I nobelforedraget sa Aung San Suu Kyi:
"Hver eneste vennlighet som ble vist meg, det være seg liten eller stor, overbeviste meg om at det aldri vil bli for mye vennlighet i verden. Å være vennlig er å reagere med følsomhet og menneskelig varme på andres håp og behov. Selv det minste anstrøk av vennlighet kan lette et tungt hjerte. Vennlighet kan endre folks liv."
Dette er så klart og tydelig formulert at flere kommentarer neppe er nødvendig.
Kåre
mandag 18. juni 2012
mandag 23. april 2012
Breiviks mentale skjold
For noen uker å praktisere oppmerksomhetsmeditasjon! Rettsaken mot Norgeshistoriens verste massemorder river opp sårene etter 22. juli i fjor -- men det er et nødvendig steg. Rettsstaten må ta oppgjøret etter de prinsipper vi bygger samfunnet vårt på. Det er ingen annen vei.
Hvordan forholde seg til saken som meditant? For det første må vi forholde oss til vår egen sorg, avsky, sinne, tomhet, eller hva slags reaksjoner som måtte komme på grunn av disse hendelsene. Kan vi gi dem rom? Kjenne og anerkjenne dem 100 prosent? Deretter: velge noen strategier for å ta vare på oss selv. Trenger vi å holde en viss avstand til nyhetsstrømmen? Ta bevisste pauser? Ha kontakt med mennesker vi liker og som bygger oss opp? Gjøre enkle ting som bringer oss glede, enten det er å spise iskrem, gå i skogen eller se en kul TV-serie? Samtidig kan vi huske på at vi alle er i dette sammen. Kan vi vise godhet og støtte til dem som ble rammet, direkte eller indirekte, og samtidig gi en klem til de vi er glad i? Videre kan vi reflektere: Hva betyr dette? Hva betyr det for oss framover? Kan vi forstå ham? Kan vi forhindre noe lignende fra å skje igjen?
Personlig kjenner jeg avsky og skrekk ved å komme i kontakt med mannen på noen måte. Tankene trekker seg unna. Han kaster en mørk skygge over felles referansepunkter. Tanken på at han hørte “Barn av regnbuen” på barneskolen, at han lytter på P4, at han også har et etternavn som slutter på “-vik”, at han snakker norsk -- ja, er norsk, gjør at han kommer for nær. Jeg vil skyve han vekk. Glemme ham, låse ham inn på et mørkt rom og kaste nøkkelen.
Ingen garantier
Breiviks handlinger er et eksempel på det som i buddhismen kan oppsummeres med at “hva som helst kan skje når som helst”. Vi lever i en verden uten garantier. Det eneste som er garantert, er at om vi er født, kommer vi til å dø. Det er nettopp derfor vi søker trygghet, og det er ingenting galt med det. Vi trenger intensjoner, ønsker, regler, rutiner, tradisjoner og konvensjoner, nettopp fordi alt er forgjengelig, alt kan bli tatt fra oss. Vi trenger tankekonstruksjoner for å holde oss oppe, for ikke å bli sprø. Selvfølgelig kan denne trygghetssøkingen gå for langt. Den går for langt når man tror at det man gjør er det eneste rette for alle, eller når man slutter å tilpasse seg realitetene. Men i møtet med hendelser som Breivik, minner det oss på at alle våre idéer om verden er nettopp det: idéer. Verden gjør som den vil.
Det betyr ikke at alt er tilfeldig. Buddhas lære er en lære om årsak og virkning. Men det er ikke menneskelig mulig å ha oversikten og kontrollen over alt. Vi kan bare gjøre så godt vi kan. Samtidig finnes det retningslinjer i verden. Hvis vi observerer oss selv og andre med et ærlig blikk, kan vi se at visse handlinger leder til visse resultater. Går du i regnet, blir du våt. Buddha anbefalte middelveien. Breivik er ekstremist.
Jeg prøver å finne møtepunkter med Breivik. Kan jeg se på ham som en bror som gikk seg vill? Nei, det er umulig. Det er lenge siden han bygget sitt eget mentale fengsel, og valgte en marerittaktig vei som jeg ikke kan begripe at noen vil gå frivillig. Men på et teoretisk plan kan jeg forstå mekanismene i det han gjorde: tror du på noe og ønsker deg noe 100 prosent, så gjør du det som må til for å oppnå det. Breivik var for sterk i troen. Han hørte ikke på de 100 stemmene i hodet som ba ham om å ikke gjøre det, de første minuttene på Utøya, før han skjøt sitt første skudd.
Ideologiens makt
For han trodde på en ideologi, ikke virkeligheten. Til en viss grad gjør vi alle det. Vi trer også idéer over virkeligheten, vi målstyrer og kalkulerer. Men idéene hans bar så fryktelig galt av sted. Han trodde på “nordmenn” og “muslimer”, ikke “vi er alle mennesker”. Han trodde på “kampen”. Han ser ikke seg selv og Ali som først og fremst mennesker, menn, sønner, brødre, kjærester. Han ser seg selv som “nordmann” og Ali som “muslim”. Han er anti-universalist. Han er isolasjonist. Han er redd, skremt inntil beinet. Og han blir sint. Og tenker bare på overlevelse. Og tenker derfor kaldt, rasjonelt. Han “avemosjonaliserer” seg selv. For han vet at følelsene står i veien for å gjøre det ubegripelige, uhyrlige. For å gjøre umenneskelige handlinger, må han slutte å se på de andre som mennesker. De er fiender. Mulighetene opphører, det blir en kamp på liv eller død. Disse tankene bygget han opp mens vi andre trodde vi levde i et nokså greit og fredelig, kjedelig land uten særlig store indre konflikter.
Han er ikke alene, en isolert uhyrlighet. Som oss alle ble han til i møtet med mennesker og tanker, på godt og vondt. Ja, han står personlig ansvarlig for sine handlinger. Men uten kombinasjonen av sårbarhet, mottakelighet og internettets mørke side hadde han ikke blitt den han er i dag. Er han et offer for omstendighetene, eller valgte han det selv? Hvem kan si nøyaktig hvorfor et menneske blir som det har blitt? Han minner oss uansett på sinnets potensiale. Mennesker kan utføre de verste handlinger, og de beste. Hvilken vei vil vi gå? Vi er alle i bevegelse, selv om det ser ut som at noen står på stedet hvil.
Har han et poeng? Nei, han hadde våpen og mål. Det han viser er hva frykt, sinne, isolasjon og en drøm om renhet, brorskap, ære og plikt kan lede til. Noen påpeker at han er en god, gammeldags fascist. Og tydeligvis er det flere enn han som trigges av islam og en voksende muslimsk befolkning. Men det er viktig å huske at muslimer ikke er en ensartet gruppe eller har noen felles agenda. Har vi problemer med islam må vi møte dem med argumenter, det frie ord. Bryter muslimer norske lover, er de kriminelle, hverken mer eller mindre. Vi må støtte oss på lovverket, det er det som kjennetegner et sivilisert samfunn. Breivik har mistet troen på staten, lovverket og demokratiet. Han valgte å fjerne seg fra samfunnet, fjerne seg fra egne følelser. Og han gjorde det helt bevisst: dette er prinsipper kjent fra militæret.
Avemosjonalisering
Noen av oss kvapp til i stolen da vi fikk høre at han drev med meditasjon, attpåtil “japansk meditasjon”. Men hva driver han med, egentlig? Vi vet ikke helt. Det ser ut til at han er inspirert av bushido, samuraienes krigervei. Her er noen utdrag av hva han sa i sin forklaring 20. april:
Anders Behring Breivik: “Jeg tror ikke jeg hadde klart å gjennomføre denne rettssaken uten å ha forsøkt å avemosjonalisere meg selv. Hvis jeg skulle forsøke å begripe den lidelsen som jeg har forårsaket, så hadde jeg ikke klart å sitte her, eller leve, etter 22. juli.”
Rettspsykiater Synne Sørheim: Du tok det opp i forbindelse med dette med empati og du mente den hadde hjulpet deg å koble ut? [Breivik protesterer på ordvalget] Hvilke egenskaper forandret seg hos deg ved bruk av denne meditasjonen?
Anders Behring Breivik: Formålet var å prøve å hamre vekk frykten sin ved bruk av meditasjon og det gjør man gjennom en såkalt selvrealiseringsmeditasjon, og det jeg mener at jeg lykkes med det. Jeg mener å påstå at jeg har klart å hamre vekk frykten min på den måten. Men som en bieffekt har det også endret hele mitt følelsesregister. Ikke bare frykten, men alle andre emosjoner også. Så lenge jeg oprettholder den meditasjonen føler meg meg avemosjonalisert.
Rettspsykiater Synne Sørheim: Er det andre følelser som er borte? Kan du nevne noen?
Anders Behring Breivik: Det blir jo alt fra glede, sorg, fortvilethet, håpløshet, angst og frykt. Alle følelser man har.
Rettspsykiater Synne Sørheim: Bare så jeg forstår deg riktig, føler du følelsene lenger eller er det mindre av dem?
Anders Behring Breivik: Noen av dem. [Sørheim: - Når var det du merket det?]
Anders Behring Breivik: Jeg forsøkte å bruke noen sanger, for eksempel trancesanger. [Sørheim: - Når merket du at det virket?] Kanskje .. jeg fikk ikke gjort så veldig mye det første året fordi jeg ikke brukte så mye tid på det det første året. Så jeg merket at det virket.
Anders Behring Breivik: Fra de første gangene jeg mediterte ja.
[Sørheim: Og du merket mindre av de følelsene etterhvert?]
Ja.
Konsentrasjon innebærer å holde distraksjoner på avstand. Det betyr at du holder sinnet samlet om noe du har bestemt deg for på forhånd. Det kan være svært nyttig og er en grunnleggende ferdighet i meditasjonspraksis. Vi vender tilbake til øyeblikket, gang på gang. For Breivik ser det ut til at han også har brukt musikk for å komme i kontakt med denne konsentrasjonen, dette fokuset. Han ville bort fra det han følte.
Jeg har selv brukt lignende metoder i vanskelige perioder. Ikke tillate sinnet å løpe av gårde. Holde fokus. Gjøre en ting om gangen. Ikke tenke for mye, ikke føle for mye. Kutte “tankespinn”. Man blir effektiv av det. Men det kan gå for langt.
Meditasjon i kontekst
Buddha anbefalte meditasjon i en kontekst. Meditasjon består av både oppmerksomhet (evnen til å sanse åpent og nøyaktig) og konsentrasjon (evnen til stillhet og fokus). Konteksten er visdom og etikk. Visdommen innebærer rett intensjon, som i klassiske tekster defineres som tredelt: intensjonen om å leve enkelt, skape fred og la være å skade. Etikken handler om rett tale, handling og yrke: igjen er prinsippet om å ikke skade fremtredende. Buddhas vei er ingen voldsutøvers vei. Det er en fredens vei. Det betyr ikke at den er svak og passiv. Ett av stegene, rett anstrengelse, handler om at man anstrenger seg på fire måter: for å styrke gode tilstander som har oppstått, for å skape gode tilstander som ennå ikke har oppstått, for å svekke dårlige tilstander som har oppstått, og for å unngå å gjøre slik at dårlige tilstander oppstår. Det krever masse energi (som forøvrig er en av de fem “kreftene” Buddha snakker om som hjelp på veien), og gir nok arbeid for et helt liv.
Det er altså avgjørende at den mentale styrken som kommer av konsentrasjon ikke misbrukes -- den må balanseres med universell medfølelse og kjærlighet. Ellers kan man bli et farlig redskap for egne eller andres egosentriske ideer. Breivik var i feil kontekst. Konsentrasjonen hans er virksom, men feil. Intensjonen er avgjørende.
Det minner meg om en annen person som har hatt nytte av meditasjon og konsentrasjon i en vanskelig situasjon: Aung San Suu Kyi. Gjennom husarrest i over 15 år har hun også brukt en form for mental disiplin for ikke å gå til grunne. I dette intervjuet forklarer hun litt om hvordan.
Hun setter meditasjon i en helt annen kontekst. Det vi kan glede oss over i dag er at Burma langsomt åpner seg opp, Aung San Suu Kyi besøker Norge i juni, og en ny storfilm om henne har premiere 27. april.
Sinnet vårt har mange sider, konsentrasjon er bare en av dem. Kan du sende Anders noen gode tanker? Jeg er ikke klar for det. Men gudene vet at det behøves. Han har så altfor få.
Per Arne
Hvordan forholde seg til saken som meditant? For det første må vi forholde oss til vår egen sorg, avsky, sinne, tomhet, eller hva slags reaksjoner som måtte komme på grunn av disse hendelsene. Kan vi gi dem rom? Kjenne og anerkjenne dem 100 prosent? Deretter: velge noen strategier for å ta vare på oss selv. Trenger vi å holde en viss avstand til nyhetsstrømmen? Ta bevisste pauser? Ha kontakt med mennesker vi liker og som bygger oss opp? Gjøre enkle ting som bringer oss glede, enten det er å spise iskrem, gå i skogen eller se en kul TV-serie? Samtidig kan vi huske på at vi alle er i dette sammen. Kan vi vise godhet og støtte til dem som ble rammet, direkte eller indirekte, og samtidig gi en klem til de vi er glad i? Videre kan vi reflektere: Hva betyr dette? Hva betyr det for oss framover? Kan vi forstå ham? Kan vi forhindre noe lignende fra å skje igjen?
Personlig kjenner jeg avsky og skrekk ved å komme i kontakt med mannen på noen måte. Tankene trekker seg unna. Han kaster en mørk skygge over felles referansepunkter. Tanken på at han hørte “Barn av regnbuen” på barneskolen, at han lytter på P4, at han også har et etternavn som slutter på “-vik”, at han snakker norsk -- ja, er norsk, gjør at han kommer for nær. Jeg vil skyve han vekk. Glemme ham, låse ham inn på et mørkt rom og kaste nøkkelen.
Ingen garantier
Breiviks handlinger er et eksempel på det som i buddhismen kan oppsummeres med at “hva som helst kan skje når som helst”. Vi lever i en verden uten garantier. Det eneste som er garantert, er at om vi er født, kommer vi til å dø. Det er nettopp derfor vi søker trygghet, og det er ingenting galt med det. Vi trenger intensjoner, ønsker, regler, rutiner, tradisjoner og konvensjoner, nettopp fordi alt er forgjengelig, alt kan bli tatt fra oss. Vi trenger tankekonstruksjoner for å holde oss oppe, for ikke å bli sprø. Selvfølgelig kan denne trygghetssøkingen gå for langt. Den går for langt når man tror at det man gjør er det eneste rette for alle, eller når man slutter å tilpasse seg realitetene. Men i møtet med hendelser som Breivik, minner det oss på at alle våre idéer om verden er nettopp det: idéer. Verden gjør som den vil.
Det betyr ikke at alt er tilfeldig. Buddhas lære er en lære om årsak og virkning. Men det er ikke menneskelig mulig å ha oversikten og kontrollen over alt. Vi kan bare gjøre så godt vi kan. Samtidig finnes det retningslinjer i verden. Hvis vi observerer oss selv og andre med et ærlig blikk, kan vi se at visse handlinger leder til visse resultater. Går du i regnet, blir du våt. Buddha anbefalte middelveien. Breivik er ekstremist.
Jeg prøver å finne møtepunkter med Breivik. Kan jeg se på ham som en bror som gikk seg vill? Nei, det er umulig. Det er lenge siden han bygget sitt eget mentale fengsel, og valgte en marerittaktig vei som jeg ikke kan begripe at noen vil gå frivillig. Men på et teoretisk plan kan jeg forstå mekanismene i det han gjorde: tror du på noe og ønsker deg noe 100 prosent, så gjør du det som må til for å oppnå det. Breivik var for sterk i troen. Han hørte ikke på de 100 stemmene i hodet som ba ham om å ikke gjøre det, de første minuttene på Utøya, før han skjøt sitt første skudd.
Ideologiens makt
For han trodde på en ideologi, ikke virkeligheten. Til en viss grad gjør vi alle det. Vi trer også idéer over virkeligheten, vi målstyrer og kalkulerer. Men idéene hans bar så fryktelig galt av sted. Han trodde på “nordmenn” og “muslimer”, ikke “vi er alle mennesker”. Han trodde på “kampen”. Han ser ikke seg selv og Ali som først og fremst mennesker, menn, sønner, brødre, kjærester. Han ser seg selv som “nordmann” og Ali som “muslim”. Han er anti-universalist. Han er isolasjonist. Han er redd, skremt inntil beinet. Og han blir sint. Og tenker bare på overlevelse. Og tenker derfor kaldt, rasjonelt. Han “avemosjonaliserer” seg selv. For han vet at følelsene står i veien for å gjøre det ubegripelige, uhyrlige. For å gjøre umenneskelige handlinger, må han slutte å se på de andre som mennesker. De er fiender. Mulighetene opphører, det blir en kamp på liv eller død. Disse tankene bygget han opp mens vi andre trodde vi levde i et nokså greit og fredelig, kjedelig land uten særlig store indre konflikter.
Han er ikke alene, en isolert uhyrlighet. Som oss alle ble han til i møtet med mennesker og tanker, på godt og vondt. Ja, han står personlig ansvarlig for sine handlinger. Men uten kombinasjonen av sårbarhet, mottakelighet og internettets mørke side hadde han ikke blitt den han er i dag. Er han et offer for omstendighetene, eller valgte han det selv? Hvem kan si nøyaktig hvorfor et menneske blir som det har blitt? Han minner oss uansett på sinnets potensiale. Mennesker kan utføre de verste handlinger, og de beste. Hvilken vei vil vi gå? Vi er alle i bevegelse, selv om det ser ut som at noen står på stedet hvil.
Har han et poeng? Nei, han hadde våpen og mål. Det han viser er hva frykt, sinne, isolasjon og en drøm om renhet, brorskap, ære og plikt kan lede til. Noen påpeker at han er en god, gammeldags fascist. Og tydeligvis er det flere enn han som trigges av islam og en voksende muslimsk befolkning. Men det er viktig å huske at muslimer ikke er en ensartet gruppe eller har noen felles agenda. Har vi problemer med islam må vi møte dem med argumenter, det frie ord. Bryter muslimer norske lover, er de kriminelle, hverken mer eller mindre. Vi må støtte oss på lovverket, det er det som kjennetegner et sivilisert samfunn. Breivik har mistet troen på staten, lovverket og demokratiet. Han valgte å fjerne seg fra samfunnet, fjerne seg fra egne følelser. Og han gjorde det helt bevisst: dette er prinsipper kjent fra militæret.
Avemosjonalisering
Noen av oss kvapp til i stolen da vi fikk høre at han drev med meditasjon, attpåtil “japansk meditasjon”. Men hva driver han med, egentlig? Vi vet ikke helt. Det ser ut til at han er inspirert av bushido, samuraienes krigervei. Her er noen utdrag av hva han sa i sin forklaring 20. april:
Anders Behring Breivik: “Jeg tror ikke jeg hadde klart å gjennomføre denne rettssaken uten å ha forsøkt å avemosjonalisere meg selv. Hvis jeg skulle forsøke å begripe den lidelsen som jeg har forårsaket, så hadde jeg ikke klart å sitte her, eller leve, etter 22. juli.”
Rettspsykiater Synne Sørheim: Du tok det opp i forbindelse med dette med empati og du mente den hadde hjulpet deg å koble ut? [Breivik protesterer på ordvalget] Hvilke egenskaper forandret seg hos deg ved bruk av denne meditasjonen?
Anders Behring Breivik: Formålet var å prøve å hamre vekk frykten sin ved bruk av meditasjon og det gjør man gjennom en såkalt selvrealiseringsmeditasjon, og det jeg mener at jeg lykkes med det. Jeg mener å påstå at jeg har klart å hamre vekk frykten min på den måten. Men som en bieffekt har det også endret hele mitt følelsesregister. Ikke bare frykten, men alle andre emosjoner også. Så lenge jeg oprettholder den meditasjonen føler meg meg avemosjonalisert.
Rettspsykiater Synne Sørheim: Er det andre følelser som er borte? Kan du nevne noen?
Anders Behring Breivik: Det blir jo alt fra glede, sorg, fortvilethet, håpløshet, angst og frykt. Alle følelser man har.
Rettspsykiater Synne Sørheim: Bare så jeg forstår deg riktig, føler du følelsene lenger eller er det mindre av dem?
Anders Behring Breivik: Noen av dem. [Sørheim: - Når var det du merket det?]
Anders Behring Breivik: Jeg forsøkte å bruke noen sanger, for eksempel trancesanger. [Sørheim: - Når merket du at det virket?] Kanskje .. jeg fikk ikke gjort så veldig mye det første året fordi jeg ikke brukte så mye tid på det det første året. Så jeg merket at det virket.
Anders Behring Breivik: Fra de første gangene jeg mediterte ja.
[Sørheim: Og du merket mindre av de følelsene etterhvert?]
Ja.
Konsentrasjon innebærer å holde distraksjoner på avstand. Det betyr at du holder sinnet samlet om noe du har bestemt deg for på forhånd. Det kan være svært nyttig og er en grunnleggende ferdighet i meditasjonspraksis. Vi vender tilbake til øyeblikket, gang på gang. For Breivik ser det ut til at han også har brukt musikk for å komme i kontakt med denne konsentrasjonen, dette fokuset. Han ville bort fra det han følte.
Jeg har selv brukt lignende metoder i vanskelige perioder. Ikke tillate sinnet å løpe av gårde. Holde fokus. Gjøre en ting om gangen. Ikke tenke for mye, ikke føle for mye. Kutte “tankespinn”. Man blir effektiv av det. Men det kan gå for langt.
Meditasjon i kontekst
Buddha anbefalte meditasjon i en kontekst. Meditasjon består av både oppmerksomhet (evnen til å sanse åpent og nøyaktig) og konsentrasjon (evnen til stillhet og fokus). Konteksten er visdom og etikk. Visdommen innebærer rett intensjon, som i klassiske tekster defineres som tredelt: intensjonen om å leve enkelt, skape fred og la være å skade. Etikken handler om rett tale, handling og yrke: igjen er prinsippet om å ikke skade fremtredende. Buddhas vei er ingen voldsutøvers vei. Det er en fredens vei. Det betyr ikke at den er svak og passiv. Ett av stegene, rett anstrengelse, handler om at man anstrenger seg på fire måter: for å styrke gode tilstander som har oppstått, for å skape gode tilstander som ennå ikke har oppstått, for å svekke dårlige tilstander som har oppstått, og for å unngå å gjøre slik at dårlige tilstander oppstår. Det krever masse energi (som forøvrig er en av de fem “kreftene” Buddha snakker om som hjelp på veien), og gir nok arbeid for et helt liv.
Det er altså avgjørende at den mentale styrken som kommer av konsentrasjon ikke misbrukes -- den må balanseres med universell medfølelse og kjærlighet. Ellers kan man bli et farlig redskap for egne eller andres egosentriske ideer. Breivik var i feil kontekst. Konsentrasjonen hans er virksom, men feil. Intensjonen er avgjørende.
Det minner meg om en annen person som har hatt nytte av meditasjon og konsentrasjon i en vanskelig situasjon: Aung San Suu Kyi. Gjennom husarrest i over 15 år har hun også brukt en form for mental disiplin for ikke å gå til grunne. I dette intervjuet forklarer hun litt om hvordan.
Hun setter meditasjon i en helt annen kontekst. Det vi kan glede oss over i dag er at Burma langsomt åpner seg opp, Aung San Suu Kyi besøker Norge i juni, og en ny storfilm om henne har premiere 27. april.
Sinnet vårt har mange sider, konsentrasjon er bare en av dem. Kan du sende Anders noen gode tanker? Jeg er ikke klar for det. Men gudene vet at det behøves. Han har så altfor få.
Per Arne
mandag 12. mars 2012
Likeverd og egalitet
Diskriminering er et negativt ladet uttrykk. Tanken om at noen fra fødselen av, eller av en eller annen grunn er mer verdt enn andre, er en tanke få vil vedkjenne seg. Sannheter som forbeholdes de få vil nok få mange til å heve skeptiske øyenbryn.
Buddhismen, heldigvis, er for alle.
"Jeg sier ikke at noen er bedre bare fordi de er født i en overklassefamilie. Men jeg sier heller ikke at noen er dårligere bare fordi de er født i en overklassefamilie. Jeg sier ikke at noen er bedre bare fordi de har den eller den hudfargen, men heller ikke at de er dårligere. Jeg sier ikke at noen er bedre bare fordi de har mye penger, men heller ikke at de er dårligere", sier Buddha i Esukarisutta, Majjhima Nikaya 96*
Buddhismen legger stor vekt på handlinger. Prinsippet om anatta, altså at man ikke har en sjel eller et selv, er viktig her. Det er feil å tro at noen har en grunnleggende god kjerne, mens andre har en ond. Der det råder slike forestillinger vil grupper lett tenke på sin egen gruppe som god, og en annen som dårlig. Den med mest makt vil da lett kunne kue den andre - den er jo ikke like god! I dag ser vi lett hvordan slike holdninger blusser opp i kriger og konflikter mellom land. Actionfilmer og superheltfortellinger viser gjerne hvordan helten jakter ned fiendene før de omsider endelig overvinnes, gjerne med vold, eksplosjoner og storslått drama. For å nå målet har helten da som regel benyttet seg av voldelige handlinger. Men han er jo god så hva er det som er så farlig? Tanken om at noen er gode, mens andre er onde er skremmende. Det er nettopp en tanke som bidrar til konflikt og urettferdige maktforhold. Den ene, i kraft av sin iboende godhet kan undertrykke den andre.
I virkeligheten er vold i seg selv et onde: "Alle skjelver for voldsbruk, alle er redd for å dø. Sett deg derfor i andres sted og la være å slå eller drepe." - Dhammapada vers 129**
Gjennom handlingene våre skaper vi fremtiden. Riktignok vil andres handlinger også påvirke din situasjon, men det er uansett handlinger det går på. Vi kan vanskelig vite hvilke handlinger andre vil foreta seg i fremtiden, og vi vet sjelden hvilken forhistorie som har gått forut for situasjonen de nå befinner seg i. Det er også vanskelig å påpeke én enkel årsak som var avgjørende for situasjonen som foregår i det aktuelle øyeblikk. Det er frukten av en myriade av årsaker som har gått forut i tid. Hvordan en handler påvirkes selvfølgelig også av hvilket syn en har. Samtidig forstyrres vi av visse faktorer som alle mennesker sliter med.
Vi føler motvilje mot noen ting, andre ting vil vi ha, og på toppen av det hele har vi ikke full kunnskap eller innsikt. Det er mange krefter i sving, og en kan ikke alltid vite utfallet av hvordan man handler. Man gjør det dessuten ikke alltid særlig bevisst.
Imidlertid sliter i utgangspunktet alle med de såkalte tre usunne røttene som gir oss smerte, lidelser, plager eller frustrasjoner. Disse er grådighet, hat og uvitenhet. Selv om vi kanskje ikke så ofte opplever en intens følelse av hat, opplever vi ofte motvilje, som kan forstås som en variant av det samme. Men som sagt; vi sliter alle med dette (såfremt man da ikke når nibbana eller opplysning, som er den buddhistiske veiens store mål). Svekker vi de usunne røttene får vi imidlertid mer av deres gode motsetninger. Du kan lese mer om sunne og usunne røtter i sinnet i et blogginnlegg fra desember 2011, skrevet av Kåre.
Buddhismen legger vekt på handlinger i stedet for noen essens- eller sjele-tro. Problemene vi sliter med stammer fra de samme grunnkreftene i menneskesinnet. At veien til slutten på problemene, da er felles for alle, høres ikke urimelig ut. Selvfølgelig har folk forskjellige konkrete problemer der og da, men veien til en bedre holdning og til lidelsens slutt (i vid forstand), er den samme.
Vi har alle sammen et potensial.
Nicolai
_______________________________
* Sitatet stammer fra Esukarisutta, Majjhima Nikaya 96, men jeg har tatt det fra "71. Er noen bedre enn andre på grunn av klasse, hudfarge eller rikdom?" i "Buddhas budskap" utgitt på Buddhistforbundets forlag og oversatt av Kåre A. Lie.
** Dette finner du i Dhammapada. Jeg har hentet det fra utgaven som kom på Gyldendal klassiker i 2002, men den utkom første gang tidligere (først i 1976). Finnes også i "Buddhas budskap" under overskriften "127. Den gylne regel", også oversatt av Kåre A. Lie.
Buddhismen, heldigvis, er for alle.
"Jeg sier ikke at noen er bedre bare fordi de er født i en overklassefamilie. Men jeg sier heller ikke at noen er dårligere bare fordi de er født i en overklassefamilie. Jeg sier ikke at noen er bedre bare fordi de har den eller den hudfargen, men heller ikke at de er dårligere. Jeg sier ikke at noen er bedre bare fordi de har mye penger, men heller ikke at de er dårligere", sier Buddha i Esukarisutta, Majjhima Nikaya 96*
Buddhismen legger stor vekt på handlinger. Prinsippet om anatta, altså at man ikke har en sjel eller et selv, er viktig her. Det er feil å tro at noen har en grunnleggende god kjerne, mens andre har en ond. Der det råder slike forestillinger vil grupper lett tenke på sin egen gruppe som god, og en annen som dårlig. Den med mest makt vil da lett kunne kue den andre - den er jo ikke like god! I dag ser vi lett hvordan slike holdninger blusser opp i kriger og konflikter mellom land. Actionfilmer og superheltfortellinger viser gjerne hvordan helten jakter ned fiendene før de omsider endelig overvinnes, gjerne med vold, eksplosjoner og storslått drama. For å nå målet har helten da som regel benyttet seg av voldelige handlinger. Men han er jo god så hva er det som er så farlig? Tanken om at noen er gode, mens andre er onde er skremmende. Det er nettopp en tanke som bidrar til konflikt og urettferdige maktforhold. Den ene, i kraft av sin iboende godhet kan undertrykke den andre.
I virkeligheten er vold i seg selv et onde: "Alle skjelver for voldsbruk, alle er redd for å dø. Sett deg derfor i andres sted og la være å slå eller drepe." - Dhammapada vers 129**
Gjennom handlingene våre skaper vi fremtiden. Riktignok vil andres handlinger også påvirke din situasjon, men det er uansett handlinger det går på. Vi kan vanskelig vite hvilke handlinger andre vil foreta seg i fremtiden, og vi vet sjelden hvilken forhistorie som har gått forut for situasjonen de nå befinner seg i. Det er også vanskelig å påpeke én enkel årsak som var avgjørende for situasjonen som foregår i det aktuelle øyeblikk. Det er frukten av en myriade av årsaker som har gått forut i tid. Hvordan en handler påvirkes selvfølgelig også av hvilket syn en har. Samtidig forstyrres vi av visse faktorer som alle mennesker sliter med.
Vi føler motvilje mot noen ting, andre ting vil vi ha, og på toppen av det hele har vi ikke full kunnskap eller innsikt. Det er mange krefter i sving, og en kan ikke alltid vite utfallet av hvordan man handler. Man gjør det dessuten ikke alltid særlig bevisst.
Imidlertid sliter i utgangspunktet alle med de såkalte tre usunne røttene som gir oss smerte, lidelser, plager eller frustrasjoner. Disse er grådighet, hat og uvitenhet. Selv om vi kanskje ikke så ofte opplever en intens følelse av hat, opplever vi ofte motvilje, som kan forstås som en variant av det samme. Men som sagt; vi sliter alle med dette (såfremt man da ikke når nibbana eller opplysning, som er den buddhistiske veiens store mål). Svekker vi de usunne røttene får vi imidlertid mer av deres gode motsetninger. Du kan lese mer om sunne og usunne røtter i sinnet i et blogginnlegg fra desember 2011, skrevet av Kåre.
Buddhismen legger vekt på handlinger i stedet for noen essens- eller sjele-tro. Problemene vi sliter med stammer fra de samme grunnkreftene i menneskesinnet. At veien til slutten på problemene, da er felles for alle, høres ikke urimelig ut. Selvfølgelig har folk forskjellige konkrete problemer der og da, men veien til en bedre holdning og til lidelsens slutt (i vid forstand), er den samme.
Vi har alle sammen et potensial.
Nicolai
_______________________________
* Sitatet stammer fra Esukarisutta, Majjhima Nikaya 96, men jeg har tatt det fra "71. Er noen bedre enn andre på grunn av klasse, hudfarge eller rikdom?" i "Buddhas budskap" utgitt på Buddhistforbundets forlag og oversatt av Kåre A. Lie.
** Dette finner du i Dhammapada. Jeg har hentet det fra utgaven som kom på Gyldendal klassiker i 2002, men den utkom første gang tidligere (først i 1976). Finnes også i "Buddhas budskap" under overskriften "127. Den gylne regel", også oversatt av Kåre A. Lie.
mandag 20. februar 2012
Å vende blikket innover
"Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem".*
Dhammapada, en av de viktigste buddhistiske tekstene, begynner med denne setningen. Den ilegger tanken som sådan enorm betydning. At tanken er viktig vil få betvile. Tanken går forut for handlingen, slik er det. Ettersom tanken er så viktig og da er det som gir utspring til handlingen burde vi være interesserte i at tanken skal være god. Hva ønsker vi å oppnå med det vi gjør? Hvilken avveining går forut for bestemmelsen om å handle?
"Det er intensjonen som er handlingen, sier jeg. Intensjonene kommer først, og deretter kommer den handlingen som vi utfører med kropp, tale eller tanke." (Nibbedhikasutta, Anguttara Nikaya 6, 6, 9 (PTS 3, 415))*
Vi burde da rette fokus mot hva vi faktisk tenker, hvordan sinnet fungerer, slik at handlingen kan bli god. Er tanken og intensjonen uklar vil resultatet også bli deretter.
For noen kan dette virke opplagt, men vi tar ikke alltid konsekvensene av denne innsikten.
I stedet for å vende blikket innover og undersøke hva som rører seg i sinnet, griper vi ofte til universalisering av problemene vi har. Vi føler at noe ikke er bra. Hva kan det skyldes? Vi skaffer oss syndebukker. Vi finner en lettvint årsak. Når problemet (gjerne feilaktig) er identifisert går vi ut i verden med pekefingre for å stoppe problemet. Vi ønsker forbud, vi ønsker kontroll. Enkelte vil begi seg på denne kamparenaen raskt, kanskje før han eller hun har satt av noe tid i det hele tatt til å skaffe seg informasjon om problemet og den aktuelle syndebukken. Den/de anklagede (ofte i form av en gruppe mennesker) innser at han/hun/de er på tiltalebenken. Den/de anklagede samler sammen sitt forsvar og entrer kamparenaen. Vi har en konflikt, eller i det minste en diskusjon.
For å illustrere dette kan jeg finne på et eksempel.
Mannen, som heter Mann, ble frastjålet pengeboken sin på byen i går. Naboen hans, Nabo, var i håndgemeng her om dagen, dette med en han regnet som representant for De som kler seg i klær med påsydde parykker på. Nabo sier det sikkert er En som kler seg i klær med påsydde parykker på som har stjålet pengeboken til Mann. Mann sier at ja, det må det være, disse folkene er jo helt gale. De som kler seg i klær med påsydde parykker på er riktignok nok ikke en organisert gruppe og det eneste som kjennetegner dem er nettopp klærne. Disse klærne er trendy nå, men mange har valgt ikke å følge trenden. Disse synes gjerne at De som kler seg i klær med påsydde parykker på er teite. Mann, og flere andre, bestemmer seg for at nok er nok. Det må bli en slutt på galskapen. De bestemmer seg for å starte en organisasjon som skal jobbe for å få slutt på klær med påsydde parykker. Medlemmene er uenige om hvor grufull straffen bør være for å bryte loven om disse klærne, det er alt fra forslag om bøter til mange år i fengsel. En jente som kler seg i klær med påsydde parykker på kan plutselig lese i avisen om at noen vil forby klærne hun går i og gjøre henne til kriminell. Hun ler og tenker ikke så mye over det. Noen uker etter går hun forbi en demonstrasjon mot De som kler seg i klær med påsydde parykker på. Hun har på seg et slikt klesplagg. Demonstrantene får øye på henne og roper skjellsord. Hun kan bare vente til de kommer til makten. Jenta blir nå sint. Hvordan våger de å kalle henne noe som helst? Hva har hun gjort dem? Etterhvert forstår hun at de mener at De som kler seg i klær med påsydde parykker på er mer kriminelle enn andre. Hun bestemmer seg for å ta til motmæle og skriver leserinnlegg hvor hun ber motstanderne om å påpeke en forbindelse mellom å bruke klær med påsydde parykker på og det å være kriminell. Mann skriver og forteller om hva han og Nabo har opplevd. Han skriver blant annet at han ble frastjålet pengeboken for en stund siden. Det er da jenta kommer på det. Hun fant jo en pengebok på gaten for noen uker siden! Den leverte hun jo på politistasjonen så fort hun kunne. Pengeboken hadde tilhørt en med navnet Mann. Hun skriver kort; spør nærmeste politistasjon om noen har funnet pengeboken din.
Intensjonene til Mann i eksempelet over kan trekkes i tvil. Vi kan lett mistenke at han er ledet av et ønske om hevn. Han er sint, men han er ikke en gang sikker på om det er en som kler seg i klær med påsydde parykker på som har tatt pengeboken hans. Til slutt viser det seg at ingen har stjålet pengeboken hans i det hele tatt. Han har mistet den, og en jente som kler seg i klær med påsydde parykker på har levert den på politistasjonen! Mann og andre har vært med på å agitere mot de som kler seg i klær med påsydde parykker på og det har spredt seg motstand (og en porsjon hat, må vi tro) mot denne gruppen mennesker. Jenta i eksempelet lar seg etterhvert provosere før den lille historien ender med at hun skjønner at det var Manns pengebok hun leverte på politistasjonen.
Den buddhistiske nonnen Ayya Khema (1923-1997) snakker om hvordan vi ser etter en syndebukk når noe går galt i den korte videoen Ayya Khema - Anxiety som er å finne på Youtube. Hun sier at "our spiritual path starts when we know that nobody did anything to us, nothing at all ever. We're all doing it to ourselves."
Introspeksjon (eller selvbetraktning) står gjerne i motsetning til ekstrospeksjon. Det synes tydelig at man med å operere på samfunnsnivå og kritisere andre lett kan yppe til konflikt. Dersom ens kritikk og handling ikke løper ut fra en god intensjon (for eksempel å komme med råd som kan bidra til mer lykke for den man gir rådet til,) vil en ha utøvd en dårlig handling.
______________________________________
* Sitatene med dette merket etter seg er oversatt av Kåre A. Lie. Dhammapada-sitatet er hentet fra Dhammapada i Gyldendal Klassiker 2002. Sitat nummer to er hentet fra "Buddhas budskap" utgitt på Buddhistforbundets forlag 2010. Jeg anbefaler sterkt begge bøkene for å bli kjent med viktige tekster i buddhismen.
Nicolai
Dhammapada, en av de viktigste buddhistiske tekstene, begynner med denne setningen. Den ilegger tanken som sådan enorm betydning. At tanken er viktig vil få betvile. Tanken går forut for handlingen, slik er det. Ettersom tanken er så viktig og da er det som gir utspring til handlingen burde vi være interesserte i at tanken skal være god. Hva ønsker vi å oppnå med det vi gjør? Hvilken avveining går forut for bestemmelsen om å handle?
"Det er intensjonen som er handlingen, sier jeg. Intensjonene kommer først, og deretter kommer den handlingen som vi utfører med kropp, tale eller tanke." (Nibbedhikasutta, Anguttara Nikaya 6, 6, 9 (PTS 3, 415))*
Vi burde da rette fokus mot hva vi faktisk tenker, hvordan sinnet fungerer, slik at handlingen kan bli god. Er tanken og intensjonen uklar vil resultatet også bli deretter.
For noen kan dette virke opplagt, men vi tar ikke alltid konsekvensene av denne innsikten.
I stedet for å vende blikket innover og undersøke hva som rører seg i sinnet, griper vi ofte til universalisering av problemene vi har. Vi føler at noe ikke er bra. Hva kan det skyldes? Vi skaffer oss syndebukker. Vi finner en lettvint årsak. Når problemet (gjerne feilaktig) er identifisert går vi ut i verden med pekefingre for å stoppe problemet. Vi ønsker forbud, vi ønsker kontroll. Enkelte vil begi seg på denne kamparenaen raskt, kanskje før han eller hun har satt av noe tid i det hele tatt til å skaffe seg informasjon om problemet og den aktuelle syndebukken. Den/de anklagede (ofte i form av en gruppe mennesker) innser at han/hun/de er på tiltalebenken. Den/de anklagede samler sammen sitt forsvar og entrer kamparenaen. Vi har en konflikt, eller i det minste en diskusjon.
For å illustrere dette kan jeg finne på et eksempel.
Mannen, som heter Mann, ble frastjålet pengeboken sin på byen i går. Naboen hans, Nabo, var i håndgemeng her om dagen, dette med en han regnet som representant for De som kler seg i klær med påsydde parykker på. Nabo sier det sikkert er En som kler seg i klær med påsydde parykker på som har stjålet pengeboken til Mann. Mann sier at ja, det må det være, disse folkene er jo helt gale. De som kler seg i klær med påsydde parykker på er riktignok nok ikke en organisert gruppe og det eneste som kjennetegner dem er nettopp klærne. Disse klærne er trendy nå, men mange har valgt ikke å følge trenden. Disse synes gjerne at De som kler seg i klær med påsydde parykker på er teite. Mann, og flere andre, bestemmer seg for at nok er nok. Det må bli en slutt på galskapen. De bestemmer seg for å starte en organisasjon som skal jobbe for å få slutt på klær med påsydde parykker. Medlemmene er uenige om hvor grufull straffen bør være for å bryte loven om disse klærne, det er alt fra forslag om bøter til mange år i fengsel. En jente som kler seg i klær med påsydde parykker på kan plutselig lese i avisen om at noen vil forby klærne hun går i og gjøre henne til kriminell. Hun ler og tenker ikke så mye over det. Noen uker etter går hun forbi en demonstrasjon mot De som kler seg i klær med påsydde parykker på. Hun har på seg et slikt klesplagg. Demonstrantene får øye på henne og roper skjellsord. Hun kan bare vente til de kommer til makten. Jenta blir nå sint. Hvordan våger de å kalle henne noe som helst? Hva har hun gjort dem? Etterhvert forstår hun at de mener at De som kler seg i klær med påsydde parykker på er mer kriminelle enn andre. Hun bestemmer seg for å ta til motmæle og skriver leserinnlegg hvor hun ber motstanderne om å påpeke en forbindelse mellom å bruke klær med påsydde parykker på og det å være kriminell. Mann skriver og forteller om hva han og Nabo har opplevd. Han skriver blant annet at han ble frastjålet pengeboken for en stund siden. Det er da jenta kommer på det. Hun fant jo en pengebok på gaten for noen uker siden! Den leverte hun jo på politistasjonen så fort hun kunne. Pengeboken hadde tilhørt en med navnet Mann. Hun skriver kort; spør nærmeste politistasjon om noen har funnet pengeboken din.
Intensjonene til Mann i eksempelet over kan trekkes i tvil. Vi kan lett mistenke at han er ledet av et ønske om hevn. Han er sint, men han er ikke en gang sikker på om det er en som kler seg i klær med påsydde parykker på som har tatt pengeboken hans. Til slutt viser det seg at ingen har stjålet pengeboken hans i det hele tatt. Han har mistet den, og en jente som kler seg i klær med påsydde parykker på har levert den på politistasjonen! Mann og andre har vært med på å agitere mot de som kler seg i klær med påsydde parykker på og det har spredt seg motstand (og en porsjon hat, må vi tro) mot denne gruppen mennesker. Jenta i eksempelet lar seg etterhvert provosere før den lille historien ender med at hun skjønner at det var Manns pengebok hun leverte på politistasjonen.
Den buddhistiske nonnen Ayya Khema (1923-1997) snakker om hvordan vi ser etter en syndebukk når noe går galt i den korte videoen Ayya Khema - Anxiety som er å finne på Youtube. Hun sier at "our spiritual path starts when we know that nobody did anything to us, nothing at all ever. We're all doing it to ourselves."
Introspeksjon (eller selvbetraktning) står gjerne i motsetning til ekstrospeksjon. Det synes tydelig at man med å operere på samfunnsnivå og kritisere andre lett kan yppe til konflikt. Dersom ens kritikk og handling ikke løper ut fra en god intensjon (for eksempel å komme med råd som kan bidra til mer lykke for den man gir rådet til,) vil en ha utøvd en dårlig handling.
______________________________________
* Sitatene med dette merket etter seg er oversatt av Kåre A. Lie. Dhammapada-sitatet er hentet fra Dhammapada i Gyldendal Klassiker 2002. Sitat nummer to er hentet fra "Buddhas budskap" utgitt på Buddhistforbundets forlag 2010. Jeg anbefaler sterkt begge bøkene for å bli kjent med viktige tekster i buddhismen.
Nicolai
mandag 23. januar 2012
Speilnevroner
To viktige aspekter av Buddhas lære er a) å utvikle metta, dvs. vennlighet, empati, overfor alle levende vesener, og b) anatta, eller å erkjenne at vi ikke er separate enheter atskilt fra resten av verden. Naturligvis er det ikke bare buddhister som har hevdet dette. Vi kan finne spor av slike tanker i alle store religioner og filosofier. Men buddhismen er den læren som grundigst og med størst konsekvens poengterer disse aspektene.
Nyere forskning viser at både metta og anatta har en dyp fysiologisk forankring i mennesket, i vår hjerne og vårt nervesystem, og de kan begge knyttes til hjernens speilnevroner. Her er en interessant forelesning som gir en meget god (og ikke altfor lang) forklaring av disse tingene: Speilnevroner . Ta deg noen minutter og se gjennom denne. Anbefales!
Kåre
Nyere forskning viser at både metta og anatta har en dyp fysiologisk forankring i mennesket, i vår hjerne og vårt nervesystem, og de kan begge knyttes til hjernens speilnevroner. Her er en interessant forelesning som gir en meget god (og ikke altfor lang) forklaring av disse tingene: Speilnevroner . Ta deg noen minutter og se gjennom denne. Anbefales!
Kåre
søndag 22. januar 2012
Om Buddhismen
Hvem er dere?
Buddhismen er den fjerde største av verdensreligionene. Den oppsto india for over 2500 år siden. Stifteren av buddhismen er Siddhattha Gotama (denne skrivemåten følger det gamle språket pali). Han var en prins i Sakya-dynastiet som levde et overdådig liv, avskjermet med alt han trengte. En dag han dro ut til byen så han for første gang syke, fattige, gamle, døde og en munk. Inntrykkene gjorde at han reiste fra familien sin for å leve som en munk. Han var da 29 år gammel. Han brukte dagene til å meditere. I 6 år levde han på denne måten. En natt det var fullmåne våknet Buddha plutselig opp og så da med ett alle sannheter i livet helt klart. En slik tilstand kalles “nirvana”. Resten av livet reiste han rundt og lærte opp andre i Dhamma (Buddhas lære) helt til han døde 80 år gammel. Dette regnes som år 1 i den buddhistiske kalenderen. Buddha døde for 2554 år siden. Men buddhismen spredte seg siden fra India og blant annet til Sri Lanka, Burma, Thailand, Laos, Kambodsja, Korea, Japan og Kina. Etter den annen verdenskrig har det også vært en økende interesse for buddhismen i Vesten.
I Norge er det i overkant av 25 000 buddhister. Vi er organisert i foreninger rundt om i landet og mange samarbeider også gjennom et felles trossamfunn: Buddhist-forbundet. Vi har etablert mange temple og i flere av templene bor det munker.
På fullmånedagen i mai feirer buddhister over hele verden tre store begivenheter i Buddhas liv: Hans fødsel, at han nådde oppvåkningen (nirvana), og at han nådde den endelige nirvana ved sin død. Denne høytiden kalles Vesak.
Hva står dere for?
Buddhas lære begynner med at lidelse finnes. Fødsel, sykdom, alderdom og død skaper lidelse. Å savne det som er kjært er lidelse, å måtte utholde det en ikke liker er lidelse, å ikke oppnå det man ønsker er lidelse. Slik er lidelse en uunngåelig side ved livet. Men lidelse har årsaker, lidelse kan ta slutt og det finnes en vei ut av lidelsen.
Buddhismen handler om å frigjøres seg fra årsakene til lidelsen. Vi må følge en middelvei gjennom livet i alt vi gjør, det skal ikke være for mye eller for lite. Buddhismens etikk bygger på ett enkelt faktum: Alle ønsker å ha det godt, ingen setter pris på å bli påført lidelse. Et vers i vår hellige skrift Tipitaka uttrykker dette slik: ”Som en mor er god mot sitt barn og viser det kjærlig omsorg, slik skal du være mot alle, hvert levende vesen du møter.”
Hva er deres bidrag til samfunnet?
Buddha lærte at menneskene må ha barmhjertighet og toleranse overfor hverandre, da vil man oppnå fred på jorden. Buddhas lære handler om at det er gjennom vårt personlige eksempel at vi kan påvirke verden. Viss vi ikke selv praktiserer det vi lærer, hvordan kan vi da tro at andre skal gjøre det? Derfor må vi begynne med å endre på våre egne holdninger og handlinger. Da kan kanskje andre også bli påvirket til det bedre. Ikkevold og toleranse er viktig i buddhismen. Man må forstå at vi mennesker er forskjellige og trenger å utvikle seg på forskjellige måter. Et godt hjerte er grunnlaget for et godt liv. I stedet for grådighet lærer Buddha oss å utvikle det motsatte, nemlig viljen til å dele og å gi. Buddhismen lærer oss å ikke skille mellom mennesker på grunn av forskjellig bakgrunn. Det som er felles er mye viktigere enn det som skiller oss.
På denne måten vil det å praktisere Buddhas lære, Dhamma, naturlig føre til at samfunnet blir bedre for alle.
Shantana
søndag 15. januar 2012
Kamma (karma)
Buddhister har en tro på at det nytter å gjøre noe med problemene. Denne holdningen henger sammen med et viktig moment i Buddhas lære, nemlig kamma, eller karma, som det heter på sanskrit. Men siden karma er et begrep som brukes også i hinduisme og jainisme, for ikke å snakke om alle slags avskygninger av new age-ideologier, foretrekker jeg heller å snakke om kamma. Dette ordet, som er pali og ikke sanskrit, brukes bare av buddhister, så det er lettere å gi det en noenlunde entydig definisjon.
Kamma betyr “handling”. I buddhistisk lære henger det uløselig sammen med vipaka, som betyr “resultat”. Prinsippet er uhyre enkelt. Handlinger får resultater, eller kanskje vi heller skal si at handlinger har konsekvenser. Tanken er ikke unikt buddhistisk. Vi har et ordtak om at som man reder, ligger man. I kristendommen snakker man om at som man sår, skal man høste. I fysikken snakker man også om årsak og virkning. Men at buddhismen ikke snakker om fysikk, men om psykologi, forstår vi av når vi ser hva Buddha sier om saken:
Det er intensjonen som er handlingen, sier jeg. Intensjonen kommer først, og deretter kommer den handlingen som vi utfører med kropp, tale eller tanke.
Det er altså nær sammenheng mellom intensjon og handling. Holdningen er avgjørende.
Hva ligger det så i dette begrepet? Ifølge buddhistisk tenkning er ikke verden så enkel at det til én handling hører ett resultat, og at det bak ett resultat ligger kun én handling. Det ville ha vært en tvers igjennom mekanisk verden, og vi vet at slik er det ikke. Ethvert fenomen er resultatet av, og påvirket av, en lang rekke forskjellige årsaker og betingelser. Det faktum at jeg sitter her og skriver, er et resultat av at jeg er født og fortsatt lever. Det er også et resultat av at jeg har et skriveverktøy, i dette tilfellet en PC, som igjen er et resultat av arbeidsinnsats og oppfinnelser fra en lang rekke mennesker. Jeg ble født fordi mine foreldre var blitt født og hadde vokst opp og møtt hverandre. At jeg har overlevd fra fødselen og fram til i dag, er betinget av at jeg daglig har hatt tilgang på mat og drikke. Kjøremønsteret til hundretusener av bilister som ikke har kjørt på meg og drept meg i trafikken, spiller også en rolle. Min studiebakgrunn og erfaringsbakgrunn som har ført til at jeg sitter og skriver om nettopp dette emnet, har også betydning. Slik kunne vi fortsette, og vil ville aldri kunne fullføre en uttømmende liste over årsaker og betingelser til selv den minste lille hendelse. Man kan innvende at vi kunne vel stryke alle de punktene på listen som ikke var intensjonelle, som vær og vind, siden Buddha sier at den type handlinger han omtaler som kamma, er intensjonelle. Likevel ville listen bli tilnærmet uendelig lang.
Dette eksemplet viser noe viktig. Nåtiden er en følge av et meget komplekst nettverk av årsaker og virkninger i fortiden. Fordi nettverket av bakenforliggende årsaker er så komplekst, er kamma nærmest ubrukelig som forklaringsmodell for hvorfor tingene er som de er. Vi kan ikke bruke kamma til å forklare nåtiden ut fra fortiden. Grunnen til at jeg poengterer dette så kraftig, er at karma-begrepet noen ganger blir brukt som sovepute, som unnskyldning for ikke å gjøre noe. “Når han er fattig og syk, er det hans egen skyld. Det er hans egen dårlige karma,” sier noen. Til og med buddhister gjør seg skyldige i denne misforståelsen, og det finnes eksempler på at de bruker den som ansvarsfraskrivelse og unnskyldning for ikke å hjelpe andre. En slik karma-lære, der alt ansvaret legges på den som lider, ser bort fra medvirkende årsaksforhold som for eksempel har med samfunnsforhold, politikk og natur å gjøre. Den er mekanistisk, kald, umenneskelig og ubuddhistisk.
Bak selv den minste lille hendelse ligger det et enormt og uoversiktlig nettverk av foregående hendelser og betingelser. Buddha advarte mot å spekulere over karmiske årsaker og virkninger:
Det finnes fire temaer som man ikke bør spekulere over, fordi slike spekulasjoner lett kan føre til galskap og sinnsforvirring. Hvilke fire?
Det er spekulasjoner omkring de våknes egenskaper, spekulasjoner om meditasjonens omfang for en som mediterer, spekulasjoner om årsaker og virkninger og spekulasjoner om verden. Disse fire temaene bør man la være å spekulere over, for slike spekulasjoner fører lett til galskap og sinnsforvirring.
Men hva er da poenget med kamma?
Kamma er et verktøy for optimisme, den handler om en tro på at det tross alt likevel nytter å gjøre en positiv innsats. Selv om enhver hendelse påvirkes av et uoversiktlig stort antall betingelser, vil ethvert lite dytt kunne bidra til å styre hendelsene i den retningen vi ønsker. Hvis vi handler ut fra gode intensjoner, og med handling menes her både tanker, ord og fysiske handlinger, vil vi kunne påvirke nettet av årsaker og betingelser, slik at sannsynligheten for et godt resultat blir større. Hvis vi gir noen et smil og et vennlig ord, er vi ikke garantert å få et smil tilbake. Det ligger ingen automatikk i dette. Den vi smiler til, kan ha sine egne sorger og problemer som gjør at han eller hun ikke gir noen respons. Men mest sannsynlig er det likevel at vi får et smil tilbake.
Her kommer de sunne røttene inn. Hvis vi har en holdning av vennlighet og gavmildhet, vil dette skape gode intensjoner i sinnet, og disse intensjonene vil igjen slå ut i vennlige ord og handlinger, alt etter hvilke situasjoner vi befinner oss i. På den måten bidrar vi til å skape et godt miljø for oss selv og dem vi omgås. Og skaper vi et godt miljø for andre, vil dette igjen slå tilbake på oss selv og bidra til at vi selv får det bedre. Dette gjelder i alle slags situasjoner: hjemme, blant venner, i trafikken, på arbeidsplassen, i tilfeldig møte med fremmede. Hvis vi styrker de sunne røttene i vårt eget sinn slik at vi møter omverdenen med en positiv holdning og kan gi et vennlig blikk, et rosende ord og en hjelpende hånd, skaper vi god kamma. Og skaper vi god kamma, vil dette gi gode resultater for oss selv. Når vi ser dette, vet vi at det nytter å gjøre noe.
Vi merker også at hvis de usunne røttene dominerer i sinnet vårt, slik at vi tenker uvennlige og grådige tanker, slår dette ut i holdninger preget av avvisning, irritasjon, motvilje, surhet og tverrhet, baktalelse, renkespill og intriger. Vi skaper dårlig stemning og dårlig miljø omkring oss hvor vi enn måtte ferdes. I det øyeblikket vi erkjenner disse enkle sammenhengene, har vi imidlertid mulighet til å skifte kurs, slippe taket i de negative holdningene og prøve å utvikle positive holdninger i stedet.
Brukt på denne måten, som et framtidsrettet og humanistisk verktøy for å skape gode holdninger, og ikke som en kvasimetafysisk og defaitistisk forklaring av fortiden, blir kamma-læren et dynamisk hjelpemiddel til å skape et bedre liv for oss selv og andre. Vi lærer å ta ansvar for oss selv og våre medmennesker.
Kåre
Kamma betyr “handling”. I buddhistisk lære henger det uløselig sammen med vipaka, som betyr “resultat”. Prinsippet er uhyre enkelt. Handlinger får resultater, eller kanskje vi heller skal si at handlinger har konsekvenser. Tanken er ikke unikt buddhistisk. Vi har et ordtak om at som man reder, ligger man. I kristendommen snakker man om at som man sår, skal man høste. I fysikken snakker man også om årsak og virkning. Men at buddhismen ikke snakker om fysikk, men om psykologi, forstår vi av når vi ser hva Buddha sier om saken:
Det er intensjonen som er handlingen, sier jeg. Intensjonen kommer først, og deretter kommer den handlingen som vi utfører med kropp, tale eller tanke.
Det er altså nær sammenheng mellom intensjon og handling. Holdningen er avgjørende.
Hva ligger det så i dette begrepet? Ifølge buddhistisk tenkning er ikke verden så enkel at det til én handling hører ett resultat, og at det bak ett resultat ligger kun én handling. Det ville ha vært en tvers igjennom mekanisk verden, og vi vet at slik er det ikke. Ethvert fenomen er resultatet av, og påvirket av, en lang rekke forskjellige årsaker og betingelser. Det faktum at jeg sitter her og skriver, er et resultat av at jeg er født og fortsatt lever. Det er også et resultat av at jeg har et skriveverktøy, i dette tilfellet en PC, som igjen er et resultat av arbeidsinnsats og oppfinnelser fra en lang rekke mennesker. Jeg ble født fordi mine foreldre var blitt født og hadde vokst opp og møtt hverandre. At jeg har overlevd fra fødselen og fram til i dag, er betinget av at jeg daglig har hatt tilgang på mat og drikke. Kjøremønsteret til hundretusener av bilister som ikke har kjørt på meg og drept meg i trafikken, spiller også en rolle. Min studiebakgrunn og erfaringsbakgrunn som har ført til at jeg sitter og skriver om nettopp dette emnet, har også betydning. Slik kunne vi fortsette, og vil ville aldri kunne fullføre en uttømmende liste over årsaker og betingelser til selv den minste lille hendelse. Man kan innvende at vi kunne vel stryke alle de punktene på listen som ikke var intensjonelle, som vær og vind, siden Buddha sier at den type handlinger han omtaler som kamma, er intensjonelle. Likevel ville listen bli tilnærmet uendelig lang.
Dette eksemplet viser noe viktig. Nåtiden er en følge av et meget komplekst nettverk av årsaker og virkninger i fortiden. Fordi nettverket av bakenforliggende årsaker er så komplekst, er kamma nærmest ubrukelig som forklaringsmodell for hvorfor tingene er som de er. Vi kan ikke bruke kamma til å forklare nåtiden ut fra fortiden. Grunnen til at jeg poengterer dette så kraftig, er at karma-begrepet noen ganger blir brukt som sovepute, som unnskyldning for ikke å gjøre noe. “Når han er fattig og syk, er det hans egen skyld. Det er hans egen dårlige karma,” sier noen. Til og med buddhister gjør seg skyldige i denne misforståelsen, og det finnes eksempler på at de bruker den som ansvarsfraskrivelse og unnskyldning for ikke å hjelpe andre. En slik karma-lære, der alt ansvaret legges på den som lider, ser bort fra medvirkende årsaksforhold som for eksempel har med samfunnsforhold, politikk og natur å gjøre. Den er mekanistisk, kald, umenneskelig og ubuddhistisk.
Bak selv den minste lille hendelse ligger det et enormt og uoversiktlig nettverk av foregående hendelser og betingelser. Buddha advarte mot å spekulere over karmiske årsaker og virkninger:
Det finnes fire temaer som man ikke bør spekulere over, fordi slike spekulasjoner lett kan føre til galskap og sinnsforvirring. Hvilke fire?
Det er spekulasjoner omkring de våknes egenskaper, spekulasjoner om meditasjonens omfang for en som mediterer, spekulasjoner om årsaker og virkninger og spekulasjoner om verden. Disse fire temaene bør man la være å spekulere over, for slike spekulasjoner fører lett til galskap og sinnsforvirring.
Men hva er da poenget med kamma?
Kamma er et verktøy for optimisme, den handler om en tro på at det tross alt likevel nytter å gjøre en positiv innsats. Selv om enhver hendelse påvirkes av et uoversiktlig stort antall betingelser, vil ethvert lite dytt kunne bidra til å styre hendelsene i den retningen vi ønsker. Hvis vi handler ut fra gode intensjoner, og med handling menes her både tanker, ord og fysiske handlinger, vil vi kunne påvirke nettet av årsaker og betingelser, slik at sannsynligheten for et godt resultat blir større. Hvis vi gir noen et smil og et vennlig ord, er vi ikke garantert å få et smil tilbake. Det ligger ingen automatikk i dette. Den vi smiler til, kan ha sine egne sorger og problemer som gjør at han eller hun ikke gir noen respons. Men mest sannsynlig er det likevel at vi får et smil tilbake.
Her kommer de sunne røttene inn. Hvis vi har en holdning av vennlighet og gavmildhet, vil dette skape gode intensjoner i sinnet, og disse intensjonene vil igjen slå ut i vennlige ord og handlinger, alt etter hvilke situasjoner vi befinner oss i. På den måten bidrar vi til å skape et godt miljø for oss selv og dem vi omgås. Og skaper vi et godt miljø for andre, vil dette igjen slå tilbake på oss selv og bidra til at vi selv får det bedre. Dette gjelder i alle slags situasjoner: hjemme, blant venner, i trafikken, på arbeidsplassen, i tilfeldig møte med fremmede. Hvis vi styrker de sunne røttene i vårt eget sinn slik at vi møter omverdenen med en positiv holdning og kan gi et vennlig blikk, et rosende ord og en hjelpende hånd, skaper vi god kamma. Og skaper vi god kamma, vil dette gi gode resultater for oss selv. Når vi ser dette, vet vi at det nytter å gjøre noe.
Vi merker også at hvis de usunne røttene dominerer i sinnet vårt, slik at vi tenker uvennlige og grådige tanker, slår dette ut i holdninger preget av avvisning, irritasjon, motvilje, surhet og tverrhet, baktalelse, renkespill og intriger. Vi skaper dårlig stemning og dårlig miljø omkring oss hvor vi enn måtte ferdes. I det øyeblikket vi erkjenner disse enkle sammenhengene, har vi imidlertid mulighet til å skifte kurs, slippe taket i de negative holdningene og prøve å utvikle positive holdninger i stedet.
Brukt på denne måten, som et framtidsrettet og humanistisk verktøy for å skape gode holdninger, og ikke som en kvasimetafysisk og defaitistisk forklaring av fortiden, blir kamma-læren et dynamisk hjelpemiddel til å skape et bedre liv for oss selv og andre. Vi lærer å ta ansvar for oss selv og våre medmennesker.
Kåre
søndag 8. januar 2012
Buddha som kristen helgen
Betraktninger om Buddhas liv og lære har nådd Vesten på forskjellig vis, til forskjellige tider. Allerede i århundrene før Kristus kom buddhistiske misjonærer vestover, men buddhismen ble ikke sterk nok til å overleve som en selvstendig tradisjon i hellenismens sydende religiøse og filosofiske miljø. At den var til stede, vet man, og at den ga viktige impulser til gnostisismen, og til andre religiøse og filosofiske retninger, som nyplatonismen, regnes som forholdsvis godt belagt. Det kristne munkevesen oppsto også i Egypt hvor buddhistiske munkesamfunn var etablert, og tydelig påvirket av disse. Hvorvidt buddhismen påvirket den tidlige kristendom på flere vis eller ikke, har vært mye diskutert, men noen endelig konklusjon er vanskelig å komme fram til.
Med kristendommens endelige gjennombrudd ble det trangere kår for andre livssyn i Europa, og det som eventuelt måtte finnes av buddhisme gikk til grunne uten at vi hører mer til det. På 900-tallet begynte imidlertid en legende å bre seg i kristenheten, en legende blant mange andre populære legender, legenden om Barlaam og Josaphat. I denne legenden får vi høre at det var en gang en konge i India, som var fiendtlig innstilt til kristendommen. Hans største sorg var at han var barnløs, hans største ønske var å få en sønn som kunne arve riket. Til sist får han en sønn, som blir kalt Josaphat. Alle astrologene erklærer at han skal bli rik og mektig, alle unntatt den viseste av seerne. Han spår at barnet vil komme til å gi avkall på jordisk prakt og at hans rike ikke vil bli av denne verden.
Denne profetien bekymrer kongen, og han bygger et eget palass for sin sønn, atskilt fra resten av byen, og han passer godt på at prinsen får vokse opp uten å kjenne til menneskenes virkelige levekår og skjebne. Men da prinsen ble stor, kjedet han seg, og overtalte omsider sin far til å slippe utenfor en tur. Men da han kom utenfor, fikk han se en krøpling, en som var blind, en skrøpelig olding og et gravfølge, og Josaphat forsto at alle mennesker er underlagt sykdom og død, og at livets gleder er flyktige. Nettopp i dette kritiske øyeblikk kommer den hellige asketen Barlaam vandrende fra Senaars (et navn for Sri Lanka) villmarker. Barlaam er forkledd som kjøpmann, og under påskudd av å skulle vise prinsen en kostbar juvel, får han adgang til Josaphat. Barlaam preker for Josaphat i mange lignelser og omvender ham til sist til kristendommen. Kongen, hans far, prøver å legge mange hindringer i veien, deriblant fristelser av alle slag, vakre kvinner og mye mer, men det hele ender med at også kongen blir omvendt, og til sist forsaker Josaphat hele kongedømmet og trekker seg tilbake i Senaars ødemarker med sin venn Barlaam.
Historen er lang, og det er lagt inn mange episoder og lignelser som vi kjenner igjen fra Bibelen og tidlige kristne forfattere, men bak denne kristne ferniss kjenner vi først og fremst igjen historien om Buddha, eller spesielt historien om hans liv før han nådde oppvåkningen. I dette avsnitt av hans liv er det vanlig å kalle ham ikke Buddha, men bodhisatta (eller bodhisattva), dvs. en som er på vei mot oppvåkningen.
At legenden om Barlaam og Josaphat baserer seg på bodhisattalegenden, ble oppdaget av portugiseren Diogo do Couto allerede i 1612, men først etter at Laboulaye og Librecht tok opp saken igjen omkring 1860, har vestens forskere sett nærmere på spørsmålet. At bodhisattalegenden ligger til grunn, er det full samstemmighet om, og mye er dessuten funnet ut når det gjelder kildene til de spesifikt kristne avsnittene, samt veien historien har vandret.
Historien kan altså helt tydelig spores tilbake til India, men hvordan kom den vestover? I de første århundrene etter Kristus og en tid framover, var Baktria (nordlige Afghanistan med tilgrensende områder) et av Asias mest sentrale trafikknutepunkter. Her fantes en blomstrende buddhistisk kultur, men her møttes også mennesker, tanker og varer fra India, Kina, Iran og Romerriket i et fredelig og internasjonalt miljø. Buddhister, kristne, manikeere, zarathustrianere og senere også muslimer, møttes daglig på torg og i gater og hørte hverandres historier. Muslimske teologer omtaler tidlig den farlige vranglæreren Budhasaf (Bodhisattva) eller Yudasaf. Men han ble ikke ansett som verre vranglærer enn at det tidligste manuskript vi kjenner til av persisk poesi nettopp består av en gjendiktning på vers av historien om Yudasaf.
Fra India, via Afghanistan og Persia vandret så historien vestover, og nådde Bagdad under kaliffene på 800-tallet. Liksom historiene om Sinbad, ble historien om Bilawhar og Yudasaf, som hovedpersonene ble hetende på arabisk, kjent i mange versjoner. De første kristne versjonene dukket opp i Georgia, ved Kaukasus. Her var navnene Balahvar og Iodasaph. På gresk fikk vi så historien om Barlaam/Iosaph oversatt ca. år 1000. Ikke lenge etter kom den på latin, og deretter ble den snart kjent her i Norden. Det eksisterer flere gamle manuskripter hvor Barlaams og Josaphats saga er nedtegnet på gammelnorsk!
Barlaam og Josaphat ble aldri formelt kanonisert som helgener, men begge ble anerkjent blant de helgener som Den katolske kirke dyrket. De har sin egen minnedag - 27. november. På 1200-tallet ble de tatt inn i den populære boken Legenda Aurea av dominikanermunken Jacobus de Voraigne, likeså av Baronius i den romerske martyologi på 1500-tallet, og sanksjonert av pavene etter dette. Den greske kirke minnes Iosaphat 26. august og Den russisk-ortodokse kirke den 19. november.
I Palermo finnes en kirke viet St. Josaphat, og det hevdes at St. Salvator-klosteret i Antwerpen oppbevarer en knokkel og en del av ryggraden til Josaphat!
Som vi har sett, er Josaphat ingen annen enn Bodhisattva, eller Buddha. At Buddha, i lett forkledning, faktisk anerkjennes som helgen av kristne, og dessuten har vunnet betraktelig popularitet, kan være nokså overraskende. Men det viser egentlig bare hvilken livskraft og universell appell den buddhistiske lære har, og er et bemerkelsesverdig vitnesbyrd om hvilken personlighet dens grunnlegger må ha vært.
Norske buddhister feirer Buddhas fødsel (Vesak) i mai, og Lysfest den 8. desember. Hva med en Bodhisattvadag den 27. november? Denne dagen har tradisjoner i vår del av verden, på denne dagen har faktisk Buddha blitt feiret i Norge og Vest-Europa forøvrig siden middelalderen! En Bodhisattvadag kunne dessuten gis videre perspektiver enn bare å feire den historiske bodhisatta, - Gotama Buddha. Bodhisatta kan enhver kalles som er på vei til selv å bli en buddha, enhver som aspirerer til å våkne opp. Selv om det spesielt er de forskjellige mahayanaretningene som har lagt vekt på dette perspektivet, står denne tanken heller ikke i strid med theravadatradisjonen.
En pilegrimsferd til "Buddhas relikvier" i Antwepen ville vel trolig være litt for latterlig. Men hvorfor ikke invitere Den katolske kirke til å bli med på å arrangere en felles minnedag for Buddha/St. Josaphat den 27. november?
Kåre
Med kristendommens endelige gjennombrudd ble det trangere kår for andre livssyn i Europa, og det som eventuelt måtte finnes av buddhisme gikk til grunne uten at vi hører mer til det. På 900-tallet begynte imidlertid en legende å bre seg i kristenheten, en legende blant mange andre populære legender, legenden om Barlaam og Josaphat. I denne legenden får vi høre at det var en gang en konge i India, som var fiendtlig innstilt til kristendommen. Hans største sorg var at han var barnløs, hans største ønske var å få en sønn som kunne arve riket. Til sist får han en sønn, som blir kalt Josaphat. Alle astrologene erklærer at han skal bli rik og mektig, alle unntatt den viseste av seerne. Han spår at barnet vil komme til å gi avkall på jordisk prakt og at hans rike ikke vil bli av denne verden.
Denne profetien bekymrer kongen, og han bygger et eget palass for sin sønn, atskilt fra resten av byen, og han passer godt på at prinsen får vokse opp uten å kjenne til menneskenes virkelige levekår og skjebne. Men da prinsen ble stor, kjedet han seg, og overtalte omsider sin far til å slippe utenfor en tur. Men da han kom utenfor, fikk han se en krøpling, en som var blind, en skrøpelig olding og et gravfølge, og Josaphat forsto at alle mennesker er underlagt sykdom og død, og at livets gleder er flyktige. Nettopp i dette kritiske øyeblikk kommer den hellige asketen Barlaam vandrende fra Senaars (et navn for Sri Lanka) villmarker. Barlaam er forkledd som kjøpmann, og under påskudd av å skulle vise prinsen en kostbar juvel, får han adgang til Josaphat. Barlaam preker for Josaphat i mange lignelser og omvender ham til sist til kristendommen. Kongen, hans far, prøver å legge mange hindringer i veien, deriblant fristelser av alle slag, vakre kvinner og mye mer, men det hele ender med at også kongen blir omvendt, og til sist forsaker Josaphat hele kongedømmet og trekker seg tilbake i Senaars ødemarker med sin venn Barlaam.
Historen er lang, og det er lagt inn mange episoder og lignelser som vi kjenner igjen fra Bibelen og tidlige kristne forfattere, men bak denne kristne ferniss kjenner vi først og fremst igjen historien om Buddha, eller spesielt historien om hans liv før han nådde oppvåkningen. I dette avsnitt av hans liv er det vanlig å kalle ham ikke Buddha, men bodhisatta (eller bodhisattva), dvs. en som er på vei mot oppvåkningen.
At legenden om Barlaam og Josaphat baserer seg på bodhisattalegenden, ble oppdaget av portugiseren Diogo do Couto allerede i 1612, men først etter at Laboulaye og Librecht tok opp saken igjen omkring 1860, har vestens forskere sett nærmere på spørsmålet. At bodhisattalegenden ligger til grunn, er det full samstemmighet om, og mye er dessuten funnet ut når det gjelder kildene til de spesifikt kristne avsnittene, samt veien historien har vandret.
Historien kan altså helt tydelig spores tilbake til India, men hvordan kom den vestover? I de første århundrene etter Kristus og en tid framover, var Baktria (nordlige Afghanistan med tilgrensende områder) et av Asias mest sentrale trafikknutepunkter. Her fantes en blomstrende buddhistisk kultur, men her møttes også mennesker, tanker og varer fra India, Kina, Iran og Romerriket i et fredelig og internasjonalt miljø. Buddhister, kristne, manikeere, zarathustrianere og senere også muslimer, møttes daglig på torg og i gater og hørte hverandres historier. Muslimske teologer omtaler tidlig den farlige vranglæreren Budhasaf (Bodhisattva) eller Yudasaf. Men han ble ikke ansett som verre vranglærer enn at det tidligste manuskript vi kjenner til av persisk poesi nettopp består av en gjendiktning på vers av historien om Yudasaf.
Fra India, via Afghanistan og Persia vandret så historien vestover, og nådde Bagdad under kaliffene på 800-tallet. Liksom historiene om Sinbad, ble historien om Bilawhar og Yudasaf, som hovedpersonene ble hetende på arabisk, kjent i mange versjoner. De første kristne versjonene dukket opp i Georgia, ved Kaukasus. Her var navnene Balahvar og Iodasaph. På gresk fikk vi så historien om Barlaam/Iosaph oversatt ca. år 1000. Ikke lenge etter kom den på latin, og deretter ble den snart kjent her i Norden. Det eksisterer flere gamle manuskripter hvor Barlaams og Josaphats saga er nedtegnet på gammelnorsk!
Barlaam og Josaphat ble aldri formelt kanonisert som helgener, men begge ble anerkjent blant de helgener som Den katolske kirke dyrket. De har sin egen minnedag - 27. november. På 1200-tallet ble de tatt inn i den populære boken Legenda Aurea av dominikanermunken Jacobus de Voraigne, likeså av Baronius i den romerske martyologi på 1500-tallet, og sanksjonert av pavene etter dette. Den greske kirke minnes Iosaphat 26. august og Den russisk-ortodokse kirke den 19. november.
I Palermo finnes en kirke viet St. Josaphat, og det hevdes at St. Salvator-klosteret i Antwerpen oppbevarer en knokkel og en del av ryggraden til Josaphat!
Som vi har sett, er Josaphat ingen annen enn Bodhisattva, eller Buddha. At Buddha, i lett forkledning, faktisk anerkjennes som helgen av kristne, og dessuten har vunnet betraktelig popularitet, kan være nokså overraskende. Men det viser egentlig bare hvilken livskraft og universell appell den buddhistiske lære har, og er et bemerkelsesverdig vitnesbyrd om hvilken personlighet dens grunnlegger må ha vært.
Norske buddhister feirer Buddhas fødsel (Vesak) i mai, og Lysfest den 8. desember. Hva med en Bodhisattvadag den 27. november? Denne dagen har tradisjoner i vår del av verden, på denne dagen har faktisk Buddha blitt feiret i Norge og Vest-Europa forøvrig siden middelalderen! En Bodhisattvadag kunne dessuten gis videre perspektiver enn bare å feire den historiske bodhisatta, - Gotama Buddha. Bodhisatta kan enhver kalles som er på vei til selv å bli en buddha, enhver som aspirerer til å våkne opp. Selv om det spesielt er de forskjellige mahayanaretningene som har lagt vekt på dette perspektivet, står denne tanken heller ikke i strid med theravadatradisjonen.
En pilegrimsferd til "Buddhas relikvier" i Antwepen ville vel trolig være litt for latterlig. Men hvorfor ikke invitere Den katolske kirke til å bli med på å arrangere en felles minnedag for Buddha/St. Josaphat den 27. november?
Kåre
fredag 6. januar 2012
Kalamasutta: Tenk selv!
Hovedtemaet i Kalamasutta er revolusjonerende i all sin enkelhet: Tenk selv! Ikke bare godta andres autoritet uten videre, men bruk din egen vurdering!
Dette lyder nokså selvinnlysende for mange. Men ser vi det i en større sammenheng, ser vi at det er en sjelden uttalelse. Hvem kjenner ikke religioner som krever ubetinget tro, og som setter seg imot den selvstendige tanke med alle midler? Hvem kjenner ikke autoritære politiske systemer som truer den fri tanke med harde straffetiltak? Og det finnes til og med buddhistiske lærere i nyere tid som sier at Kalamasutta slett ikke handler om å tenke selvstendig. Tenk det! Med mange intellektuelle krumspring prøver de å bortforklare teksten, men bak disse forsøkene på bortforklaringer ser vi tydelig disse lærernes frykt for å miste sin autoritet.
Midt oppe i autoritetenes krav om tro på dette og hint, lyser buddhismens ”Tenk selv!” som en fakkel, - en fakkel som river buddhismen fra teismens skumringsverden og setter den i klasse med rasjonalisme, humanisme og vitenskapelig tenkemåte.
Buddhas ”sokratiske” samtaleteknikk kommer godt fram i teksten som heter Kalamasutta. Gjennom den metode som vises der, leder han kalamene fram til å se de tre usunne røttene i sinnet: hat, grådighet og forblindelse, samt deres tre motsatser, de tre usunne røttene. Ved dette gir han en human-etisk vurderingsnøkkel som utgjør en viktig støtte og supplement.
Med sin oppfordring til fri og selvstendig tenkning, vil buddhismen aldri vikle seg inn i et slikt motsetningsforhold til vitenskapelig erkjennelse som kristendommen fremdeles sliter med. Men den vitenskapelige tradisjon mangler den etiske dimensjon som Buddha så ofte understreket. Atomvåpen og andre masseutryddelsesmidler, forsøpling av miljøet, dyreforsøk osv. vitner om en dyptgående etisk krise i vår kultur, en krise som den rådende religion har vist seg fullstendig ute av stand til å løse, til tross for mer enn tusen års monopol.
Derfor er det av største interesse å se hvordan Buddha i sin tale til kalamene balanserer den fri tanke med vennlighet, medlidenhet, med glede og sinnslikevekt, også kalt de fire høyverdige holdninger.
”Tenk selv, men glem ikke din neste” – slik kunne kanskje denne tekstens budskap sammenfattes. Den åpenhet og toleranse som her kommer til uttrykk, har imidlertid nok et aspekt, - et aspekt som ofte blir oversett.
Hva tror en buddhist om livet etter dette? Hva ”skal” en buddhist mene, hva ”bør” han mene, kort sagt, ”hva sier buddhismen …”
Buddha lar spørsmålet stå åpent. Mange steder i tekstene finner vi henvisninger til en annen verden, det er riktig nok. Men, og det er viktig å være klar over, den enkelte står fritt. Det er ikke nødvendig å godta dette uten å ha erfart det. Det er heller ikke nødvendig å avvise det. Spørsmålet kan gjerne forbli åpent, ettersom det er uten betydning for frigjørelsen. Sett nå at det finnes en annen verden … sett nå at det ikke finnes en annen verden … En etisk og reflekterende holdning overfor verden og medmenneskene har sin verdi enten det nå er slik eller slik.
Med sin sterke understrekning av den enkeltes rett til selvstendig tenkning, av intellektuell frihet og ansvar, er Kalamasutta en av de viktigste tekster i Tipitaka - en tekst som har gyldighet lang ut over buddhismens rekker.
Her kan du lese en norsk oversettelse av Kalamasutta:
http://www.lienet.no/kalama.htm
Kåre
Dette lyder nokså selvinnlysende for mange. Men ser vi det i en større sammenheng, ser vi at det er en sjelden uttalelse. Hvem kjenner ikke religioner som krever ubetinget tro, og som setter seg imot den selvstendige tanke med alle midler? Hvem kjenner ikke autoritære politiske systemer som truer den fri tanke med harde straffetiltak? Og det finnes til og med buddhistiske lærere i nyere tid som sier at Kalamasutta slett ikke handler om å tenke selvstendig. Tenk det! Med mange intellektuelle krumspring prøver de å bortforklare teksten, men bak disse forsøkene på bortforklaringer ser vi tydelig disse lærernes frykt for å miste sin autoritet.
Midt oppe i autoritetenes krav om tro på dette og hint, lyser buddhismens ”Tenk selv!” som en fakkel, - en fakkel som river buddhismen fra teismens skumringsverden og setter den i klasse med rasjonalisme, humanisme og vitenskapelig tenkemåte.
Buddhas ”sokratiske” samtaleteknikk kommer godt fram i teksten som heter Kalamasutta. Gjennom den metode som vises der, leder han kalamene fram til å se de tre usunne røttene i sinnet: hat, grådighet og forblindelse, samt deres tre motsatser, de tre usunne røttene. Ved dette gir han en human-etisk vurderingsnøkkel som utgjør en viktig støtte og supplement.
Med sin oppfordring til fri og selvstendig tenkning, vil buddhismen aldri vikle seg inn i et slikt motsetningsforhold til vitenskapelig erkjennelse som kristendommen fremdeles sliter med. Men den vitenskapelige tradisjon mangler den etiske dimensjon som Buddha så ofte understreket. Atomvåpen og andre masseutryddelsesmidler, forsøpling av miljøet, dyreforsøk osv. vitner om en dyptgående etisk krise i vår kultur, en krise som den rådende religion har vist seg fullstendig ute av stand til å løse, til tross for mer enn tusen års monopol.
Derfor er det av største interesse å se hvordan Buddha i sin tale til kalamene balanserer den fri tanke med vennlighet, medlidenhet, med glede og sinnslikevekt, også kalt de fire høyverdige holdninger.
”Tenk selv, men glem ikke din neste” – slik kunne kanskje denne tekstens budskap sammenfattes. Den åpenhet og toleranse som her kommer til uttrykk, har imidlertid nok et aspekt, - et aspekt som ofte blir oversett.
Hva tror en buddhist om livet etter dette? Hva ”skal” en buddhist mene, hva ”bør” han mene, kort sagt, ”hva sier buddhismen …”
Buddha lar spørsmålet stå åpent. Mange steder i tekstene finner vi henvisninger til en annen verden, det er riktig nok. Men, og det er viktig å være klar over, den enkelte står fritt. Det er ikke nødvendig å godta dette uten å ha erfart det. Det er heller ikke nødvendig å avvise det. Spørsmålet kan gjerne forbli åpent, ettersom det er uten betydning for frigjørelsen. Sett nå at det finnes en annen verden … sett nå at det ikke finnes en annen verden … En etisk og reflekterende holdning overfor verden og medmenneskene har sin verdi enten det nå er slik eller slik.
Med sin sterke understrekning av den enkeltes rett til selvstendig tenkning, av intellektuell frihet og ansvar, er Kalamasutta en av de viktigste tekster i Tipitaka - en tekst som har gyldighet lang ut over buddhismens rekker.
Her kan du lese en norsk oversettelse av Kalamasutta:
http://www.lienet.no/kalama.htm
Kåre
tirsdag 3. januar 2012
En weekend i stillhet
Følgende lille skisse er skrevet av en deltaker på et weekend-retreat:
Fredag ettermiddag. I en bil med en skisse av et kart, en reisebeskrivelse til et ukjent sted. Skumring og tåke. Trafikkork ut fra Oslo. Stillstand og irritasjon – sitte her til ingen nytte! Mot Lier løsner trafikken. Mørket er fylt med lys fra hus og biler. Tåke og regnet møter oss i Drammen. Dårlig slikt. Mørkere og mørkere. Kartet i handa. Holmestrand, Tønsberg. Tar av fra E 18. Færre lyspunkter nå. Kartet. Til venstre i et kryss, inn på smalere vei. Noen spredte hus. Til venstre igjen i et nytt kryss. Hvor er vi? Smalere vei, svingete, men fortsatt fast dekke. Bekmørkt, ingen hus eller mennesker. Har vi kjørt oss bort? Det lille kartet igjen. Snegler oss fram noen kilometer til. Til venstre igjen midt ute i skogen. Trøstesløst vær. Smal grusvei nå. Hvor er målet? Et merke på kartet. Ingen å spørre om råd og vei. Vi fortsetter. Så et lys. Nærmere og nærmere. I en veiavkjørsel, lys fra en parafinlampe. Aner ikke hvor vi er, men vi er framme. En plass atskilt fra resten av verden? Et hus åpner døra. En nøkternt utstyrt hytte uten elektrisk lys. Venting. Vi er fire. En halv time går. Lys kommer i mørket. Vi blir seks og fulltallige. Klokka er 21. Et raskt møte og enighet om dagsrutinen:
05.30 Stå opp.
06.00 Felles-/individuell meditasjon.
07.30 Mat.
09.00 Meditasjon.
13.00 Mat.
15.00 Meditasjon.
19.00 Mat.
20.30 Meditasjon.
Vi mediterer en time før vi legger oss i mørket. Kaldt i rommet, varmt i soveposen. Natt.
En gong i mørket og stillheten. Lørdagen er begynt. Gongen igjen. Meditasjon, sitte – gå – sitte – gå … Bare stillhet, vi prater ikke. Seks stykker, pluss ovnen som varmer oss. Det lysner ute. En klar dag. Sittemeditasjon – tanker, stillhet, pusten, såre muskler, knitring fra ovnen, en fugl kvitrer, pusten igjen, tvil, - alt passerer, nye fenomener kommer. Gåmeditasjon – 20 meter på en halv time. Oppmerksomhet på bevegelse, tanker, farger, lyder, herregud hva er vitsen, tilbake til bevegelsen. Gongen. Sitte igjen, gå igjen, sitte igjen … Spisemeditasjon – fargene foran på tallerkenen, mat. En hånd opp, fargene transformeres til smak, til en fornemmelse i magen.
En tur i omgivelsen. En krystallklar høstdag. Sollys reflekteres i gult, rødt, brunt og grønt. Frossen sopp, is på vanndammene, så stille det er her. Alt er så tydelig. Gongen. Sitte – gå – sitte – gå – sitte … Frustrasjon, tvil, tungsinn. Kvelden kommer. Solen vår går ned, andre kommer opp langt borte. En fantastisk stjernehimmel. Klare lyspunkter i den store tomheten. Fenomenene i meditasjonen blir plutselig like atskilte og klare i sin tomhet. Det løsner. Glede, liv og lys. Til slutt kommer trøttheten igjen, og søvnen.
Ny gong i mørket og stillheten. Søndag morgen. Sitte – gå – sitte – gå – sitte … Klokka slår tretten. Retreaten går mot slutten. Vi prater igjen. Uvante lyder. Var det bedre i stillheten? Vi oppsummerer og utveksler meninger. Fenomener følger hverandre raskere nå. Vanskeligere å følge med. Gode følelser, ubehagelige følelser. Golv vaskes. Så er det slutt, hver reiser til sitt, det begynner.
Lagt inn av Kåre
Fredag ettermiddag. I en bil med en skisse av et kart, en reisebeskrivelse til et ukjent sted. Skumring og tåke. Trafikkork ut fra Oslo. Stillstand og irritasjon – sitte her til ingen nytte! Mot Lier løsner trafikken. Mørket er fylt med lys fra hus og biler. Tåke og regnet møter oss i Drammen. Dårlig slikt. Mørkere og mørkere. Kartet i handa. Holmestrand, Tønsberg. Tar av fra E 18. Færre lyspunkter nå. Kartet. Til venstre i et kryss, inn på smalere vei. Noen spredte hus. Til venstre igjen i et nytt kryss. Hvor er vi? Smalere vei, svingete, men fortsatt fast dekke. Bekmørkt, ingen hus eller mennesker. Har vi kjørt oss bort? Det lille kartet igjen. Snegler oss fram noen kilometer til. Til venstre igjen midt ute i skogen. Trøstesløst vær. Smal grusvei nå. Hvor er målet? Et merke på kartet. Ingen å spørre om råd og vei. Vi fortsetter. Så et lys. Nærmere og nærmere. I en veiavkjørsel, lys fra en parafinlampe. Aner ikke hvor vi er, men vi er framme. En plass atskilt fra resten av verden? Et hus åpner døra. En nøkternt utstyrt hytte uten elektrisk lys. Venting. Vi er fire. En halv time går. Lys kommer i mørket. Vi blir seks og fulltallige. Klokka er 21. Et raskt møte og enighet om dagsrutinen:
05.30 Stå opp.
06.00 Felles-/individuell meditasjon.
07.30 Mat.
09.00 Meditasjon.
13.00 Mat.
15.00 Meditasjon.
19.00 Mat.
20.30 Meditasjon.
Vi mediterer en time før vi legger oss i mørket. Kaldt i rommet, varmt i soveposen. Natt.
En gong i mørket og stillheten. Lørdagen er begynt. Gongen igjen. Meditasjon, sitte – gå – sitte – gå … Bare stillhet, vi prater ikke. Seks stykker, pluss ovnen som varmer oss. Det lysner ute. En klar dag. Sittemeditasjon – tanker, stillhet, pusten, såre muskler, knitring fra ovnen, en fugl kvitrer, pusten igjen, tvil, - alt passerer, nye fenomener kommer. Gåmeditasjon – 20 meter på en halv time. Oppmerksomhet på bevegelse, tanker, farger, lyder, herregud hva er vitsen, tilbake til bevegelsen. Gongen. Sitte igjen, gå igjen, sitte igjen … Spisemeditasjon – fargene foran på tallerkenen, mat. En hånd opp, fargene transformeres til smak, til en fornemmelse i magen.
En tur i omgivelsen. En krystallklar høstdag. Sollys reflekteres i gult, rødt, brunt og grønt. Frossen sopp, is på vanndammene, så stille det er her. Alt er så tydelig. Gongen. Sitte – gå – sitte – gå – sitte … Frustrasjon, tvil, tungsinn. Kvelden kommer. Solen vår går ned, andre kommer opp langt borte. En fantastisk stjernehimmel. Klare lyspunkter i den store tomheten. Fenomenene i meditasjonen blir plutselig like atskilte og klare i sin tomhet. Det løsner. Glede, liv og lys. Til slutt kommer trøttheten igjen, og søvnen.
Ny gong i mørket og stillheten. Søndag morgen. Sitte – gå – sitte – gå – sitte … Klokka slår tretten. Retreaten går mot slutten. Vi prater igjen. Uvante lyder. Var det bedre i stillheten? Vi oppsummerer og utveksler meninger. Fenomener følger hverandre raskere nå. Vanskeligere å følge med. Gode følelser, ubehagelige følelser. Golv vaskes. Så er det slutt, hver reiser til sitt, det begynner.
Lagt inn av Kåre
Abonner på:
Innlegg (Atom)