Vær uavhengig, vær en øy

Det er bedre å bade i egen badestamp, enn å blåse mot havet for å skape en flodbølge.

Forskjellen er at det første lar seg gjøre mens det andre er nytteløst. Men enn om vi klarer å samle nok mennesker til å blåse mot havet, kanskje vi kan lage en flodbølge likevel? Om vi kan lage bittesmå krusninger på overflaten ved å puste på vannkanten, kan vi ikke skape større krusninger sammen? Kanskje litt. Men vi skjønner at vi ikke kan skape noen flodbølge uansett hvor hardt vi blåser på denne måten.

Poenget er at det er enklere å forandre seg selv enn å forandre samfunnet. Et av mine favorittsitater er av den russiske forfatteren og filosofen Lev Tolstoj: «Alle vil forandre menneskeheten, men ingen vil forandre seg selv». I dette ligger det mye.

Theravadabuddhismen, og i det siste mindfulness som metode, har blitt kritisert for å søke for mye innover på bekostning av engasjement på samfunnsplan. Blant annet hadde Ole Jacob Madsen en kronikk på NRK med tittelen «Mindless mindfulness?» hvor han spør om individuell sjelero er nok i en tid som skriker etter kollektiv handling.

For meg synes det åpenbart at uansett hvor mye vi forbedrer samfunnet – og man kan spørre seg om det historisk har vært så mange bedre epoker, i hvert fall for Norges vedkommende enn den vi har nå – vil det alltid være lidelse og problemer. Så lenge en har grådighet, vil en ønske mer. Så lenge en har motvilje, vil en distansere seg, bytte ut noe eller noen. Så lenge en har uvitenhet, vil en både tenke opp lidelse og handle slik at en får mer av det. Det betyr selvfølgelig ikke at ikke noen er lykkeligere enn andre. Det betyr heller ikke at det er likegyldig hvilken politikk som føres, eller hvordan samfunnet er organisert. Men det betyr at vi ikke bare kan løpe ut i gatene med en gang noe oppleves feil. For det kan være å blåse på havet. Noen ganger trenger vi faktisk bare et bad, for å knytte an til metaforen øverst. Dersom en forsøker å løse på samfunnsplan det som best kan løses av en selv, stiller en seg i et unødvendig avhengighetsforhold. En må trygle om at tilfredsstillelsen av ens behov skal dekkes av andre. Det er da opp til disse, eller den, andre å innvilge eller avslå. Og krever vi noe av andre, må vi normalt også kunne kreve det samme av oss selv.

Vi ønsker gjerne å være del av en gruppe, av en flokk. Selv om dette kan oppleves meningsfullt, er det viktig å huske at meningen oppleves i ditt eget sinn. Du har en opplevelse av mening og eventuelt sosial tilfredsstillelse. Om den samme opplevelsen av mening kan oppnås i ensomhet, er ikke dette en dårligere opplevelse. Snarere tvert imot, for kanskje har du da bedre kontroll på din egen mentale tilfredsstillelse. Men har vi ikke en tendens til å tenke på dette som feil?

For er det ikke egoistisk å oppleve lykkefølelse alene? Selv nibbana – at du skulle oppnå det i eget sinn, er ikke det egoistisk? Jeg mener denne anklagen er skadelig. Som Ayya Khema sier: “There is only one place where enlightenment is possible, namely, in the mind.” Uansett hvor mye vi vrir og vender på det, er all opplevelse av følelse eller opplysning, individuell. Måten du oppfatter det sosiale selskap på, er også individuell. Det er det du føler, du tenker, måten du handler på. Derfor følger det at du har et stort ansvar for deg selv. Både for at du har det bra, men også for at du er den forandringen du selv ønsker å se i verden (her spiller jeg på et sitat av mahatma Gandhi). Det er også viktig å huske på at verdiene du har, kunnskapen du har og hvilke holdninger du har, påvirker handlingene dine.

En ny oppdagelse, en ny idé, oppstår alltid i ett sinn (entall). Derfor vil tilhengerne av «det nye» alltid være en minoritet. Først starter det med én person. Så sprer det seg kanskje til noen flere. Den som kommer med det nye, og de menneskene det først sprer seg til, vil oppleve ikke å bli forstått av samfunnet for øvrig. Dette kan være vondt, så vondt at man gir etter og holder stilt. Trolig dør mange nyvinninger i fødselen. Og hvorfor? Er det ikke fordi man tillegger det samfunnsmessige, det kollektive og tradisjonen mer verdi enn ens egen dømmekraft? Eller er det rett og slett feighet?

Viktigheten av dette gikk opp for meg veldig tydelig ved et bestemt tilfelle. Jeg hadde begynt  på en mastergrad i et annet land, men bestemt meg for at det ikke føltes riktig å fortsette. Så jeg avbrøt og bestemte meg for å flytte. Men så begynte dagene å gå uten at jeg hadde bestilt flybillett. Folk jeg hadde hatt kontakt med hadde fått vite at jeg sluttet, og de fleste trodde nok at jeg hadde reist allerede. Stillheten senket seg rett og slett. Jeg hadde tid til å meditere, lese, skrive og gå turer, altså alene-sysler. Jeg var rett og slett «travelt» opptatt med dette noen dager. Så en kveld følte jeg meg miserabel. Der satt jeg alene igjen mens alle andre var ute på livet. Hvorfor fikk jeg ikke ting til? Jeg hørte på musikk, og så kom sangen «Like An Angel Passing Through My Room» på. Om det var i Abbas originalversjon eller Madonnas cover er ikke viktig.

Long awaited darkness falls

Casting shadows on the walls

In the twilight hour I am alone

Sitting near the fireplace, dying embers warm my face

In this peaceful solitude

All the outside world subdued

Og jeg innså at jeg jo satt der fordi jeg ville det. Det var faktisk bare bra. Øyeblikket som fulgte var veldig fint. Jeg forstod etter hvert at grunnen til at jeg følte meg miserabel var at jeg hadde tatt over en forestilling om at det ikke var greit for en ung mann å sitte for seg selv flere dager på rad. Men når jeg kjente etter så føltes det greit likevel. Om jeg ikke hadde innsett det hadde kvelden vært ødelagt. Og hvor mange fine alene-stunder går vi ikke glipp av om vi ikke tillater oss å nyte stillheten og ensomheten?

Ideen om at tid for seg selv er mindre verdt enn tid med andre, kan også ligge bak at noen er villige til å ofre sine idealer for å tilhøre et fellesskap. Heller gå mot sin egen overbevisning enn å fremstå som rar i en gruppe. Som vegetarianer og nesten-veganer har jeg blitt møtt med å høre at det er anti-sosialt. Er ikke dette en forvansket måte å si at jeg pent burde tilpasse meg det diffuse flertall i en sosial sammenheng? Og jeg har tenkt på det – om man har en velbegrunnet overbevisning, hvilken respekt utviser en overfor en selv om en ofrer den kun for tilpasningens del? En risikerer å miste sin selvrespekt. Andre idealer som kan være fristende å ofre for gruppen er f.eks. avhold. Tenk hva andre vil si om du ikke drikker! Eller hva med baksnakking? Plutselig er det fristende å delta i nedsnakkingen av en felles bekjent kun for å være en del av gjengen i øyeblikket. Men hva er resultatet på lang sikt? Du føler deg dårlig, og den følelsen igjen er ikke god til å bygge selvtillit eller styrke til å stå for noe. Ergo mister du tiltro til egen dømmekraft, og du fortsetter tilpasningen. For hva vet vel du?

Og hva ender det med? Jo, at du til slutt bare er med. Og med på hva? Vel, det avhenger av samfunnet, av gruppen. Dette noe kan være bra eller dårlig. Folk lar seg altfor lett lede av følelser på bekostning av fornuften, noe du kan lese om blant annet i forrige blogg-innlegg av Per Arne. Man risikerer å være med på noe meningsløst, som å blåse på havet for å skape en flodbølge, eller i verste fall å være med på noe direkte skadelig. Derfor skader det faktisk ikke å få litt oversikt før man begir seg ut i kamp. Og det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke skal engasjere oss, men det betyr at det ikke kan skje uavhengig av at vi først får litt selvinnsikt og så kunnskap om stridens eple. Den beste løsningen er ikke alltid den første.

Et buddhistisk sitat jeg finner veldig vakkert er dette: Vær deres egne tilfluktsøyer, munker, og stol på dere selv, ikke bare på andre. La sannheten være tilfluktsøy for dere, og stol på sannheten, ikke på noe annet.

Dette finner vi igjen i flere suttaer (buddhistiske tekster), men her har jeg hatt Cakkavattisihanadasutta, eller Den rettmessige kongens løvebrøl, foran meg. Teksten er å finne i Digha Nikaya 26. Digha Nikaya er nettopp utgitt i sinhelhet på norsk og anbefales varmt. Buddha forklarer videre i suttaen hvordan man går frem for å være sin egen tilfluktsøy. Kort fortalt går det blant annet ut på å betrakte seg selv uten å la seg rive med. Eksempel: «Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter følelsene som følelser, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse.» 

Mindfulness er en god metode.

Det vi kommer tilbake til er oss selv. Det starter der. Dhammapada, en av buddhismens mest kjente tekster, åpner nettopp med at:

Tanken går forut for alle ting

tanken styrer dem, tanken skaper dem.

Og så vender jeg tilbake til åpningen av innlegget. Det går an å skape endringer i samfunnet og i verden. Hvis ikke hadde alt vært likt, og det ville ikke eksistert noen historie. Men å neglisjere selvutvikling og nedvurdere alene-aktiviteter risikerer å bidra til less mind. Mindre bevissthet. Det er vi ikke tjent med. 

For mer om dette anbefaler jeg på det sterkeste boken «Be an Island» av nonnen Ayya Khema. 

Nicolai

Hva betyr "klarhet"?

«Klarhet» er et ord man ofte kan støte på i buddhistiske kretser og/eller mindfulness-sammenheng.

Men hva legger vi i begrepet egentlig?

Jeg ser følgende hovedbetydninger:

1) «Klarhet», som i «klar over hva som foregår». I meditasjonen kan vi øve opp en oppmerksomhet som blir sterkere og sterkere, mer og mer presis. Vi kan bli klar over hva vi føler, hva vi tenker, hva vi sanser – mens det skjer. I hverdagen har vi kanskje en mer generell oppfatning av hva som foregår, mens på en meditasjonssamling kan denne klarheten bli ekstremt detaljert og presis, omtrent som vi bruker et forstørrelsesglass på våre egne mentale og fysiske prosesser. Det kan føles som et rush av forandringer, fra millisekund til millisekund. Det kan gi friske perspektiver på spørsmålet «hvem er jeg?». Vi kan skjære gjennom støvete tanker og forestillinger og få en direkte opplevelse av livet her og nå.

2) «Klarhet» kan i noen sammenhenger brukes synonymt med «stillhet». Tar vi oss tid til å falle til ro, kan vi oppleve at forstyrrelsene og distraksjonene blir færre – og at vi ser det som skjer tydeligere. «Klarheten» kan minne om overflaten på et stille skogstjern. I buddhismen er samadhi (stillhet) og sati (oppmerksomhet) begge viktige aspekter av meditasjonen. Stillheten gir en følelse av dybde og  rom.

3) «Klarhet» som å forstå noe – at noe «står klart for en». Det kan handle om at man skaffer seg et klarere bilde av hva som ledet opp til den nåværende situasjonen og en formening om hvor dette leder, eller i hvilken retning man ønsker å gå. Det handler om å få en forståelse av hva som brakte en hit, og å forme en intensjon: «Hva vil jeg, egentlig?». Om vi bruker analyse eller intuisjon er en smakssak.

Et enkelt eksempel: Jeg kranglet med samboeren. Ved å se nærmere på situasjonen finner jeg kanskje noen grunner til hvorfor ettermiddagen endte dårlig. (Kanskje jeg ser ting jeg selv kunne gjort annerledes istedenfor bare å skylde på den andre. Kanskje jeg ser at vi burde spist før vi diskuterte månedens utgifter. Eller kanskje jeg blir klar over noen prinsipper jeg ikke vil fravike.) Slik refleksjon kan lede til en forståelse av hva jeg bør gjøre og ikke bør gjøre fremover. Thich Nhat Hanh kaller det å «se dypt». Samtidig er det viktig å være ydmyk – guddommelige åpenbaringer hører til sjeldenhetene. Men vi kan bruke resultatet av undersøkelsene til å eksperimentere og teste: skjer det samme neste gang? Som det har vært sagt: «Galskap er å gjøre det samme om igjen og om igjen og forvente forskjellige resultater hver gang».

Slik sett er «klarhet» noe nær «innsikt» eller «klokskap». I buddhistisk sammenheng vil dette også dreie seg om å virkelig bli klar over hva som leder til lykke og hva som leder til lidelse. (Hint: vi krever ofte mening og tilfredsstillelse fra saker og situasjoner som rett og slett ikke kan «levere» etter våre forventninger.)

4) »Klarhet» som å vite hva man skal se etter. I den klassiske buddhistiske teksten «Oppmerksomhet på de fire hovedområdene», nevnes ofte oppmerksomhet sammen med et begrep som har blitt oversatt som «klar forståelse». Paliuttrykket er «sati-sampajanna». En forklaring er at «sati» handler om evnen til å samle sinnet, «komme tilbake til» det du skal gjøre, mens «sampajanna» betyr at du har klart for deg hva du skal være oppmerksom på, hensikten med det, og hvordan du skal være oppmerksom (sjekk dine holdninger og bruk riktig mengde energi).  En annen interessant tolkning kommer fra miljøet rundt vipassana-læreren Goenka, som med referanse til palitekstene mener at «sampajanna» først og fremst handler om å være bevisst at alt man sanser er i forandring. Palitekstene minner oss jo ofte på at det å virkelig sanse forgjengeligheten er et aspekt ved frigjørende innsikt.

Uansett definisjon er det ingen tvil om at klarhet er et gode. Den japanske forfatteren Yukio Mishima skrev riktignok at “Helvetes spesielle egenskap er å kunne se alt helt klart ned til minste detalj». Og det er jo ikke alltid slik at å «se ting som de er» er veldig oppløftende – bare spør de som jobber i politiet eller barnevernet. Men skal vi tro Buddha, bør vi uredd søke det som er sant – og gå så dypt som mulig, ikke stoppe på overflaten. Det som er oppløftende er at fortiden ikke behøver å bestemme fremtiden. Gjennom refleksjoner, gode intensjoner og praktiske handlinger er det mulig å gå en bedre vei. Ved å kultivere vennlighet, medfølelse, glede og likevekt blir det vonde til å bære – og gjennom oppmerksom observasjon oppdager vi kanskje at virkeligheten ikke er helt slik som vi trodde den var. Med større klarhet har vi flere muligheter.

Per Arne

Dette innlegget er tidligere publisert på Per Arnes egen side, oppmerksom.net, 11. mars 2013: http://www.oppmerksom.net/hva-betyr-klarhet/