Breiviks mentale skjold

For noen uker å praktisere oppmerksomhetsmeditasjon! Rettsaken mot Norgeshistoriens verste massemorder river opp sårene etter 22. juli i fjor -- men det er et nødvendig steg. Rettsstaten må ta oppgjøret etter de prinsipper vi bygger samfunnet vårt på. Det er ingen annen vei.

Hvordan forholde seg til saken som meditant? For det første må vi forholde oss til vår egen sorg, avsky, sinne, tomhet, eller hva slags reaksjoner som måtte komme på grunn av disse hendelsene. Kan vi gi dem rom? Kjenne og anerkjenne dem 100 prosent? Deretter: velge noen strategier for å ta vare på oss selv. Trenger vi å holde en viss avstand til nyhetsstrømmen? Ta bevisste pauser? Ha kontakt med mennesker vi liker og som bygger oss opp?  Gjøre enkle ting som bringer oss glede, enten det er å spise iskrem, gå i skogen eller se en kul TV-serie? Samtidig kan vi huske på at vi alle er i dette sammen. Kan vi vise godhet og støtte til dem som ble rammet, direkte eller indirekte, og samtidig gi en klem til de vi er glad i? Videre kan vi reflektere: Hva betyr dette? Hva betyr det for oss framover? Kan vi forstå ham? Kan vi forhindre noe lignende fra å skje igjen?

Personlig kjenner jeg avsky og skrekk ved å komme i kontakt med mannen på noen måte. Tankene trekker seg unna. Han kaster en mørk skygge over felles referansepunkter. Tanken på at han hørte “Barn av regnbuen” på barneskolen, at han lytter på P4, at han også har et etternavn som slutter på “-vik”, at han snakker norsk -- ja, er norsk, gjør at han kommer for nær. Jeg vil skyve han vekk. Glemme ham, låse ham inn på et mørkt rom og kaste nøkkelen.

Ingen garantier
Breiviks handlinger er et eksempel på det som i buddhismen kan oppsummeres med at “hva som helst kan skje når som helst”. Vi lever i en verden uten garantier. Det eneste som er garantert, er at om vi er født, kommer vi til å dø. Det er nettopp derfor vi søker trygghet, og det er ingenting galt med det. Vi trenger intensjoner, ønsker, regler, rutiner, tradisjoner og konvensjoner, nettopp fordi alt er forgjengelig, alt kan bli tatt fra oss. Vi trenger tankekonstruksjoner for å holde oss oppe, for ikke å bli sprø. Selvfølgelig kan denne trygghetssøkingen gå for langt. Den går for langt når man tror at det man gjør er det eneste rette for alle, eller når man slutter å tilpasse seg realitetene. Men i møtet med hendelser som Breivik, minner det oss på at alle våre idéer om verden er nettopp det: idéer. Verden gjør som den vil.

Det betyr ikke at alt er tilfeldig. Buddhas lære er en lære om årsak og virkning. Men det er ikke menneskelig mulig å ha oversikten og kontrollen over alt. Vi kan bare gjøre så godt vi kan. Samtidig finnes det retningslinjer i verden. Hvis vi observerer oss selv og andre med et ærlig blikk, kan vi se at visse handlinger leder til visse resultater. Går du i regnet, blir du våt. Buddha anbefalte middelveien. Breivik er ekstremist.

Jeg prøver å finne møtepunkter med Breivik. Kan jeg se på ham som en bror som gikk seg vill? Nei, det er umulig. Det er lenge siden han bygget sitt eget mentale fengsel, og valgte en marerittaktig vei som jeg ikke kan begripe at noen vil gå frivillig. Men på et teoretisk plan kan jeg forstå mekanismene i det han gjorde: tror du på noe og ønsker deg noe 100 prosent, så gjør du det som må til for å oppnå det. Breivik var for sterk i troen. Han hørte ikke på de 100 stemmene i hodet som ba ham om å ikke gjøre det, de første minuttene på Utøya, før han skjøt sitt første skudd.

Ideologiens makt
For han trodde på en ideologi, ikke virkeligheten. Til en viss grad gjør vi alle det. Vi trer også idéer over virkeligheten, vi målstyrer og kalkulerer. Men idéene hans bar så fryktelig galt av sted. Han trodde på “nordmenn” og “muslimer”, ikke “vi er alle mennesker”. Han trodde på “kampen”. Han ser ikke seg selv og Ali som først og fremst mennesker, menn, sønner, brødre, kjærester. Han ser seg selv som “nordmann” og Ali som “muslim”. Han er anti-universalist. Han er isolasjonist. Han er redd, skremt inntil beinet. Og han blir sint. Og tenker bare på overlevelse. Og tenker derfor kaldt, rasjonelt. Han “avemosjonaliserer” seg selv. For han vet at følelsene står i veien for å gjøre det ubegripelige, uhyrlige. For å gjøre umenneskelige handlinger, må han slutte å se på de andre som mennesker. De er fiender. Mulighetene opphører, det blir en kamp på liv eller død. Disse tankene bygget han opp mens vi andre trodde vi levde i et nokså greit og fredelig, kjedelig land uten særlig store indre konflikter.

Han er ikke alene, en isolert uhyrlighet. Som oss alle ble han til i møtet med mennesker og tanker, på godt og vondt. Ja, han står personlig ansvarlig for sine handlinger. Men uten kombinasjonen av sårbarhet, mottakelighet og internettets mørke side hadde han ikke blitt den han er i dag. Er han et offer for omstendighetene, eller valgte han det selv? Hvem kan si nøyaktig hvorfor et menneske blir som det har blitt? Han minner oss uansett på sinnets potensiale. Mennesker kan utføre de verste handlinger, og de beste. Hvilken vei vil vi gå? Vi er alle i bevegelse, selv om det ser ut som at noen står på stedet hvil.

Har han et poeng? Nei, han hadde våpen og mål. Det han viser er hva frykt, sinne, isolasjon og en drøm om renhet, brorskap, ære og plikt kan lede til. Noen påpeker at han er en god, gammeldags fascist. Og tydeligvis er det flere enn han som trigges av islam og en voksende muslimsk befolkning. Men det er viktig å huske at muslimer ikke er en ensartet gruppe eller har noen felles agenda. Har vi problemer med islam må vi møte dem med argumenter, det frie ord. Bryter muslimer norske lover, er de kriminelle, hverken mer eller mindre. Vi må støtte oss på lovverket, det er det som kjennetegner et sivilisert samfunn. Breivik har mistet troen på staten, lovverket og demokratiet. Han valgte å fjerne seg fra samfunnet, fjerne seg fra egne følelser. Og han gjorde det helt bevisst: dette er prinsipper kjent fra militæret.

Avemosjonalisering
Noen av oss kvapp til i stolen da vi fikk høre at han drev med meditasjon, attpåtil “japansk meditasjon”. Men hva driver han med, egentlig? Vi vet ikke helt. Det ser ut til at han er inspirert av bushido, samuraienes krigervei. Her er noen utdrag av hva han sa i sin forklaring 20. april:

Anders Behring Breivik: “Jeg tror ikke jeg hadde klart å gjennomføre denne rettssaken uten å ha forsøkt å avemosjonalisere meg selv. Hvis jeg skulle forsøke å begripe den lidelsen som jeg har forårsaket, så hadde jeg ikke klart å sitte her, eller leve, etter 22. juli.”

Rettspsykiater Synne Sørheim: Du tok det opp i forbindelse med dette med empati og du mente den hadde hjulpet deg å koble ut? [Breivik protesterer på ordvalget] Hvilke egenskaper forandret seg hos deg ved bruk av denne meditasjonen?

Anders Behring Breivik: Formålet var å prøve å hamre vekk frykten sin ved bruk av meditasjon og det gjør man gjennom en såkalt selvrealiseringsmeditasjon, og det jeg mener at jeg lykkes med det. Jeg mener å påstå at jeg har klart å hamre vekk frykten min på den måten. Men som en bieffekt har det også endret hele mitt følelsesregister. Ikke bare frykten, men alle andre emosjoner også. Så lenge jeg oprettholder den meditasjonen føler meg meg avemosjonalisert.

Rettspsykiater Synne Sørheim: Er det andre følelser som er borte? Kan du nevne noen?

Anders Behring Breivik: Det blir jo alt fra glede, sorg, fortvilethet, håpløshet, angst og frykt. Alle følelser man har.

Rettspsykiater Synne Sørheim: Bare så jeg forstår deg riktig, føler du følelsene lenger eller er det mindre av dem?

Anders Behring Breivik: Noen av dem. [Sørheim: - Når var det du merket det?]

Anders Behring Breivik: Jeg forsøkte å bruke noen sanger, for eksempel trancesanger. [Sørheim: - Når merket du at det virket?] Kanskje .. jeg fikk ikke gjort så veldig mye det første året fordi jeg ikke brukte så mye tid på det det første året. Så jeg merket at det virket.

Anders Behring Breivik: Fra de første gangene jeg mediterte ja.
[Sørheim: Og du merket mindre av de følelsene etterhvert?]
Ja.

Konsentrasjon innebærer å holde distraksjoner på avstand. Det betyr at du holder sinnet samlet om noe du har bestemt deg for på forhånd. Det kan være svært nyttig og er en grunnleggende ferdighet i meditasjonspraksis. Vi vender tilbake til øyeblikket, gang på gang. For Breivik ser det ut til at han også har brukt musikk for å komme i kontakt med denne konsentrasjonen, dette fokuset. Han ville bort fra det han følte.

Jeg har selv brukt lignende metoder i vanskelige perioder. Ikke tillate sinnet å løpe av gårde. Holde fokus. Gjøre en ting om gangen. Ikke tenke for mye, ikke føle for mye. Kutte “tankespinn”. Man blir effektiv av det. Men det kan gå for langt.

Meditasjon i kontekst
Buddha anbefalte meditasjon i en kontekst. Meditasjon består av både oppmerksomhet (evnen til å sanse åpent og nøyaktig) og konsentrasjon (evnen til stillhet og fokus). Konteksten er visdom og etikk. Visdommen innebærer rett intensjon, som i klassiske tekster defineres som tredelt: intensjonen om å leve enkelt, skape fred og la være å skade. Etikken handler om rett tale, handling og yrke: igjen er prinsippet om å ikke skade fremtredende. Buddhas vei er ingen voldsutøvers vei. Det er en fredens vei. Det betyr ikke at den er svak og passiv. Ett av stegene, rett anstrengelse, handler om at man anstrenger seg på fire måter: for å styrke gode tilstander som har oppstått, for å skape gode tilstander som ennå ikke har oppstått, for å svekke dårlige tilstander som har oppstått, og for å unngå å gjøre slik at dårlige tilstander oppstår. Det krever masse energi (som forøvrig er en av de fem “kreftene” Buddha snakker om som hjelp på veien), og gir nok arbeid for et helt liv.

Det er altså avgjørende at den mentale styrken som kommer av konsentrasjon ikke misbrukes -- den må balanseres med universell medfølelse og kjærlighet. Ellers kan man bli et farlig redskap for egne eller andres egosentriske ideer. Breivik var i feil kontekst. Konsentrasjonen hans er virksom, men feil. Intensjonen er avgjørende.

Det minner meg om en annen person som har hatt nytte av meditasjon og konsentrasjon i en vanskelig situasjon: Aung San Suu Kyi. Gjennom husarrest i over 15 år har hun også brukt en form for mental disiplin for ikke å gå til grunne. I dette intervjuet forklarer hun litt om hvordan.

Hun setter meditasjon i en helt annen kontekst. Det vi kan glede oss over i dag er at Burma langsomt åpner seg opp, Aung San Suu Kyi besøker Norge i juni, og en ny storfilm om henne har premiere 27. april.

Sinnet vårt har mange sider, konsentrasjon er bare en av dem. Kan du sende Anders noen gode tanker? Jeg er ikke klar for det. Men gudene vet at det behøves. Han har så altfor få.


Per Arne