmålet er om 1) det er verdt å bli sint, 2) om vi kan si fra på en klar måte om det som har skjedd, uten å måtte “plukke opp brennende kull” (som det å være sint har blitt sammenlignet med i tidlig buddhisme). Jeg har også inkludert sorg eller tristhet i denne kategorien. Spørsmålet er her om vi tillater oss å føle den fullt ut, om vi kan dele den med noen vi stoler på, og om vi etter hvert kan gi slipp, velge å gå videre i livet, og lære av de erfaringene vi har gjort oss, uten verken å fornekte eller dvele ved dem.

Behag i fortida: At vi har opplevd noe behagelig som så tar slutt, er også en klassisk situasjon som ofte utløser tristhet eller sorg. Kan vi isteden sette pris på det vi har hatt, være takknemlig for det? Omtrent som at vi har vært på en flott konsert? Vi vet at den tar slutt, men vi kan samtidig være glad for å ha vært der.

Ubehag i framtida: At vi antar eller vet at vi kommer til å oppleve noe ubehagelig i framtida kan utløse frykt. Kan vi stå i det, tillate det å være der, samtidig som vi gjennomfører det vi vet vi må gjøre, det vi mener er det rette? “Feel the fear and do it anyway” er en fantastisk boktittel.

Behag i framtida: Husk at dette er en modell over “negative” tilstander. At noe behagelig skal skje i framtida er ikke galt, men i denne modellen menes den snevre, krampaktige følelsen av at vi bare må ha noe, at noe må være på en spesiell måte. Avhengighet kan ha mange avskygninger. Spørsmålet her er at vi spør oss igjen: “Er det virkelig verdt det? Er det virkelig det vi vil ha? Kan vi avstå fra dette for å leve i frihet, for å oppleve en større indre lykke?”

Avhengighet er å (mis)bruke noe for å kompensere for negative/urolige følelser – men denne kjappe “løsningen” blir over tid til selve problemet. Gamle farer er fortsatt aktuelle i dag, internett har dessverre brakt noen av dem enda nærmere til flere: porno, gambling, diverse rusmidler, og så videre.

Å ta kalkulerte risker

Skal vi tro nevropsykologen Rick Hanson er hjernen dessverre evolusjonært preget til å gi størst plass til frykten for ubehag og grådighet etter det behagelige. For at arten skulle overleve måtte vi kjapt vekk fra farer og like sex og mat (særlig fett og sukker). Dette betyr at hjernen ofte “lyver for oss”. På den ene siden overdriver den betydningen og nytten av kortsiktig nytelse (vi jager etter gulroten.) På den annen side ser fryktsentrene i hjernen (rester av eldgamle evolusjonære stadier) farer overalt og overgeneraliserer på bakgrunn av tidligere ubehagelige opplevelser. Hjernen overdriver trusler og “løper fra pisken”.

Dette er grunnen til at vi ikke liker å ta risker (be om lønnsøkning, si “jeg elsker deg”) eller utsette oss for ubehag (trene) – selv om fordelene er verdt kostnadene! Noen ganger gjør vi likevel ting hvor kostnadene større enn nytten: f.eks. å skrike til noen i sinne eller innta for mye alkohol eller godterier. Så hvordan kan vi gjøre gode valg? Hvordan gjøre kloke avveininger mellom kost/nytte?

Hansons metode er å sakke ned og analysere. Spør deg selv: hvorfor gjør du disse valgene? Hvilke kostnader/fordeler tror du at du får? Hva pleier du å jage etter, og hva prøver du vanligvis å unngå?

Han foreslår følgende praktiske øvelse:

Plukk ut en tvilsom sak du pleier å hige etter, og spør – er fordelene virkelig så bra? Hvordan ville det føles i kroppen om jeg fikk det? Hvilken pris ville jeg måtte betale? Finnes det bedre måter å oppnå de fordelene på? Fins det enda bedre fordeler med andre midler?

Velg så en ting du pleier å unngå som du vet du har en blokkering på (f.eks. å tale i en forsamling eller si fra om noe hjemme eller på jobben). Spør deg selv: er ulempene virkelig så ille? Hvor ukomfortabel ville du egentlig bli? Hvor lenge ville det vare, og hvordan kunne du håndtere det? Ville du overleve? Hvordan ville det føles å handle på tross av denne frykten?

Ta deretter to kalkulerte risikoer. Slutt å jage en falsk “gulrot” – og slutt å løpe fra en “papirtiger”. Hva skjer? Hva lærte du? Ta inn de positive følelsene ved å gjøre dette. Se hvilke konkrete steg du gjorde, og hvordan de gode følelsene er knyttet til å bli mer bevisst og realistisk når det gjelder fordeler og ulemper, kost/nytte.

Har du andre idéer eller erfaringer når det gjelder å leve med følelser? Hør gjerne fra deg i kommentarfeltet under.

Per Arne

1: For de som er interessert i buddhisme: i den buddhistiske analysen av de fem “khandaene” er “vedana” (som ofte oversettes med “følelse”) kun en registrering av om en opplevelse er behagelig, ubehagelig eller nøytral. De mer sammensatte følelsene eller emosjonene vi snakker om her (sorg, sinne, glede, osv.) vil jeg plassere i kategorien “sankhara”.

Innlegget er tidligere publisert på oppmerksom.net

Hva betyr "klarhet"?

«Klarhet» er et ord man ofte kan støte på i buddhistiske kretser og/eller mindfulness-sammenheng.

Men hva legger vi i begrepet egentlig?

Jeg ser følgende hovedbetydninger:

1) «Klarhet», som i «klar over hva som foregår». I meditasjonen kan vi øve opp en oppmerksomhet som blir sterkere og sterkere, mer og mer presis. Vi kan bli klar over hva vi føler, hva vi tenker, hva vi sanser – mens det skjer. I hverdagen har vi kanskje en mer generell oppfatning av hva som foregår, mens på en meditasjonssamling kan denne klarheten bli ekstremt detaljert og presis, omtrent som vi bruker et forstørrelsesglass på våre egne mentale og fysiske prosesser. Det kan føles som et rush av forandringer, fra millisekund til millisekund. Det kan gi friske perspektiver på spørsmålet «hvem er jeg?». Vi kan skjære gjennom støvete tanker og forestillinger og få en direkte opplevelse av livet her og nå.

2) «Klarhet» kan i noen sammenhenger brukes synonymt med «stillhet». Tar vi oss tid til å falle til ro, kan vi oppleve at forstyrrelsene og distraksjonene blir færre – og at vi ser det som skjer tydeligere. «Klarheten» kan minne om overflaten på et stille skogstjern. I buddhismen er samadhi (stillhet) og sati (oppmerksomhet) begge viktige aspekter av meditasjonen. Stillheten gir en følelse av dybde og  rom.

3) «Klarhet» som å forstå noe – at noe «står klart for en». Det kan handle om at man skaffer seg et klarere bilde av hva som ledet opp til den nåværende situasjonen og en formening om hvor dette leder, eller i hvilken retning man ønsker å gå. Det handler om å få en forståelse av hva som brakte en hit, og å forme en intensjon: «Hva vil jeg, egentlig?». Om vi bruker analyse eller intuisjon er en smakssak.

Et enkelt eksempel: Jeg kranglet med samboeren. Ved å se nærmere på situasjonen finner jeg kanskje noen grunner til hvorfor ettermiddagen endte dårlig. (Kanskje jeg ser ting jeg selv kunne gjort annerledes istedenfor bare å skylde på den andre. Kanskje jeg ser at vi burde spist før vi diskuterte månedens utgifter. Eller kanskje jeg blir klar over noen prinsipper jeg ikke vil fravike.) Slik refleksjon kan lede til en forståelse av hva jeg bør gjøre og ikke bør gjøre fremover. Thich Nhat Hanh kaller det å «se dypt». Samtidig er det viktig å være ydmyk – guddommelige åpenbaringer hører til sjeldenhetene. Men vi kan bruke resultatet av undersøkelsene til å eksperimentere og teste: skjer det samme neste gang? Som det har vært sagt: «Galskap er å gjøre det samme om igjen og om igjen og forvente forskjellige resultater hver gang».

Slik sett er «klarhet» noe nær «innsikt» eller «klokskap». I buddhistisk sammenheng vil dette også dreie seg om å virkelig bli klar over hva som leder til lykke og hva som leder til lidelse. (Hint: vi krever ofte mening og tilfredsstillelse fra saker og situasjoner som rett og slett ikke kan «levere» etter våre forventninger.)

4) »Klarhet» som å vite hva man skal se etter. I den klassiske buddhistiske teksten «Oppmerksomhet på de fire hovedområdene», nevnes ofte oppmerksomhet sammen med et begrep som har blitt oversatt som «klar forståelse». Paliuttrykket er «sati-sampajanna». En forklaring er at «sati» handler om evnen til å samle sinnet, «komme tilbake til» det du skal gjøre, mens «sampajanna» betyr at du har klart for deg hva du skal være oppmerksom på, hensikten med det, og hvordan du skal være oppmerksom (sjekk dine holdninger og bruk riktig mengde energi).  En annen interessant tolkning kommer fra miljøet rundt vipassana-læreren Goenka, som med referanse til palitekstene mener at «sampajanna» først og fremst handler om å være bevisst at alt man sanser er i forandring. Palitekstene minner oss jo ofte på at det å virkelig sanse forgjengeligheten er et aspekt ved frigjørende innsikt.

Uansett definisjon er det ingen tvil om at klarhet er et gode. Den japanske forfatteren Yukio Mishima skrev riktignok at “Helvetes spesielle egenskap er å kunne se alt helt klart ned til minste detalj». Og det er jo ikke alltid slik at å «se ting som de er» er veldig oppløftende – bare spør de som jobber i politiet eller barnevernet. Men skal vi tro Buddha, bør vi uredd søke det som er sant – og gå så dypt som mulig, ikke stoppe på overflaten. Det som er oppløftende er at fortiden ikke behøver å bestemme fremtiden. Gjennom refleksjoner, gode intensjoner og praktiske handlinger er det mulig å gå en bedre vei. Ved å kultivere vennlighet, medfølelse, glede og likevekt blir det vonde til å bære – og gjennom oppmerksom observasjon oppdager vi kanskje at virkeligheten ikke er helt slik som vi trodde den var. Med større klarhet har vi flere muligheter.

Per Arne

Dette innlegget er tidligere publisert på Per Arnes egen side, oppmerksom.net, 11. mars 2013: http://www.oppmerksom.net/hva-betyr-klarhet/

Homofili i buddhistisk perspektiv

Buddhisme kalles ofte filosofi. Filosofi betyr, som mange sikkert vet, «kjærlighet til visdom». Visdom, eller kunnskap, må erverves. En total og blind aksept av tradisjon og vane kan ikke føre til ny kunnskap eller vekst. Spørsmål må stilles. Buddhismen ville ikke eksistert om Buddha ikke stilte spørsmål ved sin livsstil som rik prins, og deretter til de åndelig-filosofiske tradisjonene han oppsøkte i sin jakt etter sannhet. En buddhist ser selvfølgelig Buddhas innsikter og tanker som et fremskritt i historien. Andre filosofier, samt vitenskapelige nyvinninger, har også kommet til fordi noen stilte spørsmål. En kritisk og undersøkende holdning er essensiell i buddhismen. I den kjente Kalamasutta, som dere kan lese mer om i et tidligere blogg-innlegg skrevet av Kåre, sier Buddha:

Ikke godta noe bare fordi det er skikk og bruk, eller tradisjon, eller bare fordi folk sier det, og heller ikke ut fra hellige skrifter, antagelser eller dogmer; heller ikke ut fra overfladisk resonnement eller tvilsomme filosoferinger; heller ikke ut fra en annens tilsynelatende autoritet og heller ikke ut fra respekt for en eller annen læremester.

En slik innstilling er til stor hjelp i å avdekke undertrykkende mekanismer og lover.

Likestillingen av likekjønnede forhold har kommet langt i deler av verden de siste tiårene. Dette ville trolig ikke skjedd om homofile og bifile blindt godtok juridisk diskriminering bare «fordi det skal være sånn». Fra å tenke at ens kjærlighet og seksualitet er dårligere enn andres, med påfølgende skamfølelse, har noen gått over til å spørre seg om det virkelig er riktig at det er dårligere, om det er riktig å føle skam. Svaret på det stilte spørsmålet ser ut til å være nei. Det er ikke dårligere og det er ikke riktig å føle skam. Denne konklusjonen kan man komme til på flere måter, men i buddhistisk forståelse kan man se det som følger.

Buddhismen lærer at de tre usunne røttene hat, uvitenhet og begjær fører til dukkha, utilfredshet. Egentlig er alle tre interessante her. Hat eller motvilje er noe mange homofile og bifile har vært utsatt for. Følelsen hat er egentlig vondest for den som hater, men hatet kan lede en til å utføre onde handlinger eller implementere diskriminerende lover mot hat-objektet. Dette kan igjen føre til vonde følelser og motvilje hos den som blir diskriminert, om ikke denne personen er en mester i å hente lykke innenfra. Å hate er bortkastet tid, og et symptom på uvitenhet. Du kan lese mer om hvor teit hat er i et tidligere blogg-innlegg. Så kommer vi til begjæret som er mest sentralt her. 

Begjær må forstås vidt, alt fra å ha lyst på en liten sjokoladebit til å ville ligge med noen, eller til å ville ha penger eller en mektig posisjon. Årsakene til at begjær leder til utilfredshet er mange. Man får ikke alltid det man vil ha, og man blir derfor skuffet. Man stiller seg også i et avhengighetsforhold til andre og verden, som da kan gi en det en vil ha, eller «avslå søknaden». Men, selv om man er heldig og som regel får det man vil ha, blir man fort desillusjonert. Ofte er følelsen av midlertidig tilfredsstillelse så kortvarig at den ikke engang registreres. Men, det betyr jo ikke at det ikke gir noe. Men frasen «levde lykkelig i alle sine dager» fra eventyrene er nettopp det; en eventyrfrase. Buddhismen lærer likevel at det finnes en kilde til permanent lykke, men den kommer innenfra, etter utviklingen av sinnet. Vi kaller det Nibbana (på pali) eller Nirvana (på sanskrit). Da er de tre usunne røttene rykket opp. Derfor skal ordinerte, munker og nonner, leve i sølibat. De bestreber seg på å nå lengst mulig på veien. Da har det ikke noe å si om de er heterofile, bifile eller homofile. De skal ikke ha sex uansett. For lekfolk, altså ikke-munker og ikke-nonner, er det selvsagt ikke nødvendig å leve i sølibat.

Lekfolk prøver ofte å praktisere de såkalte fem treningsreglene, som er noe av det nærmeste en vanlig buddhist kommer plikt-etikk. En av disse er at vi ikke bør ha urette sansenytelser. Urette sansenytelser er som regel forstått som utroskap, ifølge De Silva.

Buddhismen er opptatt av hvordan sinnet fungerer, ettersom sinnet er stedet for Opplysning. I meditasjon observerer man hvordan tanker kommer og går, hvordan følelser oppstår og blir borte, hvordan ønsker kommer og går. Du kan også se at begjær oppstår og blir borte, men ikke minst at objektet for begjæret, eller grådigheten, (i vid betydning) skifter. Begjæret er altså ustadig. Men, det undersøkende tankesettet vi bør ha kan rette seg mot begjæret som prosess og som fenomen. Da ser man at begjæret likevel er noe ensartet. Selvfølgelig er det en viss forskjell på å merke at magen rumler og visualisere en god middag, på den ene siden, og på det seksuelle begjæret, på den andre. Men la oss nå snakke om forelskelse og seksuelt begjær.

Når vi er forelsket kretser tankene naturlig nok om den vi er forelsket i. Det blir overmåte viktig å være sammen med denne personen. Kanskje får vi også en smule sjalusi. Vi kan høre på klisjéfylte popsanger og virkelig føle med. Det taler til oss på en sterk måte. Kanskje synger vi litt til. Vi kan relatere til romaner om forelskelser både med godt og dårlig utfall. Den ulykkelige kjærligheten er skremmende, men poetisk. Det er spennende. Spesielt i perioder er populærkulturen fylt av forelskelse. Halve befolkningen er vel ikke forelsket samtidig? Nei, men det er en sterk, allmenn, menneskelig følelse som mange kan relatere til. Det griper. Og det er ganske enkelt fordi det er allment. Selv om våre begreper aldri kan fange virkeligheten, har vi begreper for å gripe fenomener som for oss fremstår som enhetlige, eller i nærheten av enhetlige. Og nettopp derfor har forelskelsen et navn. Fordi vi legger en fellesbetydning i det. Det seksuelle begjæret er også noe vi alle har, kanskje ved mindre vi er aseksuelle eller har oppnådd Nibbana. Poenget er at forelskelse er forelskelse, seksuelt begjær er seksuelt begjær. Vitenskapelig kan man beskrive hva som skjer i kroppen, hvilke hormoner som trigges og hvordan de påvirker hverandre gjensidig.

«When you’re full of fire, what’s the object of your desire?» spør electronicagruppen The Knife i sangen «Full of fire». Forelskelsen, justert etter grad, påvirker sinnet likt uavhengig av objektet for forelskelsen. Det samme med det seksuelle begjæret. Det er ikke mer eller mindre rensende å tenke på kvinner eller menn. Det er da også helt irrelevant hvem det er som har et annet menneske i tankene. Akkurat som det er irrelevant om det er Ola eller Kari som er happily in love, er det irrelevant om den interessante personen heter Karl eller Oda. Om Ola er forelsket i Karl eller Oda er ikke interessant. Poenget er at han er forelsket. Om han er interessert i studenten Ida på 24 eller ingeniøren Oda på 26 har vi ikke noe med. Heller ikke om det er regnskapsfører Karl som er den utkårede, har det noe å si. Det kan trolig en hvilken som helst bifil person som har opplevd å være tiltrukket av en mann og en kvinne bekrefte. Samme greia som skjer.

Hvem som er forelsket, altså om «hvem» er mann eller kvinne, er også uinteressant fordi det er sinnet og tankene vi er opptatt av. Opplysning skjer i sinnet, ikke i kjønnsorganer.

Hvis dere vil lese mer om dette temaet anbefaler jeg artikkelen «Homosexuality and Theravada Buddhism» av A.L. De Silva. Sjekk også langt foredrag av den kjente munken Ajahn Brahm om hvorfor kjønnsnøytralt ekteskap bør innføres. 

Nicolai

Hvilken verden lever du i?

Hvilken verden lever du i?

Hvorfor mediterer vi? Hvorfor gjør vi såpass “kjedelige” øvelser som å sitte stille og gå langsomt?

Buddhas vei kan sies å ha to dimensjoner. Den ene er den sosiale, som dreier seg om rett handling, tale, yrke, og så videre. Den andre er det vi kan kalle den kontemplative, som dreier seg om stillhet og indre arbeid. Disse to henger sammen. Stille meditasjon er viktig fordi det gir oss mulighet til å se hva som foregår på en veldig detaljert og klar måte. Meditasjon gir en sjanse til å oppleve en kontrast til dagliglivet. I meditasjonsperioden er det deilig stille, uten noe ytre press. Du behøver ikke prestere eller produsere noe.

Men som mange har opplevd, er det ikke nok å lukke øynene for å oppleve fred og ro. Sinnet arbeider ufortrødent videre. Uten noe “anker” (i form av en meditasjonsmetode) kan det lett bare rase avgårde. Derfor er meditasjon sunt på to måter:

1) Det gir ro og avspenning som kort sagt er legende både for kropp og sinn. Er vi “i hodet” hele tiden, i konstant aktivitet, er det sykdomsfremkallende i lengden. Kropp og sinn trenger en balanse mellom avslapning og aktivitet, yin og yang.

2) Meditasjon gjør at vi kan se klarere, noe som kan gi innsikter i hvordan livet vårt fungerer. Dette kan igjen lede til positive endringer: “Hvorfor behøver jeg å gjøre X?” eller “Jeg må gjøre mer av Y!”. Vi blir mer bevisst hvilken vei vi ønsker å gå, hva vi dypest sett trenger.

Buddha beskrev nokså presist hvordan vi så fort ender opp i en mental modell av verden, tankekonstruksjoner som har mer eller mindre med virkeligheten å gjøre. Han kalte slik “mental utbrodering” for papañca. I ett tilfelle beskriver han prosessen slik: kontakt -> fornemmelse -> persepsjon -> tenkning -> papañca.

Fra et enkelt møte mellom sanseorgan og ytre objekt reiser det seg altså lynkjapt et komplekst byggverk av reaksjoner og “fortellinger” om hva situasjonen dreier seg om og min plass i den. Et eksempel: Karsten hører en lyd bak seg, straks “vet” han at det er en bil, og at han bør flytte seg til siden. Så langt alt vel. Men så ser han at det er naboens sønn, som han “vet” alltid kjører for fort, som spiller høy musikk til tross for klager, og som i tillegg kjører en ny Mercedes. Hvor får han pengene fra? Og hvorfor bor han fortsatt hjemme når han er 23 år? Karsten kjenner han blir mer og mer irritert jo mer han tenker på det. Og det er poenget her: hvordan følelser og tanker trigger hverandre i en feedback-loop som raskt tar oss bort fra selve sansingen. Vi har lett for å krysse grensen fra observasjoner til antakelser.

Selvfølgelig kan antakelser være korrekte. Men det vet vi ikke før vi har sjekket dem ut. I følge Buddha er papañca en av hovedårsakene til konflikt her i verden.

Oppmerksomhetstrening gjør at vi kan “pakke ut” opplevelsen vår. Vi merker hva som er sansekontakt (hører lyd, ser noe...), ser at vi kjenner det igjen, vet hva det er..., kjenner hva som er følelsesresponsen vår, kjenner om vi har motvilje eller higen etter det... En slik større klarhet gir oss kort sagt større valgmuligheter. Vi kan spørre oss selv “er du sikker på dette?”. Vi kan gjøre noe med situasjonen, eller la være.

Utenfor den formelle meditasjonsperioden må vi ta stilling til situasjoner, ta valg. Men i selve den meditative sittingen eller gåingen har vi tid til å la ting være, vi kan “fordøye” det vi opplever, behøver ikke hoppe til konklusjoner. Det gjør at vi kan se våre egne tendenser klarere, og en sjanse til å droppe byrdene vi bærer på. Vi behøver ikke fortape oss i fortid eller framtid, og kan til og med se at disse mentale fabrikasjonene har liten substans.

Meditasjon kan hjelpe oss å finne en vei som ikke leder inn i unødig konflikt eller uproduktive sidespor.

Anbefalt lesning: "Honningkaken" (norsk): http://dhamma.priv.no/mn18.htm eller “The Honeyball Sutta” på engelsk: http://www.accesstoinsight.org/tipitaka/mn/mn.018.than.html og et foredrag om denne teksten holdt av meditasjonslæreren Guy Armstrong: http://dharmaseed.org/teacher/79/talk/18178

Per Arne

Hatet som mislykket hevnaksjon

Deler av buddhistisk tenkning er ved første møte intuitivt merkelig. Antagelig fordi buddhismen ser bak de umiddelbare, tilsynelatende behovene. Men kanskje også fordi noe av filosofien bryter med den konvensjonelle tenkningen i vestlig kulturkrets. En del av læren som jeg har kommet til å se på som spesielt verdifull er at grunnproblemet vårt er de usunne tendensene i sinnet vårt som vi er disponert for i kraft av å være menneske.

Kort sagt, når vi har en negativ følelse er den gjengse forklaringsmodell at noen eller noe har forårsaket den. Noen er skyld i det. Det finnes en skyldig. Denne noen er konkret. Den er et konkret individ, et konkret fenomen eller en konkret ting. Så vi reagerer med motvilje. Vi reagerer med motstand. Kanskje til og med med hat. Og bare der har vi begynt å straffe denne noen. Med vårt hat vil denne noen kunne få som fortjent! Men kanskje anerkjenner vi at hat er dumt. Det er slemt. Der buddhistiske tekster virkelig har fått meg til å åpne øynene er i at ja, hatet er dumt. Men det visste jeg allerede. Men motviljen smerter meg. 

Det er jeg (i den grad jeg er et jeg) som opplever hatet i sinnet. Hvis jeg lar objektet for hatet (dersom det er en person) vite om følelsen, kan kanskje en følelse av tristhet oppstå, eller en følelse av gjensidig motvilje, men at jeg går rundt og bærer på et hat skader i utgangspunktet bare meg selv. Men det betyr ikke at det er problemfritt. For jeg er også en person. Men hovedpoenget er at hatet ikke kan oppstå uten at det også finnes en evne til hat. Denne evnen manifesterer seg i en kontekst, men konteksten hvori personen vi stempler som skyldig i vår krenkethet, er ikke nok i seg selv til å bringe frem hat. Hatet må altså også eksistere som tendens. Som den kjente nonnen Ayya Khema har sagt:

"When we hate, we don't do so because there's anything worth hating or disliking but only because hate wants to manifest itself." (i "Within Our Own Hearts" 2006: 13). 

Det er lett å kjempe imot denne tanken. Rett og slett fordi vi har en tilbøyelighet til å dele opp virkeligheten i positivt og negativt. Det negative skal fordømmes, skal det ikke? Buddhismen har klare tanker om hva som er bra og hva som er dårlig. Det er ikke en relativisme. Noen årsaker fører til positive virkninger, andre årsaker fører til negative virkninger. Nettopp følelsen hat oppleves for eksempel som vond. Men vi kan ikke hate bort hatet, eller noe annet for den saks skyld. Da har buddhismen gode meditasjonsteknikker for å kunne observere også hvordan motviljen oppstår, og betrakte den som et fenomen. Gjennom rolig betraktning vil sinnet kunne falle mer til ro, så gjennom å betrakte den negative følelsen som en følelse kan vi faktisk snu det til noe positivt. Gjennom å betrakte hatet som objekt, betrakter vi det også som noe eksternt. Vi identifiserer oss ikke lenger med det som før. Det samme gjelder andre følelser når vi i meditasjonen betrakter dem som følelses-objekter. Det opptrer en kjølig, men interessert distanse. Som en vitenskapsmann som studerer en celles organeller. 

Tankene om de underliggende tendensene kommer veldig klart frem i Majjhima Nikaya 21, Kakacupamasutta, "Lignelsen om sagen". Her har vi en mektig kvinne med navn Vedehika. Hun roses for sine flotte egenskaper, at hun var mild, fredelig og vennlig. Tjenestejenten Kali setter henne på prøve ved ikke å gjøre jobben like bra som tidligere. Hun drar strikken stadig lenger, til Vedehika gir stadig sterkere uttrykk for sitt sinne, til det blir meget fysisk. Moralen er at en person kan gi inntrykk av å ha visse egenskaper, men egenskapene nettopp viser seg i en kontekst. Dersom forholdene endrer seg kan egenskapene synes å være andre. Vedehika blir etterhvert kjent for å være "bråsint, hissig og voldelig av seg". I fortellingen er ikke konteksten en unnskyldning for Vedehikas sinne. Det er mer en test. Buddha bruker tale som eksempel overfor munkene på noe som kan være positivt eller negativt. "På samme måte er det noen munker som er meget vennlige, meget milde og meget fredelige så lenge de ikke blir utsatt for ord som kan være ubehagelige. Men det er nettopp når han blir utsatt for ubehagelige ord at munken bør være vennlig, mild og fredelig". Buddha sier:

Andre kan snakke til dere på fem måter, munker. De kan snakke i tide eller i utide, de kan snakke sant eller usant, de kan snakke høflig eller uhøflig, de kan snakke om det som er nyttig eller om det som er unyttig og de kan snakke med et vennlig sinn eller med hat i sinnet. Uansett om andre snakker i tide eller i utide, om de snakker sant eller usant, høflig eller uhøflig, om det som er nyttig eller om det som er unyttig, eller om de snakker med et vennlig sinn eller med hat i sinnet, så bør dere trene slik munker: 

‘Jeg vil ikke tenke vonde tanker eller si noe vondt ord. Jeg vil bevare min nestekjærlighet og omtanke for andre, og ikke bli sint. Jeg vil tenke vennlige tanker om denne personen, og videre vil jeg omfavne hele verden med store, omfattende og grenseløse tanker uten hat og uten motvilje.' 

Mot slutten av teksten sier Buddha: Sett at dere skulle bli overfalt av røvere som sager av dere lem etter lem med en grov tømmermannsag. Hvis dere da føler hat, følger dere ikke min lære. 

Det er tydelig tenkt at det er mulig at hatet kan slutte å eksistere, ikke fordi at verden blir perfekt, eller fordi vi kan klare å kontrollere verden rundt oss, men fordi vi kan forandre oss selv. Og som Ayya Khema sier i "Within Our Own Hearts" (2006-versjonen): "We cannot change the world or other people; we can hardly even change the behaviour of a dog, but we can change ourselves."

N

Religion og vitenskap, buddhisme og naturalisme

Er det en ting man fort merker i meditasjonen så er det at sinnet er omskiftelig. Det står ikke i ro. Det er som en ape som kaster seg fra tre til tre. Den griper tak i en grein, slipper den og griper den neste, bare for å slippe den og gripe tak i den neste igjen (som det står i Assutavasutta i Samyutta Nikaya). Men det er ikke bare sinnet som er ustadig og omskiftende. Hele virkeligheten er det. Den er anicca, impermanent.

Dette er også inntrykket man får fra mange ulike vitenskapelige fagfelt. Historievitenskapen helt klart. Ved siden av å være vitenskapen om fortiden beskriver den forandring i tid, hvor årsaker og virkninger er forklaringsmodeller. Det ene øyeblikket leder til det neste. Historieverk er ofte lett tilgjengelig, og selv om det er omfattende er det lett å forstå. Noe som ofte er vanskeligere er realvitenskapene, astronomi, kjemi, fysikk og biologi.

Biologien i vid forstand byr på fortellinger om evolusjonen, om gener, om oppbygning av celler, om forplantning, om mutasjoner, om virus, om bakterier, om hvordan planter, sopper og dyr er oppbygd og fungerer. Også her, som i historien, ser man på forandringene. Hva påvirker hva, hvilke komponenter er nødvendige for at en prosess skal kunne finne sted og hvordan utviklet menneskearten seg.

Biolog Ursula Goodenough har skrevet en av de nyttigste bøkene jeg har lest om religion, nemlig "The Sacred Depths of Nature". Her forklarer hun mange interessante erkjennelser fra realvitenskapene. Hvor kommer jorden fra, hvordan oppstod livet, hvordan virker livet og evolusjonen, og hvor kommer bevisstheten fra? Hva er seksualitetens funksjon? Hvorfor finnes døden? Hvordan ble mennesket et menneske? Hun argumenterer for at det naturalistiske synet på disse tingene kan være vakkert og gi en følelse av religiøsitet. Hvert kapittel er oppdelt i en forklarende del og en reflekterende del hvor hun trekker linjene fra det vitenskapelige til det religiøse uten å gå til angrep på religion. Hun presenterer Big bang, evolusjonshistorien, tanker om hvordan det første livet oppstod fra ikke-liv, hvordan livet gradvis ble mer og mer ulikt og vi fikk ulike arter. Ikke minst hvor utrolig fantastisk det er at livet eksisterer og at vi er født som den vi er født som. Det er unikt!

Innsikten om at vi alle stammer fra samme urcelle gir en følelse av ydmykhet, men også en følelse av å være forbundet med alt liv. Vi ser at til tross for at det å være menneske er unikt, likevel er genetisk liten forskjell fra oss til andre livsformer. Vi deler gener med sopper og planter, og med sjimpanser deler vi hele 98,4 prosent (s. 161).

Ursula Goodenough har blant annet undervist Dalai Lama og flere munker i vestlig vitenskap. Selv om hun regner seg som religiøs naturalist føler jeg at boken gir en ekstra forståelse av tanker som også er viktige for buddhister, som nettopp tingenes foranderlighet, først og fremst. Boken er veldig vakkert skrevet og burde vært oversatt til norsk og mange andre språk.

I've had a lot of trouble with the universe. It began soon after I was told about it in physics class. I was perhaps twenty, and I went on a camping trip, where I found myself in a sleeping bag looking up into the crisp Colorado night. Before I could look around for Orion and the Big Dipper, I was overwhelmed with terror. The panic became so acute that I had to roll over and bury my face in my pillow.
* All the stars that I see are part of but one galaxy.
* There are some 100 billion galaxies in the universe, with perhaps 100 billion stars in each one, occupying magnitudes of space that I cannot begin to imagine
* Each star is dying, exploding, accreting, exploding again, splitting atoms and fusing nuclei under enormous temperatues and pressures
* Our Sun too will die, frying the Earth to a crisp during its heat-death, spewing its bits and pieces out into the frigid nothingness of curved spacetime. (ss 9-10). 

Når jeg leser om hvor stort universet er, hvor mange livsformer det finnes, utviklingen av hjerne, bevissthet og sinn, og når jeg leser om hvor mange faktorer som var nødvendige for at jeg skulle bli til, ser jeg også klarere hvilken sjanse jeg har. Vi må bruke de enestående ressursene vi har blitt tildelt. Vi må rett og slett gjøre en innsats!

Selv om vi i buddhismen mener at hvor vi kommer fra ikke er nødvendig kunnskap i henhold til å vandre veien, minner påfallende mye av den moderne vitenskapens forklaringer om det Buddha og buddhismen har tenkt om disse tingene. Dette gjelder for eksempel at universet utvider seg og trekker seg sammen igjen (se f.eks. Digha Nikaya 27). Vi snakker om store tidshorisonter.

Du kan se et bra intervju med Ursula Goodenough her.

"The Sacred Depths of Nature" kan kjøpes billig f.eks. hos adlibris i enten hardback eller pocket. Det kan du også med Digha Nikaya i helhet på engelsk, to av tre bind på norsk, og andre buddhistiske bøker. Sjekk også ut det norske Dhamma-biblioteket.

N