En liten julebetraktning

-Ja, dere feirer vel ikke jul, dere som er buddhister?
-???
-Nei, for alle vet vel at julen er en kristen høytid? Jesus ble født på julaften, det er derfor vi feirer jul, ikke sant?

Kanskje det kunne være umaken verdt å se litt kritisk på denne vanlige påstanden? Hva er egentlig bakgrunnen for julefeiringen, og hvordan forholder det seg med de kristnes krav på «enerett»?

I de bibelske beretninger om Jesu fødsel, står det ingen steder noen tidsangivelse. Hverken dag, måned eller år er nevnt, og ingen vet nøyaktig når Jesus ble født. Hvordan oppsto da denne tradisjonen? Hva er bakgrunnen for å feire den 24. desember, eller rettere sagt den 25., som er den egentlige helligdag?

Etter den julianske kalender, som ble brukt tidligere, falt vintersolverv på den 25. desember. På denne tiden står sola på sitt laveste, og mørke og kulde trykker menneskesinnet. Men nettopp når det er som svartest, snur sola og vender atter tilbake til vår verden. Det er som om den blir født på ny og bringer nytt håp. «Julen er kommet med solhverv for hjertene bange …» Det skal derfor ikke undre oss at menneskene har følt behov for trøst, lys og glede i mørektida, samt å gi uttrykk for glede over at lysets krefter atter skal seire over mørkemaktene.

Tidligere ble sola ansett som en guddom, og det var kanskje ikke så urimelig å feire solas eller solgudens fødselsdag på vintersolhvervsdagen, den 25. desember. Utpå 200-tallet var soltilbedelsen meget utbredt i romerriket, og soldyrkingen inngikk som et viktig element i de fleste av tidens religioner. Solguden Apollos fødselsdag ble feiret den 25. desember, men ikke bare denne guden. Den persiske frelserguden Mithra hadde samme fødselsdag. (Tre vise menn skal ha fulgt en stjerne for å se hvor denne guden skulle bli født, og persiske frelsere skulle ifølge tradisjonen fødes av jomfruer.) Det samme gjaldt den egyptiske frelsesguden Osiris, som ble født i en stall på julaften, den greske vinguden Dionysos, og flere. Det hele nådde et klimaks i året 274, da keiser Aurelian lot seg utrope til kombinert keiser- og solgud. Han proklamerte den 25. desember som DIES NATALIS SOLIS INVICTI, - keisersolgudens offisielle fødsels- og festdag.

Dette var den siste store offentlige kultus i Roma før kristendommen kom til makten, og vi kan godt forstå de kristnes voksende irritasjon over konkurrentens nye PR-tiltak. Flere forskjellige datoer ble prøvet ut som Jesu fødselsdag, bl.a. 6. januar. Men som et direkte svar og bevisst mottiltak mot det som de anså som «hedensk avgudsdyrking», flyttet de kristne endelig sin egen guds fødselsdag til konkurrentens dato, den 25. desember. Pussig nok ble de tre vise menn, eller hellige konger, så og si hengende igjen på den 6. januar, som nå er kjent som «Hellige trekongers dag». Flyttingen var vellykket. Hvem feirer vel keiseren idag? Med andre ord, et velberget religionspolitisk sjakktrekk, eller kanskje historiens første «Alternativ jul-aksjon». Den eldste sikre referanse vi har til kristen julefeiring er fra år 336.

Men vår jul har et flersidig opphav. Da den sydlige keiser-sol-gud-Jesus-osv.-feiringen, iblandet trekk fra den romerske saturnalie- og nyttårsfeiring, kom drivende nordover til våre strender, møtte den et folk som allerede var vel bevandret i kunsten å lyse opp i mørketida med høytid og fester. To gamle norrøne vinterfester smeltet sammen med Kvitekrists dag: julen og diseblotet. Begge disse festene var i første rekke familiehøytider, og de gikk inn i den tradisjonssmeltedigelen som vår jul etterhvert er blitt. Trekk ved julefeiringen som det at familien er samlet og gleder seg over fellesskapet med gaver, god mat og drikke, lysbrenning og noe grønt i stua, har vi fått i arv fra disse førkristne norske festene.

Handelsnissen, Jingle Bells og lingende nyere tilskudd forutsettes å være såpass kjent at det ikke er nødvendig å gå nærmere inn på dem.

Men hvor står så vi buddhister oppe i alt dette?

Buddhismen har til alle tider vært kjent for sin toleranse. Og ser vi hen til land hvor buddhismen har eksistert gjennom lengre tid, ser vi at den overalt har akseptert og tatt opp i seg lokale skikker og tradisjoner, uten å avvise eller sette seg til doms over dem (med unntak av dyreofringer o.l.). Folketro og lokale guddommer har fått eksistere fritt ved siden av den offisielle buddhismen, eller i nær symbiose med denne. Ofte skjer også en omtolkning av de gamle tradisjoner.

Det er oftere snakk om en nivåforskjell snarere enn egentlig motsetning. Folkereligiøsiteten, med sine guder, templer, festivaler etc., ansees på Sri Lanka f.eks. å tilhøre det verdslige plan (laukika) snarere enn det egentlige åndelige (lokottara), som er forbeholdt de buddhistiske innsikter og den buddhistiske mentale trening.

Det skulle vel derfor heller ikke være noen grunn til at norske buddhister uten videre skulle stille seg avvisende til norske lokaltradisjoner og lokalguder. Når vi kjenner de historiske fakta, gjennomskuer vi de kristnes krav på «eiendomsrett» til julen. Men vi ser samtidig at julen har sin egen almennmenneskelige verdi: noe å se fram til i mørketida, en samlingsstund i familien med lys, glede og gjensidige gaver. La oss gjerne beholde julen med så mange av dens tradisjoner og symboler som vi ønsker, men på våre egne premisser. En buddhistisk julefeiring ville ikke legge særlig vekt på tradisjonen om Jesu fødselsdag (som er uhistorisk), men mer på menneskelighet og fellesskap, på lys og glede, og se julen som en kjærkommen anledning til å øve dana, gavmildhet, og metta, vennlighet.

La oss ta vare på gleden ved å gi, og ved å motta. Men kanskje kunne vi gi med større oppmerksomhet og klar forståelse? Litt færre statusgaver til de som har for mye fra før, og heller gi litt menneskelighet? Så kunne vi kanskje også ha råd til å utvide familiebegrepet og fellesskapet, og gi av vår materielle overflod til dem som lever i nød, sult, fattigdom og frykt. Da kunne julen i en langt videre, og mer buddhistisk forstand, bli en lysfest i mørketida, og vi kunne med full rett stemme i den gamle julesang: Julen er kommet med solhverv for hjertene bange.

GOD JUL !