Det er bedre å bade i egen
badestamp, enn å blåse mot havet for å skape en flodbølge.
Forskjellen er at det første
lar seg gjøre mens det andre er nytteløst. Men enn om vi klarer å samle nok
mennesker til å blåse mot havet, kanskje vi kan lage en flodbølge likevel? Om
vi kan lage bittesmå krusninger på overflaten ved å puste på vannkanten, kan vi
ikke skape større krusninger sammen? Kanskje litt. Men vi skjønner at vi ikke
kan skape noen flodbølge uansett hvor hardt vi blåser på denne måten.
Poenget er at det er enklere
å forandre seg selv enn å forandre samfunnet. Et av mine favorittsitater er av
den russiske forfatteren og filosofen Lev Tolstoj: «Alle vil forandre
menneskeheten, men ingen vil forandre seg selv». I dette ligger det mye.
Theravadabuddhismen, og i
det siste mindfulness som metode, har blitt kritisert for å søke for mye innover
på bekostning av engasjement på samfunnsplan. Blant annet hadde Ole Jacob
Madsen en kronikk på NRK med tittelen «Mindless mindfulness?» hvor han spør om
individuell sjelero er nok i en tid som skriker etter kollektiv handling.
For meg synes det åpenbart
at uansett hvor mye vi forbedrer samfunnet – og man kan spørre seg om det
historisk har vært så mange bedre epoker, i hvert fall for Norges vedkommende
enn den vi har nå – vil det alltid være lidelse og problemer. Så lenge en har
grådighet, vil en ønske mer. Så lenge en har motvilje, vil en distansere seg,
bytte ut noe eller noen. Så lenge en har uvitenhet, vil en både tenke opp
lidelse og handle slik at en får mer av det. Det betyr selvfølgelig ikke at
ikke noen er lykkeligere enn andre. Det betyr heller ikke at det er likegyldig
hvilken politikk som føres, eller hvordan samfunnet er organisert. Men det
betyr at vi ikke bare kan løpe ut i gatene med en gang noe oppleves feil. For
det kan være å blåse på havet. Noen ganger trenger vi faktisk bare et bad, for
å knytte an til metaforen øverst. Dersom en forsøker å løse på samfunnsplan det
som best kan løses av en selv, stiller en seg i et unødvendig
avhengighetsforhold. En må trygle om at tilfredsstillelsen av ens behov skal
dekkes av andre. Det er da opp til disse, eller den, andre å innvilge eller
avslå. Og krever vi noe av andre, må vi normalt også kunne kreve det samme av
oss selv.
Vi ønsker gjerne å være del
av en gruppe, av en flokk. Selv om dette kan oppleves meningsfullt, er det
viktig å huske at meningen oppleves i ditt eget sinn. Du har en opplevelse av mening og eventuelt sosial
tilfredsstillelse. Om den samme opplevelsen av mening kan oppnås i ensomhet, er
ikke dette en dårligere opplevelse. Snarere tvert imot, for kanskje har du da
bedre kontroll på din egen mentale tilfredsstillelse. Men har vi ikke en
tendens til å tenke på dette som feil?
For er det ikke egoistisk å
oppleve lykkefølelse alene? Selv nibbana – at du skulle oppnå det i eget sinn,
er ikke det egoistisk? Jeg
mener denne anklagen er skadelig. Som Ayya Khema sier: “There is only one place
where enlightenment is possible, namely, in the mind.” Uansett
hvor mye vi vrir og vender på det, er all opplevelse av følelse eller
opplysning, individuell. Måten du oppfatter det sosiale selskap på, er også
individuell. Det er det du føler, du tenker, måten du handler på. Derfor følger
det at du har et stort ansvar for deg selv. Både for at du har det bra, men
også for at du er den forandringen du selv ønsker å se i verden (her spiller
jeg på et sitat av mahatma Gandhi). Det er også viktig å huske på at verdiene
du har, kunnskapen du har og hvilke holdninger du har, påvirker handlingene
dine.
En ny oppdagelse, en ny idé, oppstår alltid i ett sinn (entall).
Derfor vil tilhengerne av «det nye» alltid være en minoritet. Først starter det
med én person. Så sprer det seg kanskje til noen flere. Den som kommer med det
nye, og de menneskene det først sprer seg til, vil oppleve ikke å bli forstått
av samfunnet for øvrig. Dette kan være vondt, så vondt at man gir etter og
holder stilt. Trolig dør mange nyvinninger i fødselen. Og hvorfor? Er det ikke
fordi man tillegger det samfunnsmessige, det kollektive og tradisjonen mer
verdi enn ens egen dømmekraft? Eller er det rett og slett feighet?
Viktigheten av dette gikk
opp for meg veldig tydelig ved et bestemt tilfelle. Jeg hadde begynt på en
mastergrad i et annet land, men bestemt meg for at det ikke føltes riktig å
fortsette. Så jeg avbrøt og bestemte meg for å flytte. Men så begynte dagene å
gå uten at jeg hadde bestilt flybillett. Folk jeg hadde hatt kontakt med hadde
fått vite at jeg sluttet, og de fleste trodde nok at jeg hadde reist allerede.
Stillheten senket seg rett og slett. Jeg hadde tid til å meditere, lese, skrive
og gå turer, altså alene-sysler. Jeg var rett og slett «travelt» opptatt med
dette noen dager. Så en kveld følte jeg meg miserabel. Der satt jeg alene igjen
mens alle andre var ute på livet. Hvorfor fikk jeg ikke ting til? Jeg hørte på
musikk, og så kom sangen «Like An Angel Passing Through My Room» på. Om det var
i Abbas originalversjon eller Madonnas cover er ikke viktig.
Long awaited darkness falls
Casting shadows on the walls
In the twilight hour I am alone
Sitting near the fireplace, dying
embers warm my face
In this peaceful solitude
All the outside world subdued
Og jeg innså at jeg
jo satt der fordi jeg ville det. Det var faktisk bare bra. Øyeblikket som
fulgte var veldig fint. Jeg forstod etter hvert at grunnen til at jeg følte meg
miserabel var at jeg hadde tatt over en forestilling om at det ikke var greit
for en ung mann å sitte for seg selv flere dager på rad. Men når jeg kjente
etter så føltes det greit likevel. Om jeg ikke hadde innsett det hadde kvelden
vært ødelagt. Og hvor mange fine alene-stunder går vi ikke glipp av om vi ikke
tillater oss å nyte stillheten og ensomheten?
Ideen om at tid for
seg selv er mindre verdt enn tid med andre, kan også ligge bak at noen er
villige til å ofre sine idealer for å tilhøre et fellesskap. Heller gå mot sin
egen overbevisning enn å fremstå som rar i en gruppe. Som vegetarianer og nesten-veganer
har jeg blitt møtt med å høre at det er anti-sosialt. Er ikke dette en forvansket måte
å si at jeg pent burde tilpasse meg det diffuse flertall i en sosial
sammenheng? Og jeg har tenkt på det – om man har en velbegrunnet overbevisning,
hvilken respekt utviser en overfor en selv om en ofrer den kun for
tilpasningens del? En risikerer å miste sin selvrespekt. Andre idealer som kan
være fristende å ofre for gruppen er f.eks. avhold. Tenk hva andre vil si om du
ikke drikker! Eller hva med baksnakking? Plutselig er det fristende å delta i
nedsnakkingen av en felles bekjent kun for å være en del av gjengen i
øyeblikket. Men hva er resultatet på lang sikt? Du føler deg dårlig, og den
følelsen igjen er ikke god til å bygge selvtillit eller styrke til å stå for
noe. Ergo mister du tiltro til egen dømmekraft, og du fortsetter tilpasningen.
For hva vet vel du?
Og hva ender det med?
Jo, at du til slutt bare er med. Og
med på hva? Vel, det avhenger av samfunnet, av gruppen. Dette noe kan være bra
eller dårlig. Folk lar seg altfor lett lede av følelser på bekostning av
fornuften, noe du kan lese om blant annet i forrige blogg-innlegg av Per Arne.
Man risikerer å være med på noe meningsløst, som å blåse på havet for å skape
en flodbølge, eller i verste fall å være med på noe direkte skadelig. Derfor
skader det faktisk ikke å få litt
oversikt før man begir seg ut i kamp. Og det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke
skal engasjere oss, men det betyr at det ikke kan skje uavhengig av at vi først
får litt selvinnsikt og så kunnskap om stridens eple. Den beste løsningen er
ikke alltid den første.
Et buddhistisk sitat
jeg finner veldig vakkert er dette: Vær
deres egne tilfluktsøyer, munker, og stol på dere selv, ikke bare på andre. La
sannheten være tilfluktsøy for dere, og stol på sannheten, ikke på noe annet.
Dette finner vi igjen
i flere suttaer (buddhistiske tekster), men her har jeg hatt
Cakkavattisihanadasutta, eller Den rettmessige kongens løvebrøl, foran meg.
Teksten er å finne i Digha Nikaya 26. Digha Nikaya er nettopp utgitt i sinhelhet på norsk og anbefales varmt. Buddha forklarer videre i suttaen hvordan
man går frem for å være sin egen tilfluktsøy. Kort fortalt går det blant annet
ut på å betrakte seg selv uten å la seg rive med. Eksempel: «Du gir slipp på
grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter følelsene som følelser,
energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse.»
Mindfulness er en god
metode.
Det vi kommer tilbake
til er oss selv. Det starter der. Dhammapada, en av buddhismens mest kjente
tekster, åpner nettopp med at:
Tanken
går forut for alle ting
tanken
styrer dem, tanken skaper dem.
Og så vender jeg
tilbake til åpningen av innlegget. Det går an å skape endringer i samfunnet og
i verden. Hvis ikke hadde alt vært likt, og det ville ikke eksistert noen
historie. Men å neglisjere selvutvikling og nedvurdere alene-aktiviteter risikerer
å bidra til less mind. Mindre
bevissthet. Det er vi ikke tjent med.
Nicolai