Hva betyr "klarhet"?

«Klarhet» er et ord man ofte kan støte på i buddhistiske kretser og/eller mindfulness-sammenheng.

Men hva legger vi i begrepet egentlig?

Jeg ser følgende hovedbetydninger:

1) «Klarhet», som i «klar over hva som foregår». I meditasjonen kan vi øve opp en oppmerksomhet som blir sterkere og sterkere, mer og mer presis. Vi kan bli klar over hva vi føler, hva vi tenker, hva vi sanser – mens det skjer. I hverdagen har vi kanskje en mer generell oppfatning av hva som foregår, mens på en meditasjonssamling kan denne klarheten bli ekstremt detaljert og presis, omtrent som vi bruker et forstørrelsesglass på våre egne mentale og fysiske prosesser. Det kan føles som et rush av forandringer, fra millisekund til millisekund. Det kan gi friske perspektiver på spørsmålet «hvem er jeg?». Vi kan skjære gjennom støvete tanker og forestillinger og få en direkte opplevelse av livet her og nå.

2) «Klarhet» kan i noen sammenhenger brukes synonymt med «stillhet». Tar vi oss tid til å falle til ro, kan vi oppleve at forstyrrelsene og distraksjonene blir færre – og at vi ser det som skjer tydeligere. «Klarheten» kan minne om overflaten på et stille skogstjern. I buddhismen er samadhi (stillhet) og sati (oppmerksomhet) begge viktige aspekter av meditasjonen. Stillheten gir en følelse av dybde og  rom.

3) «Klarhet» som å forstå noe – at noe «står klart for en». Det kan handle om at man skaffer seg et klarere bilde av hva som ledet opp til den nåværende situasjonen og en formening om hvor dette leder, eller i hvilken retning man ønsker å gå. Det handler om å få en forståelse av hva som brakte en hit, og å forme en intensjon: «Hva vil jeg, egentlig?». Om vi bruker analyse eller intuisjon er en smakssak.

Et enkelt eksempel: Jeg kranglet med samboeren. Ved å se nærmere på situasjonen finner jeg kanskje noen grunner til hvorfor ettermiddagen endte dårlig. (Kanskje jeg ser ting jeg selv kunne gjort annerledes istedenfor bare å skylde på den andre. Kanskje jeg ser at vi burde spist før vi diskuterte månedens utgifter. Eller kanskje jeg blir klar over noen prinsipper jeg ikke vil fravike.) Slik refleksjon kan lede til en forståelse av hva jeg bør gjøre og ikke bør gjøre fremover. Thich Nhat Hanh kaller det å «se dypt». Samtidig er det viktig å være ydmyk – guddommelige åpenbaringer hører til sjeldenhetene. Men vi kan bruke resultatet av undersøkelsene til å eksperimentere og teste: skjer det samme neste gang? Som det har vært sagt: «Galskap er å gjøre det samme om igjen og om igjen og forvente forskjellige resultater hver gang».

Slik sett er «klarhet» noe nær «innsikt» eller «klokskap». I buddhistisk sammenheng vil dette også dreie seg om å virkelig bli klar over hva som leder til lykke og hva som leder til lidelse. (Hint: vi krever ofte mening og tilfredsstillelse fra saker og situasjoner som rett og slett ikke kan «levere» etter våre forventninger.)

4) »Klarhet» som å vite hva man skal se etter. I den klassiske buddhistiske teksten «Oppmerksomhet på de fire hovedområdene», nevnes ofte oppmerksomhet sammen med et begrep som har blitt oversatt som «klar forståelse». Paliuttrykket er «sati-sampajanna». En forklaring er at «sati» handler om evnen til å samle sinnet, «komme tilbake til» det du skal gjøre, mens «sampajanna» betyr at du har klart for deg hva du skal være oppmerksom på, hensikten med det, og hvordan du skal være oppmerksom (sjekk dine holdninger og bruk riktig mengde energi).  En annen interessant tolkning kommer fra miljøet rundt vipassana-læreren Goenka, som med referanse til palitekstene mener at «sampajanna» først og fremst handler om å være bevisst at alt man sanser er i forandring. Palitekstene minner oss jo ofte på at det å virkelig sanse forgjengeligheten er et aspekt ved frigjørende innsikt.

Uansett definisjon er det ingen tvil om at klarhet er et gode. Den japanske forfatteren Yukio Mishima skrev riktignok at “Helvetes spesielle egenskap er å kunne se alt helt klart ned til minste detalj». Og det er jo ikke alltid slik at å «se ting som de er» er veldig oppløftende – bare spør de som jobber i politiet eller barnevernet. Men skal vi tro Buddha, bør vi uredd søke det som er sant – og gå så dypt som mulig, ikke stoppe på overflaten. Det som er oppløftende er at fortiden ikke behøver å bestemme fremtiden. Gjennom refleksjoner, gode intensjoner og praktiske handlinger er det mulig å gå en bedre vei. Ved å kultivere vennlighet, medfølelse, glede og likevekt blir det vonde til å bære – og gjennom oppmerksom observasjon oppdager vi kanskje at virkeligheten ikke er helt slik som vi trodde den var. Med større klarhet har vi flere muligheter.

Per Arne

Dette innlegget er tidligere publisert på Per Arnes egen side, oppmerksom.net, 11. mars 2013: http://www.oppmerksom.net/hva-betyr-klarhet/

Homofili i buddhistisk perspektiv

Buddhisme kalles ofte filosofi. Filosofi betyr, som mange sikkert vet, «kjærlighet til visdom». Visdom, eller kunnskap, må erverves. En total og blind aksept av tradisjon og vane kan ikke føre til ny kunnskap eller vekst. Spørsmål må stilles. Buddhismen ville ikke eksistert om Buddha ikke stilte spørsmål ved sin livsstil som rik prins, og deretter til de åndelig-filosofiske tradisjonene han oppsøkte i sin jakt etter sannhet. En buddhist ser selvfølgelig Buddhas innsikter og tanker som et fremskritt i historien. Andre filosofier, samt vitenskapelige nyvinninger, har også kommet til fordi noen stilte spørsmål. En kritisk og undersøkende holdning er essensiell i buddhismen. I den kjente Kalamasutta, som dere kan lese mer om i et tidligere blogg-innlegg skrevet av Kåre, sier Buddha:

Ikke godta noe bare fordi det er skikk og bruk, eller tradisjon, eller bare fordi folk sier det, og heller ikke ut fra hellige skrifter, antagelser eller dogmer; heller ikke ut fra overfladisk resonnement eller tvilsomme filosoferinger; heller ikke ut fra en annens tilsynelatende autoritet og heller ikke ut fra respekt for en eller annen læremester.

En slik innstilling er til stor hjelp i å avdekke undertrykkende mekanismer og lover.

Likestillingen av likekjønnede forhold har kommet langt i deler av verden de siste tiårene. Dette ville trolig ikke skjedd om homofile og bifile blindt godtok juridisk diskriminering bare «fordi det skal være sånn». Fra å tenke at ens kjærlighet og seksualitet er dårligere enn andres, med påfølgende skamfølelse, har noen gått over til å spørre seg om det virkelig er riktig at det er dårligere, om det er riktig å føle skam. Svaret på det stilte spørsmålet ser ut til å være nei. Det er ikke dårligere og det er ikke riktig å føle skam. Denne konklusjonen kan man komme til på flere måter, men i buddhistisk forståelse kan man se det som følger.

Buddhismen lærer at de tre usunne røttene hat, uvitenhet og begjær fører til dukkha, utilfredshet. Egentlig er alle tre interessante her. Hat eller motvilje er noe mange homofile og bifile har vært utsatt for. Følelsen hat er egentlig vondest for den som hater, men hatet kan lede en til å utføre onde handlinger eller implementere diskriminerende lover mot hat-objektet. Dette kan igjen føre til vonde følelser og motvilje hos den som blir diskriminert, om ikke denne personen er en mester i å hente lykke innenfra. Å hate er bortkastet tid, og et symptom på uvitenhet. Du kan lese mer om hvor teit hat er i et tidligere blogg-innlegg. Så kommer vi til begjæret som er mest sentralt her. 

Begjær må forstås vidt, alt fra å ha lyst på en liten sjokoladebit til å ville ligge med noen, eller til å ville ha penger eller en mektig posisjon. Årsakene til at begjær leder til utilfredshet er mange. Man får ikke alltid det man vil ha, og man blir derfor skuffet. Man stiller seg også i et avhengighetsforhold til andre og verden, som da kan gi en det en vil ha, eller «avslå søknaden». Men, selv om man er heldig og som regel får det man vil ha, blir man fort desillusjonert. Ofte er følelsen av midlertidig tilfredsstillelse så kortvarig at den ikke engang registreres. Men, det betyr jo ikke at det ikke gir noe. Men frasen «levde lykkelig i alle sine dager» fra eventyrene er nettopp det; en eventyrfrase. Buddhismen lærer likevel at det finnes en kilde til permanent lykke, men den kommer innenfra, etter utviklingen av sinnet. Vi kaller det Nibbana (på pali) eller Nirvana (på sanskrit). Da er de tre usunne røttene rykket opp. Derfor skal ordinerte, munker og nonner, leve i sølibat. De bestreber seg på å nå lengst mulig på veien. Da har det ikke noe å si om de er heterofile, bifile eller homofile. De skal ikke ha sex uansett. For lekfolk, altså ikke-munker og ikke-nonner, er det selvsagt ikke nødvendig å leve i sølibat.

Lekfolk prøver ofte å praktisere de såkalte fem treningsreglene, som er noe av det nærmeste en vanlig buddhist kommer plikt-etikk. En av disse er at vi ikke bør ha urette sansenytelser. Urette sansenytelser er som regel forstått som utroskap, ifølge De Silva.

Buddhismen er opptatt av hvordan sinnet fungerer, ettersom sinnet er stedet for Opplysning. I meditasjon observerer man hvordan tanker kommer og går, hvordan følelser oppstår og blir borte, hvordan ønsker kommer og går. Du kan også se at begjær oppstår og blir borte, men ikke minst at objektet for begjæret, eller grådigheten, (i vid betydning) skifter. Begjæret er altså ustadig. Men, det undersøkende tankesettet vi bør ha kan rette seg mot begjæret som prosess og som fenomen. Da ser man at begjæret likevel er noe ensartet. Selvfølgelig er det en viss forskjell på å merke at magen rumler og visualisere en god middag, på den ene siden, og på det seksuelle begjæret, på den andre. Men la oss nå snakke om forelskelse og seksuelt begjær.

Når vi er forelsket kretser tankene naturlig nok om den vi er forelsket i. Det blir overmåte viktig å være sammen med denne personen. Kanskje får vi også en smule sjalusi. Vi kan høre på klisjéfylte popsanger og virkelig føle med. Det taler til oss på en sterk måte. Kanskje synger vi litt til. Vi kan relatere til romaner om forelskelser både med godt og dårlig utfall. Den ulykkelige kjærligheten er skremmende, men poetisk. Det er spennende. Spesielt i perioder er populærkulturen fylt av forelskelse. Halve befolkningen er vel ikke forelsket samtidig? Nei, men det er en sterk, allmenn, menneskelig følelse som mange kan relatere til. Det griper. Og det er ganske enkelt fordi det er allment. Selv om våre begreper aldri kan fange virkeligheten, har vi begreper for å gripe fenomener som for oss fremstår som enhetlige, eller i nærheten av enhetlige. Og nettopp derfor har forelskelsen et navn. Fordi vi legger en fellesbetydning i det. Det seksuelle begjæret er også noe vi alle har, kanskje ved mindre vi er aseksuelle eller har oppnådd Nibbana. Poenget er at forelskelse er forelskelse, seksuelt begjær er seksuelt begjær. Vitenskapelig kan man beskrive hva som skjer i kroppen, hvilke hormoner som trigges og hvordan de påvirker hverandre gjensidig.

«When you’re full of fire, what’s the object of your desire?» spør electronicagruppen The Knife i sangen «Full of fire». Forelskelsen, justert etter grad, påvirker sinnet likt uavhengig av objektet for forelskelsen. Det samme med det seksuelle begjæret. Det er ikke mer eller mindre rensende å tenke på kvinner eller menn. Det er da også helt irrelevant hvem det er som har et annet menneske i tankene. Akkurat som det er irrelevant om det er Ola eller Kari som er happily in love, er det irrelevant om den interessante personen heter Karl eller Oda. Om Ola er forelsket i Karl eller Oda er ikke interessant. Poenget er at han er forelsket. Om han er interessert i studenten Ida på 24 eller ingeniøren Oda på 26 har vi ikke noe med. Heller ikke om det er regnskapsfører Karl som er den utkårede, har det noe å si. Det kan trolig en hvilken som helst bifil person som har opplevd å være tiltrukket av en mann og en kvinne bekrefte. Samme greia som skjer.

Hvem som er forelsket, altså om «hvem» er mann eller kvinne, er også uinteressant fordi det er sinnet og tankene vi er opptatt av. Opplysning skjer i sinnet, ikke i kjønnsorganer.

Hvis dere vil lese mer om dette temaet anbefaler jeg artikkelen «Homosexuality and Theravada Buddhism» av A.L. De Silva. Sjekk også langt foredrag av den kjente munken Ajahn Brahm om hvorfor kjønnsnøytralt ekteskap bør innføres. 

Nicolai

Hvilken verden lever du i?

Hvilken verden lever du i?

Hvorfor mediterer vi? Hvorfor gjør vi såpass “kjedelige” øvelser som å sitte stille og gå langsomt?

Buddhas vei kan sies å ha to dimensjoner. Den ene er den sosiale, som dreier seg om rett handling, tale, yrke, og så videre. Den andre er det vi kan kalle den kontemplative, som dreier seg om stillhet og indre arbeid. Disse to henger sammen. Stille meditasjon er viktig fordi det gir oss mulighet til å se hva som foregår på en veldig detaljert og klar måte. Meditasjon gir en sjanse til å oppleve en kontrast til dagliglivet. I meditasjonsperioden er det deilig stille, uten noe ytre press. Du behøver ikke prestere eller produsere noe.

Men som mange har opplevd, er det ikke nok å lukke øynene for å oppleve fred og ro. Sinnet arbeider ufortrødent videre. Uten noe “anker” (i form av en meditasjonsmetode) kan det lett bare rase avgårde. Derfor er meditasjon sunt på to måter:

1) Det gir ro og avspenning som kort sagt er legende både for kropp og sinn. Er vi “i hodet” hele tiden, i konstant aktivitet, er det sykdomsfremkallende i lengden. Kropp og sinn trenger en balanse mellom avslapning og aktivitet, yin og yang.

2) Meditasjon gjør at vi kan se klarere, noe som kan gi innsikter i hvordan livet vårt fungerer. Dette kan igjen lede til positive endringer: “Hvorfor behøver jeg å gjøre X?” eller “Jeg må gjøre mer av Y!”. Vi blir mer bevisst hvilken vei vi ønsker å gå, hva vi dypest sett trenger.

Buddha beskrev nokså presist hvordan vi så fort ender opp i en mental modell av verden, tankekonstruksjoner som har mer eller mindre med virkeligheten å gjøre. Han kalte slik “mental utbrodering” for papañca. I ett tilfelle beskriver han prosessen slik: kontakt -> fornemmelse -> persepsjon -> tenkning -> papañca.

Fra et enkelt møte mellom sanseorgan og ytre objekt reiser det seg altså lynkjapt et komplekst byggverk av reaksjoner og “fortellinger” om hva situasjonen dreier seg om og min plass i den. Et eksempel: Karsten hører en lyd bak seg, straks “vet” han at det er en bil, og at han bør flytte seg til siden. Så langt alt vel. Men så ser han at det er naboens sønn, som han “vet” alltid kjører for fort, som spiller høy musikk til tross for klager, og som i tillegg kjører en ny Mercedes. Hvor får han pengene fra? Og hvorfor bor han fortsatt hjemme når han er 23 år? Karsten kjenner han blir mer og mer irritert jo mer han tenker på det. Og det er poenget her: hvordan følelser og tanker trigger hverandre i en feedback-loop som raskt tar oss bort fra selve sansingen. Vi har lett for å krysse grensen fra observasjoner til antakelser.

Selvfølgelig kan antakelser være korrekte. Men det vet vi ikke før vi har sjekket dem ut. I følge Buddha er papañca en av hovedårsakene til konflikt her i verden.

Oppmerksomhetstrening gjør at vi kan “pakke ut” opplevelsen vår. Vi merker hva som er sansekontakt (hører lyd, ser noe...), ser at vi kjenner det igjen, vet hva det er..., kjenner hva som er følelsesresponsen vår, kjenner om vi har motvilje eller higen etter det... En slik større klarhet gir oss kort sagt større valgmuligheter. Vi kan spørre oss selv “er du sikker på dette?”. Vi kan gjøre noe med situasjonen, eller la være.

Utenfor den formelle meditasjonsperioden må vi ta stilling til situasjoner, ta valg. Men i selve den meditative sittingen eller gåingen har vi tid til å la ting være, vi kan “fordøye” det vi opplever, behøver ikke hoppe til konklusjoner. Det gjør at vi kan se våre egne tendenser klarere, og en sjanse til å droppe byrdene vi bærer på. Vi behøver ikke fortape oss i fortid eller framtid, og kan til og med se at disse mentale fabrikasjonene har liten substans.

Meditasjon kan hjelpe oss å finne en vei som ikke leder inn i unødig konflikt eller uproduktive sidespor.

Anbefalt lesning: "Honningkaken" (norsk): http://dhamma.priv.no/mn18.htm eller “The Honeyball Sutta” på engelsk: http://www.accesstoinsight.org/tipitaka/mn/mn.018.than.html og et foredrag om denne teksten holdt av meditasjonslæreren Guy Armstrong: http://dharmaseed.org/teacher/79/talk/18178

Per Arne

Hatet som mislykket hevnaksjon

Deler av buddhistisk tenkning er ved første møte intuitivt merkelig. Antagelig fordi buddhismen ser bak de umiddelbare, tilsynelatende behovene. Men kanskje også fordi noe av filosofien bryter med den konvensjonelle tenkningen i vestlig kulturkrets. En del av læren som jeg har kommet til å se på som spesielt verdifull er at grunnproblemet vårt er de usunne tendensene i sinnet vårt som vi er disponert for i kraft av å være menneske.

Kort sagt, når vi har en negativ følelse er den gjengse forklaringsmodell at noen eller noe har forårsaket den. Noen er skyld i det. Det finnes en skyldig. Denne noen er konkret. Den er et konkret individ, et konkret fenomen eller en konkret ting. Så vi reagerer med motvilje. Vi reagerer med motstand. Kanskje til og med med hat. Og bare der har vi begynt å straffe denne noen. Med vårt hat vil denne noen kunne få som fortjent! Men kanskje anerkjenner vi at hat er dumt. Det er slemt. Der buddhistiske tekster virkelig har fått meg til å åpne øynene er i at ja, hatet er dumt. Men det visste jeg allerede. Men motviljen smerter meg. 

Det er jeg (i den grad jeg er et jeg) som opplever hatet i sinnet. Hvis jeg lar objektet for hatet (dersom det er en person) vite om følelsen, kan kanskje en følelse av tristhet oppstå, eller en følelse av gjensidig motvilje, men at jeg går rundt og bærer på et hat skader i utgangspunktet bare meg selv. Men det betyr ikke at det er problemfritt. For jeg er også en person. Men hovedpoenget er at hatet ikke kan oppstå uten at det også finnes en evne til hat. Denne evnen manifesterer seg i en kontekst, men konteksten hvori personen vi stempler som skyldig i vår krenkethet, er ikke nok i seg selv til å bringe frem hat. Hatet må altså også eksistere som tendens. Som den kjente nonnen Ayya Khema har sagt:

"When we hate, we don't do so because there's anything worth hating or disliking but only because hate wants to manifest itself." (i "Within Our Own Hearts" 2006: 13). 

Det er lett å kjempe imot denne tanken. Rett og slett fordi vi har en tilbøyelighet til å dele opp virkeligheten i positivt og negativt. Det negative skal fordømmes, skal det ikke? Buddhismen har klare tanker om hva som er bra og hva som er dårlig. Det er ikke en relativisme. Noen årsaker fører til positive virkninger, andre årsaker fører til negative virkninger. Nettopp følelsen hat oppleves for eksempel som vond. Men vi kan ikke hate bort hatet, eller noe annet for den saks skyld. Da har buddhismen gode meditasjonsteknikker for å kunne observere også hvordan motviljen oppstår, og betrakte den som et fenomen. Gjennom rolig betraktning vil sinnet kunne falle mer til ro, så gjennom å betrakte den negative følelsen som en følelse kan vi faktisk snu det til noe positivt. Gjennom å betrakte hatet som objekt, betrakter vi det også som noe eksternt. Vi identifiserer oss ikke lenger med det som før. Det samme gjelder andre følelser når vi i meditasjonen betrakter dem som følelses-objekter. Det opptrer en kjølig, men interessert distanse. Som en vitenskapsmann som studerer en celles organeller. 

Tankene om de underliggende tendensene kommer veldig klart frem i Majjhima Nikaya 21, Kakacupamasutta, "Lignelsen om sagen". Her har vi en mektig kvinne med navn Vedehika. Hun roses for sine flotte egenskaper, at hun var mild, fredelig og vennlig. Tjenestejenten Kali setter henne på prøve ved ikke å gjøre jobben like bra som tidligere. Hun drar strikken stadig lenger, til Vedehika gir stadig sterkere uttrykk for sitt sinne, til det blir meget fysisk. Moralen er at en person kan gi inntrykk av å ha visse egenskaper, men egenskapene nettopp viser seg i en kontekst. Dersom forholdene endrer seg kan egenskapene synes å være andre. Vedehika blir etterhvert kjent for å være "bråsint, hissig og voldelig av seg". I fortellingen er ikke konteksten en unnskyldning for Vedehikas sinne. Det er mer en test. Buddha bruker tale som eksempel overfor munkene på noe som kan være positivt eller negativt. "På samme måte er det noen munker som er meget vennlige, meget milde og meget fredelige så lenge de ikke blir utsatt for ord som kan være ubehagelige. Men det er nettopp når han blir utsatt for ubehagelige ord at munken bør være vennlig, mild og fredelig". Buddha sier:

Andre kan snakke til dere på fem måter, munker. De kan snakke i tide eller i utide, de kan snakke sant eller usant, de kan snakke høflig eller uhøflig, de kan snakke om det som er nyttig eller om det som er unyttig og de kan snakke med et vennlig sinn eller med hat i sinnet. Uansett om andre snakker i tide eller i utide, om de snakker sant eller usant, høflig eller uhøflig, om det som er nyttig eller om det som er unyttig, eller om de snakker med et vennlig sinn eller med hat i sinnet, så bør dere trene slik munker: 

‘Jeg vil ikke tenke vonde tanker eller si noe vondt ord. Jeg vil bevare min nestekjærlighet og omtanke for andre, og ikke bli sint. Jeg vil tenke vennlige tanker om denne personen, og videre vil jeg omfavne hele verden med store, omfattende og grenseløse tanker uten hat og uten motvilje.' 

Mot slutten av teksten sier Buddha: Sett at dere skulle bli overfalt av røvere som sager av dere lem etter lem med en grov tømmermannsag. Hvis dere da føler hat, følger dere ikke min lære. 

Det er tydelig tenkt at det er mulig at hatet kan slutte å eksistere, ikke fordi at verden blir perfekt, eller fordi vi kan klare å kontrollere verden rundt oss, men fordi vi kan forandre oss selv. Og som Ayya Khema sier i "Within Our Own Hearts" (2006-versjonen): "We cannot change the world or other people; we can hardly even change the behaviour of a dog, but we can change ourselves."

N