Vær uavhengig, vær en øy

Det er bedre å bade i egen badestamp, enn å blåse mot havet for å skape en flodbølge.

Forskjellen er at det første lar seg gjøre mens det andre er nytteløst. Men enn om vi klarer å samle nok mennesker til å blåse mot havet, kanskje vi kan lage en flodbølge likevel? Om vi kan lage bittesmå krusninger på overflaten ved å puste på vannkanten, kan vi ikke skape større krusninger sammen? Kanskje litt. Men vi skjønner at vi ikke kan skape noen flodbølge uansett hvor hardt vi blåser på denne måten.

Poenget er at det er enklere å forandre seg selv enn å forandre samfunnet. Et av mine favorittsitater er av den russiske forfatteren og filosofen Lev Tolstoj: «Alle vil forandre menneskeheten, men ingen vil forandre seg selv». I dette ligger det mye.

Theravadabuddhismen, og i det siste mindfulness som metode, har blitt kritisert for å søke for mye innover på bekostning av engasjement på samfunnsplan. Blant annet hadde Ole Jacob Madsen en kronikk på NRK med tittelen «Mindless mindfulness?» hvor han spør om individuell sjelero er nok i en tid som skriker etter kollektiv handling.

For meg synes det åpenbart at uansett hvor mye vi forbedrer samfunnet – og man kan spørre seg om det historisk har vært så mange bedre epoker, i hvert fall for Norges vedkommende enn den vi har nå – vil det alltid være lidelse og problemer. Så lenge en har grådighet, vil en ønske mer. Så lenge en har motvilje, vil en distansere seg, bytte ut noe eller noen. Så lenge en har uvitenhet, vil en både tenke opp lidelse og handle slik at en får mer av det. Det betyr selvfølgelig ikke at ikke noen er lykkeligere enn andre. Det betyr heller ikke at det er likegyldig hvilken politikk som føres, eller hvordan samfunnet er organisert. Men det betyr at vi ikke bare kan løpe ut i gatene med en gang noe oppleves feil. For det kan være å blåse på havet. Noen ganger trenger vi faktisk bare et bad, for å knytte an til metaforen øverst. Dersom en forsøker å løse på samfunnsplan det som best kan løses av en selv, stiller en seg i et unødvendig avhengighetsforhold. En må trygle om at tilfredsstillelsen av ens behov skal dekkes av andre. Det er da opp til disse, eller den, andre å innvilge eller avslå. Og krever vi noe av andre, må vi normalt også kunne kreve det samme av oss selv.

Vi ønsker gjerne å være del av en gruppe, av en flokk. Selv om dette kan oppleves meningsfullt, er det viktig å huske at meningen oppleves i ditt eget sinn. Du har en opplevelse av mening og eventuelt sosial tilfredsstillelse. Om den samme opplevelsen av mening kan oppnås i ensomhet, er ikke dette en dårligere opplevelse. Snarere tvert imot, for kanskje har du da bedre kontroll på din egen mentale tilfredsstillelse. Men har vi ikke en tendens til å tenke på dette som feil?

For er det ikke egoistisk å oppleve lykkefølelse alene? Selv nibbana – at du skulle oppnå det i eget sinn, er ikke det egoistisk? Jeg mener denne anklagen er skadelig. Som Ayya Khema sier: “There is only one place where enlightenment is possible, namely, in the mind.” Uansett hvor mye vi vrir og vender på det, er all opplevelse av følelse eller opplysning, individuell. Måten du oppfatter det sosiale selskap på, er også individuell. Det er det du føler, du tenker, måten du handler på. Derfor følger det at du har et stort ansvar for deg selv. Både for at du har det bra, men også for at du er den forandringen du selv ønsker å se i verden (her spiller jeg på et sitat av mahatma Gandhi). Det er også viktig å huske på at verdiene du har, kunnskapen du har og hvilke holdninger du har, påvirker handlingene dine.

En ny oppdagelse, en ny idé, oppstår alltid i ett sinn (entall). Derfor vil tilhengerne av «det nye» alltid være en minoritet. Først starter det med én person. Så sprer det seg kanskje til noen flere. Den som kommer med det nye, og de menneskene det først sprer seg til, vil oppleve ikke å bli forstått av samfunnet for øvrig. Dette kan være vondt, så vondt at man gir etter og holder stilt. Trolig dør mange nyvinninger i fødselen. Og hvorfor? Er det ikke fordi man tillegger det samfunnsmessige, det kollektive og tradisjonen mer verdi enn ens egen dømmekraft? Eller er det rett og slett feighet?

Viktigheten av dette gikk opp for meg veldig tydelig ved et bestemt tilfelle. Jeg hadde begynt  på en mastergrad i et annet land, men bestemt meg for at det ikke føltes riktig å fortsette. Så jeg avbrøt og bestemte meg for å flytte. Men så begynte dagene å gå uten at jeg hadde bestilt flybillett. Folk jeg hadde hatt kontakt med hadde fått vite at jeg sluttet, og de fleste trodde nok at jeg hadde reist allerede. Stillheten senket seg rett og slett. Jeg hadde tid til å meditere, lese, skrive og gå turer, altså alene-sysler. Jeg var rett og slett «travelt» opptatt med dette noen dager. Så en kveld følte jeg meg miserabel. Der satt jeg alene igjen mens alle andre var ute på livet. Hvorfor fikk jeg ikke ting til? Jeg hørte på musikk, og så kom sangen «Like An Angel Passing Through My Room» på. Om det var i Abbas originalversjon eller Madonnas cover er ikke viktig.

Long awaited darkness falls

Casting shadows on the walls

In the twilight hour I am alone

Sitting near the fireplace, dying embers warm my face

In this peaceful solitude

All the outside world subdued

Og jeg innså at jeg jo satt der fordi jeg ville det. Det var faktisk bare bra. Øyeblikket som fulgte var veldig fint. Jeg forstod etter hvert at grunnen til at jeg følte meg miserabel var at jeg hadde tatt over en forestilling om at det ikke var greit for en ung mann å sitte for seg selv flere dager på rad. Men når jeg kjente etter så føltes det greit likevel. Om jeg ikke hadde innsett det hadde kvelden vært ødelagt. Og hvor mange fine alene-stunder går vi ikke glipp av om vi ikke tillater oss å nyte stillheten og ensomheten?

Ideen om at tid for seg selv er mindre verdt enn tid med andre, kan også ligge bak at noen er villige til å ofre sine idealer for å tilhøre et fellesskap. Heller gå mot sin egen overbevisning enn å fremstå som rar i en gruppe. Som vegetarianer og nesten-veganer har jeg blitt møtt med å høre at det er anti-sosialt. Er ikke dette en forvansket måte å si at jeg pent burde tilpasse meg det diffuse flertall i en sosial sammenheng? Og jeg har tenkt på det – om man har en velbegrunnet overbevisning, hvilken respekt utviser en overfor en selv om en ofrer den kun for tilpasningens del? En risikerer å miste sin selvrespekt. Andre idealer som kan være fristende å ofre for gruppen er f.eks. avhold. Tenk hva andre vil si om du ikke drikker! Eller hva med baksnakking? Plutselig er det fristende å delta i nedsnakkingen av en felles bekjent kun for å være en del av gjengen i øyeblikket. Men hva er resultatet på lang sikt? Du føler deg dårlig, og den følelsen igjen er ikke god til å bygge selvtillit eller styrke til å stå for noe. Ergo mister du tiltro til egen dømmekraft, og du fortsetter tilpasningen. For hva vet vel du?

Og hva ender det med? Jo, at du til slutt bare er med. Og med på hva? Vel, det avhenger av samfunnet, av gruppen. Dette noe kan være bra eller dårlig. Folk lar seg altfor lett lede av følelser på bekostning av fornuften, noe du kan lese om blant annet i forrige blogg-innlegg av Per Arne. Man risikerer å være med på noe meningsløst, som å blåse på havet for å skape en flodbølge, eller i verste fall å være med på noe direkte skadelig. Derfor skader det faktisk ikke å få litt oversikt før man begir seg ut i kamp. Og det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke skal engasjere oss, men det betyr at det ikke kan skje uavhengig av at vi først får litt selvinnsikt og så kunnskap om stridens eple. Den beste løsningen er ikke alltid den første.

Et buddhistisk sitat jeg finner veldig vakkert er dette: Vær deres egne tilfluktsøyer, munker, og stol på dere selv, ikke bare på andre. La sannheten være tilfluktsøy for dere, og stol på sannheten, ikke på noe annet.

Dette finner vi igjen i flere suttaer (buddhistiske tekster), men her har jeg hatt Cakkavattisihanadasutta, eller Den rettmessige kongens løvebrøl, foran meg. Teksten er å finne i Digha Nikaya 26. Digha Nikaya er nettopp utgitt i sinhelhet på norsk og anbefales varmt. Buddha forklarer videre i suttaen hvordan man går frem for å være sin egen tilfluktsøy. Kort fortalt går det blant annet ut på å betrakte seg selv uten å la seg rive med. Eksempel: «Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter følelsene som følelser, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse.» 

Mindfulness er en god metode.

Det vi kommer tilbake til er oss selv. Det starter der. Dhammapada, en av buddhismens mest kjente tekster, åpner nettopp med at:

Tanken går forut for alle ting

tanken styrer dem, tanken skaper dem.

Og så vender jeg tilbake til åpningen av innlegget. Det går an å skape endringer i samfunnet og i verden. Hvis ikke hadde alt vært likt, og det ville ikke eksistert noen historie. Men å neglisjere selvutvikling og nedvurdere alene-aktiviteter risikerer å bidra til less mind. Mindre bevissthet. Det er vi ikke tjent med. 

For mer om dette anbefaler jeg på det sterkeste boken «Be an Island» av nonnen Ayya Khema. 

Nicolai

Hvilken verden lever du i?

Hvilken verden lever du i?

Hvorfor mediterer vi? Hvorfor gjør vi såpass “kjedelige” øvelser som å sitte stille og gå langsomt?

Buddhas vei kan sies å ha to dimensjoner. Den ene er den sosiale, som dreier seg om rett handling, tale, yrke, og så videre. Den andre er det vi kan kalle den kontemplative, som dreier seg om stillhet og indre arbeid. Disse to henger sammen. Stille meditasjon er viktig fordi det gir oss mulighet til å se hva som foregår på en veldig detaljert og klar måte. Meditasjon gir en sjanse til å oppleve en kontrast til dagliglivet. I meditasjonsperioden er det deilig stille, uten noe ytre press. Du behøver ikke prestere eller produsere noe.

Men som mange har opplevd, er det ikke nok å lukke øynene for å oppleve fred og ro. Sinnet arbeider ufortrødent videre. Uten noe “anker” (i form av en meditasjonsmetode) kan det lett bare rase avgårde. Derfor er meditasjon sunt på to måter:

1) Det gir ro og avspenning som kort sagt er legende både for kropp og sinn. Er vi “i hodet” hele tiden, i konstant aktivitet, er det sykdomsfremkallende i lengden. Kropp og sinn trenger en balanse mellom avslapning og aktivitet, yin og yang.

2) Meditasjon gjør at vi kan se klarere, noe som kan gi innsikter i hvordan livet vårt fungerer. Dette kan igjen lede til positive endringer: “Hvorfor behøver jeg å gjøre X?” eller “Jeg må gjøre mer av Y!”. Vi blir mer bevisst hvilken vei vi ønsker å gå, hva vi dypest sett trenger.

Buddha beskrev nokså presist hvordan vi så fort ender opp i en mental modell av verden, tankekonstruksjoner som har mer eller mindre med virkeligheten å gjøre. Han kalte slik “mental utbrodering” for papañca. I ett tilfelle beskriver han prosessen slik: kontakt -> fornemmelse -> persepsjon -> tenkning -> papañca.

Fra et enkelt møte mellom sanseorgan og ytre objekt reiser det seg altså lynkjapt et komplekst byggverk av reaksjoner og “fortellinger” om hva situasjonen dreier seg om og min plass i den. Et eksempel: Karsten hører en lyd bak seg, straks “vet” han at det er en bil, og at han bør flytte seg til siden. Så langt alt vel. Men så ser han at det er naboens sønn, som han “vet” alltid kjører for fort, som spiller høy musikk til tross for klager, og som i tillegg kjører en ny Mercedes. Hvor får han pengene fra? Og hvorfor bor han fortsatt hjemme når han er 23 år? Karsten kjenner han blir mer og mer irritert jo mer han tenker på det. Og det er poenget her: hvordan følelser og tanker trigger hverandre i en feedback-loop som raskt tar oss bort fra selve sansingen. Vi har lett for å krysse grensen fra observasjoner til antakelser.

Selvfølgelig kan antakelser være korrekte. Men det vet vi ikke før vi har sjekket dem ut. I følge Buddha er papañca en av hovedårsakene til konflikt her i verden.

Oppmerksomhetstrening gjør at vi kan “pakke ut” opplevelsen vår. Vi merker hva som er sansekontakt (hører lyd, ser noe...), ser at vi kjenner det igjen, vet hva det er..., kjenner hva som er følelsesresponsen vår, kjenner om vi har motvilje eller higen etter det... En slik større klarhet gir oss kort sagt større valgmuligheter. Vi kan spørre oss selv “er du sikker på dette?”. Vi kan gjøre noe med situasjonen, eller la være.

Utenfor den formelle meditasjonsperioden må vi ta stilling til situasjoner, ta valg. Men i selve den meditative sittingen eller gåingen har vi tid til å la ting være, vi kan “fordøye” det vi opplever, behøver ikke hoppe til konklusjoner. Det gjør at vi kan se våre egne tendenser klarere, og en sjanse til å droppe byrdene vi bærer på. Vi behøver ikke fortape oss i fortid eller framtid, og kan til og med se at disse mentale fabrikasjonene har liten substans.

Meditasjon kan hjelpe oss å finne en vei som ikke leder inn i unødig konflikt eller uproduktive sidespor.

Anbefalt lesning: "Honningkaken" (norsk): http://dhamma.priv.no/mn18.htm eller “The Honeyball Sutta” på engelsk: http://www.accesstoinsight.org/tipitaka/mn/mn.018.than.html og et foredrag om denne teksten holdt av meditasjonslæreren Guy Armstrong: http://dharmaseed.org/teacher/79/talk/18178

Per Arne

Hatet som mislykket hevnaksjon

Deler av buddhistisk tenkning er ved første møte intuitivt merkelig. Antagelig fordi buddhismen ser bak de umiddelbare, tilsynelatende behovene. Men kanskje også fordi noe av filosofien bryter med den konvensjonelle tenkningen i vestlig kulturkrets. En del av læren som jeg har kommet til å se på som spesielt verdifull er at grunnproblemet vårt er de usunne tendensene i sinnet vårt som vi er disponert for i kraft av å være menneske.

Kort sagt, når vi har en negativ følelse er den gjengse forklaringsmodell at noen eller noe har forårsaket den. Noen er skyld i det. Det finnes en skyldig. Denne noen er konkret. Den er et konkret individ, et konkret fenomen eller en konkret ting. Så vi reagerer med motvilje. Vi reagerer med motstand. Kanskje til og med med hat. Og bare der har vi begynt å straffe denne noen. Med vårt hat vil denne noen kunne få som fortjent! Men kanskje anerkjenner vi at hat er dumt. Det er slemt. Der buddhistiske tekster virkelig har fått meg til å åpne øynene er i at ja, hatet er dumt. Men det visste jeg allerede. Men motviljen smerter meg. 

Det er jeg (i den grad jeg er et jeg) som opplever hatet i sinnet. Hvis jeg lar objektet for hatet (dersom det er en person) vite om følelsen, kan kanskje en følelse av tristhet oppstå, eller en følelse av gjensidig motvilje, men at jeg går rundt og bærer på et hat skader i utgangspunktet bare meg selv. Men det betyr ikke at det er problemfritt. For jeg er også en person. Men hovedpoenget er at hatet ikke kan oppstå uten at det også finnes en evne til hat. Denne evnen manifesterer seg i en kontekst, men konteksten hvori personen vi stempler som skyldig i vår krenkethet, er ikke nok i seg selv til å bringe frem hat. Hatet må altså også eksistere som tendens. Som den kjente nonnen Ayya Khema har sagt:

"When we hate, we don't do so because there's anything worth hating or disliking but only because hate wants to manifest itself." (i "Within Our Own Hearts" 2006: 13). 

Det er lett å kjempe imot denne tanken. Rett og slett fordi vi har en tilbøyelighet til å dele opp virkeligheten i positivt og negativt. Det negative skal fordømmes, skal det ikke? Buddhismen har klare tanker om hva som er bra og hva som er dårlig. Det er ikke en relativisme. Noen årsaker fører til positive virkninger, andre årsaker fører til negative virkninger. Nettopp følelsen hat oppleves for eksempel som vond. Men vi kan ikke hate bort hatet, eller noe annet for den saks skyld. Da har buddhismen gode meditasjonsteknikker for å kunne observere også hvordan motviljen oppstår, og betrakte den som et fenomen. Gjennom rolig betraktning vil sinnet kunne falle mer til ro, så gjennom å betrakte den negative følelsen som en følelse kan vi faktisk snu det til noe positivt. Gjennom å betrakte hatet som objekt, betrakter vi det også som noe eksternt. Vi identifiserer oss ikke lenger med det som før. Det samme gjelder andre følelser når vi i meditasjonen betrakter dem som følelses-objekter. Det opptrer en kjølig, men interessert distanse. Som en vitenskapsmann som studerer en celles organeller. 

Tankene om de underliggende tendensene kommer veldig klart frem i Majjhima Nikaya 21, Kakacupamasutta, "Lignelsen om sagen". Her har vi en mektig kvinne med navn Vedehika. Hun roses for sine flotte egenskaper, at hun var mild, fredelig og vennlig. Tjenestejenten Kali setter henne på prøve ved ikke å gjøre jobben like bra som tidligere. Hun drar strikken stadig lenger, til Vedehika gir stadig sterkere uttrykk for sitt sinne, til det blir meget fysisk. Moralen er at en person kan gi inntrykk av å ha visse egenskaper, men egenskapene nettopp viser seg i en kontekst. Dersom forholdene endrer seg kan egenskapene synes å være andre. Vedehika blir etterhvert kjent for å være "bråsint, hissig og voldelig av seg". I fortellingen er ikke konteksten en unnskyldning for Vedehikas sinne. Det er mer en test. Buddha bruker tale som eksempel overfor munkene på noe som kan være positivt eller negativt. "På samme måte er det noen munker som er meget vennlige, meget milde og meget fredelige så lenge de ikke blir utsatt for ord som kan være ubehagelige. Men det er nettopp når han blir utsatt for ubehagelige ord at munken bør være vennlig, mild og fredelig". Buddha sier:

Andre kan snakke til dere på fem måter, munker. De kan snakke i tide eller i utide, de kan snakke sant eller usant, de kan snakke høflig eller uhøflig, de kan snakke om det som er nyttig eller om det som er unyttig og de kan snakke med et vennlig sinn eller med hat i sinnet. Uansett om andre snakker i tide eller i utide, om de snakker sant eller usant, høflig eller uhøflig, om det som er nyttig eller om det som er unyttig, eller om de snakker med et vennlig sinn eller med hat i sinnet, så bør dere trene slik munker: 

‘Jeg vil ikke tenke vonde tanker eller si noe vondt ord. Jeg vil bevare min nestekjærlighet og omtanke for andre, og ikke bli sint. Jeg vil tenke vennlige tanker om denne personen, og videre vil jeg omfavne hele verden med store, omfattende og grenseløse tanker uten hat og uten motvilje.' 

Mot slutten av teksten sier Buddha: Sett at dere skulle bli overfalt av røvere som sager av dere lem etter lem med en grov tømmermannsag. Hvis dere da føler hat, følger dere ikke min lære. 

Det er tydelig tenkt at det er mulig at hatet kan slutte å eksistere, ikke fordi at verden blir perfekt, eller fordi vi kan klare å kontrollere verden rundt oss, men fordi vi kan forandre oss selv. Og som Ayya Khema sier i "Within Our Own Hearts" (2006-versjonen): "We cannot change the world or other people; we can hardly even change the behaviour of a dog, but we can change ourselves."

N

Likeverd og egalitet

Diskriminering er et negativt ladet uttrykk. Tanken om at noen fra fødselen av, eller av en eller annen grunn er mer verdt enn andre, er en tanke få vil vedkjenne seg. Sannheter som forbeholdes de få vil nok få mange til å heve skeptiske øyenbryn.

Buddhismen, heldigvis, er for alle.

"Jeg sier ikke at noen er bedre bare fordi de er født i en overklassefamilie. Men jeg sier heller ikke at noen er dårligere bare fordi de er født i en overklassefamilie. Jeg sier ikke at noen er bedre bare fordi de har den eller den hudfargen, men heller ikke at de er dårligere. Jeg sier ikke at noen er bedre bare fordi de har mye penger, men heller ikke at de er dårligere", sier Buddha i Esukarisutta, Majjhima Nikaya 96*

Buddhismen legger stor vekt på handlinger. Prinsippet om anatta, altså at man ikke har en sjel eller et selv, er viktig her. Det er feil å tro at noen har en grunnleggende god kjerne, mens andre har en ond. Der det råder slike forestillinger vil grupper lett tenke på sin egen gruppe som god, og en annen som dårlig. Den med mest makt vil da lett kunne kue den andre - den er jo ikke like god! I dag ser vi lett hvordan slike holdninger blusser opp i kriger og konflikter mellom land. Actionfilmer og superheltfortellinger viser gjerne hvordan helten jakter ned fiendene før de omsider endelig overvinnes, gjerne med vold, eksplosjoner og storslått drama. For å nå målet har helten da som regel benyttet seg av voldelige handlinger. Men han er jo god så hva er det som er så farlig? Tanken om at noen er gode, mens andre er onde er skremmende. Det er nettopp en tanke som bidrar til konflikt og urettferdige maktforhold. Den ene, i kraft av sin iboende godhet kan undertrykke den andre.

I virkeligheten er vold i seg selv et onde: "Alle skjelver for voldsbruk, alle er redd for å dø. Sett deg derfor i andres sted og la være å slå eller drepe." - Dhammapada vers 129**

Gjennom handlingene våre skaper vi fremtiden. Riktignok vil andres handlinger også påvirke din situasjon, men det er uansett handlinger det går på. Vi kan vanskelig vite hvilke handlinger andre vil foreta seg i fremtiden, og vi vet sjelden hvilken forhistorie som har gått forut for situasjonen de nå befinner seg i. Det er også vanskelig å påpeke én enkel årsak som var avgjørende for situasjonen som foregår i det aktuelle øyeblikk. Det er frukten av en myriade av årsaker som har gått forut i tid. Hvordan en handler påvirkes selvfølgelig også av hvilket syn en har. Samtidig forstyrres vi av visse faktorer som alle mennesker sliter med.

Vi føler motvilje mot noen ting, andre ting vil vi ha, og på toppen av det hele har vi ikke full kunnskap eller innsikt. Det er mange krefter i sving, og en kan ikke alltid vite utfallet av hvordan man handler. Man gjør det dessuten ikke alltid særlig bevisst.

Imidlertid sliter i utgangspunktet alle med de såkalte tre usunne røttene som gir oss smerte, lidelser, plager eller frustrasjoner. Disse er grådighet, hat og uvitenhet. Selv om vi kanskje ikke så ofte opplever en intens følelse av hat, opplever vi ofte motvilje, som kan forstås som en variant av det samme. Men som sagt; vi sliter alle med dette (såfremt man da ikke når nibbana eller opplysning, som er den buddhistiske veiens store mål). Svekker vi de usunne røttene får vi imidlertid mer av deres gode motsetninger. Du kan lese mer om sunne og usunne røtter i sinnet i et blogginnlegg fra desember 2011, skrevet av Kåre.

Buddhismen legger vekt på handlinger i stedet for noen essens- eller sjele-tro. Problemene vi sliter med stammer fra de samme grunnkreftene i menneskesinnet. At veien til slutten på problemene, da er felles for alle, høres ikke urimelig ut. Selvfølgelig har folk forskjellige konkrete problemer der og da, men veien til en bedre holdning og til lidelsens slutt (i vid forstand), er den samme.

Vi har alle sammen et potensial.

Nicolai

_______________________________

* Sitatet stammer fra Esukarisutta, Majjhima Nikaya 96, men jeg har tatt det fra "71. Er noen bedre enn andre på grunn av klasse, hudfarge eller rikdom?" i "Buddhas budskap" utgitt på Buddhistforbundets forlag og oversatt av Kåre A. Lie.
** Dette finner du i Dhammapada. Jeg har hentet det fra utgaven som kom på Gyldendal klassiker i 2002, men den utkom første gang tidligere (først i 1976). Finnes også i "Buddhas budskap" under overskriften "127. Den gylne regel", også oversatt av Kåre A. Lie.

Å vende blikket innover

"Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem".*

Dhammapada, en av de viktigste buddhistiske tekstene, begynner med denne setningen. Den ilegger tanken som sådan enorm betydning. At tanken er viktig vil få betvile. Tanken går forut for handlingen, slik er det. Ettersom tanken er så viktig og da er det som gir utspring til handlingen burde vi være interesserte i at tanken skal være god. Hva ønsker vi å oppnå med det vi gjør? Hvilken avveining går forut for bestemmelsen om å handle?

"Det er intensjonen som er handlingen, sier jeg. Intensjonene kommer først, og deretter kommer den handlingen som vi utfører med kropp, tale eller tanke." (Nibbedhikasutta, Anguttara Nikaya 6, 6, 9 (PTS 3, 415))*

Vi burde da rette fokus mot hva vi faktisk tenker, hvordan sinnet fungerer, slik at handlingen kan bli god. Er tanken og intensjonen uklar vil resultatet også bli deretter.

For noen kan dette virke opplagt, men vi tar ikke alltid konsekvensene av denne innsikten.

I stedet for å vende blikket innover og undersøke hva som rører seg i sinnet, griper vi ofte til universalisering av problemene vi har. Vi føler at noe ikke er bra. Hva kan det skyldes? Vi skaffer oss syndebukker. Vi finner en lettvint årsak. Når problemet (gjerne feilaktig) er identifisert går vi ut i verden med pekefingre for å stoppe problemet. Vi ønsker forbud, vi ønsker kontroll. Enkelte vil begi seg på denne kamparenaen raskt, kanskje før han eller hun har satt av noe tid i det hele tatt til å skaffe seg informasjon om problemet og den aktuelle syndebukken. Den/de anklagede (ofte i form av en gruppe mennesker) innser at han/hun/de er på tiltalebenken. Den/de anklagede samler sammen sitt forsvar og entrer kamparenaen. Vi har en konflikt, eller i det minste en diskusjon.

For å illustrere dette kan jeg finne på et eksempel.

Mannen, som heter Mann, ble frastjålet pengeboken sin på byen i går. Naboen hans, Nabo, var i håndgemeng her om dagen, dette med en han regnet som representant for De som kler seg i klær med påsydde parykker på. Nabo sier det sikkert er En som kler seg i klær med påsydde parykker på som har stjålet pengeboken til Mann. Mann sier at ja, det må det være, disse folkene er jo helt gale. De som kler seg i klær med påsydde parykker på er riktignok nok ikke en organisert gruppe og det eneste som kjennetegner dem er nettopp klærne. Disse klærne er trendy nå, men mange har valgt ikke å følge trenden. Disse synes gjerne at De som kler seg i klær med påsydde parykker på er teite. Mann, og flere andre, bestemmer seg for at nok er nok. Det må bli en slutt på galskapen. De bestemmer seg for å starte en organisasjon som skal jobbe for å få slutt på klær med påsydde parykker. Medlemmene er uenige om hvor grufull straffen bør være for å bryte loven om disse klærne, det er alt fra forslag om bøter til mange år i fengsel. En jente som kler seg i klær med påsydde parykker på kan plutselig lese i avisen om at noen vil forby klærne hun går i og gjøre henne til kriminell. Hun ler og tenker ikke så mye over det. Noen uker etter går hun forbi en demonstrasjon mot De som kler seg i klær med påsydde parykker på. Hun har på seg et slikt klesplagg. Demonstrantene får øye på henne og roper skjellsord. Hun kan bare vente til de kommer til makten. Jenta blir nå sint. Hvordan våger de å kalle henne noe som helst? Hva har hun gjort dem? Etterhvert forstår hun at de mener at De som kler seg i klær med påsydde parykker på er mer kriminelle enn andre. Hun bestemmer seg for å ta til motmæle og skriver leserinnlegg hvor hun ber motstanderne om å påpeke en forbindelse mellom å bruke klær med påsydde parykker på og det å være kriminell. Mann skriver og forteller om hva han og Nabo har opplevd. Han skriver blant annet at han ble frastjålet pengeboken for en stund siden. Det er da jenta kommer på det. Hun fant jo en pengebok på gaten for noen uker siden! Den leverte hun jo på politistasjonen så fort hun kunne. Pengeboken hadde tilhørt en med navnet Mann. Hun skriver kort; spør nærmeste politistasjon om noen har funnet pengeboken din. 

Intensjonene til Mann i eksempelet over kan trekkes i tvil. Vi kan lett mistenke at han er ledet av et ønske om hevn. Han er sint, men han er ikke en gang sikker på om det er en som kler seg i klær med påsydde parykker på som har tatt pengeboken hans. Til slutt viser det seg at ingen har stjålet pengeboken hans i det hele tatt. Han har mistet den, og en jente som kler seg i klær med påsydde parykker på har levert den på politistasjonen! Mann og andre har vært med på å agitere mot de som kler seg i klær med påsydde parykker på og det har spredt seg motstand (og en porsjon hat, må vi tro) mot denne gruppen mennesker. Jenta i eksempelet lar seg etterhvert provosere før den lille historien ender med at hun skjønner at det var Manns pengebok hun leverte på politistasjonen.

Den buddhistiske nonnen Ayya Khema (1923-1997) snakker om hvordan vi ser etter en syndebukk når noe går galt i den korte videoen Ayya Khema - Anxiety som er å finne på Youtube. Hun sier at "our spiritual path starts when we know that nobody did anything to us, nothing at all ever. We're all doing it to ourselves."

Introspeksjon (eller selvbetraktning) står gjerne i motsetning til ekstrospeksjon. Det synes tydelig at man med å operere på samfunnsnivå og kritisere andre lett kan yppe til konflikt. Dersom ens kritikk og handling ikke løper ut fra en god intensjon (for eksempel å komme med råd som kan bidra til mer lykke for den man gir rådet til,) vil en ha utøvd en dårlig handling.


______________________________________

* Sitatene med dette merket etter seg er oversatt av Kåre A. Lie. Dhammapada-sitatet er hentet fra Dhammapada i Gyldendal Klassiker 2002. Sitat nummer to er hentet fra "Buddhas budskap" utgitt på Buddhistforbundets forlag 2010. Jeg anbefaler sterkt begge bøkene for å bli kjent med viktige tekster i buddhismen.


Nicolai