Buddhisme for nordmenn? Hvorfor det?

I dag er det anslagsvis 25 000 buddhister i Norge. De aller fleste av disse er innvandret fra land der buddhismen har eksistert i lang tid, som Sri Lanka, Burma, Thailand, Tibet, Kina, Vietnam, Japan og Korea. De har altså tatt med seg sin tradisjonelle kultur og sin tradisjonelle religion fra hjemlandet.

 Men det er også stadig flere norskfødte, eller norskkulturelle personer som føler seg tiltrukket av buddhismen og velger denne. Dette er anslagsvis 1300 norskfødte personer som i dag regner seg som buddhister, men tallet på dem som føler buddhismen som et tiltrekkende alternativ, uten helt å ha bestemt seg for å kalle seg “buddhist”, er trolig langt høyere.

Noen bruker betegnelsen “kristenkulturell” her, en tendensiøs og ensidig betegnelse som helst bør unngås. Vi som er født av norske foreldre og oppvokst i Norge har en kultur som er norsk, det vil si en regionalvariant av den europeiske kulturen, som igjen kan sees som en del av en bredere “vestlig” kultur. Riktignok er kristendommen ett av mange elementer i denne kulturen. For noen har den aktuell betydning, for andre bare historisk. Men siden den vestlige kulturen inneholder mange flere elementer enn kristendom – vi kan nevne i fleng: humanisme, vitenskapelig tenkning, gresk filosofi, osv. osv. osv. – blir det grovt misvisende å trekke ut bare ett av disse elementene, et element som for mange ikke lenger har noen levende verdi og betydning, og snakke om nordmenn generelt som “kristenkulturelle”.

Hva er det da som får en person med norsk kulturbakgrunn til å velge noe som i utgangspunktet kan synes så fremmedartet og eksotisk?

Kan buddhismen ha noe å gi en vanlig norsk mann eller kvinne – uten at det skal være nødvendig å kle seg i rare klær, brenne røkelse, mumle ubegripelige mantraer eller kaste seg nesegrus foran en statue?

Hva er da egentlig dette som vi kaller buddhisme?

Spørsmålet har ikke ett svar. Det har mange forskjellige svar.

Gjennom de nesten to og et halvt årtusen som har gått siden Buddha levde, har hans etterfølgere og hans lære bredt seg til mange forskjellige land og kulturer. Den er blitt endret og tilpasset, ikke bare én gang, men mange ganger, til skiftende behov, skiftende tider, samfunn og kulturer. Derfor finnes det mange forskjellige former for buddhisme.

Hvilken av disse mange formene er så “riktig” buddhisme?

Dette finnes det ikke noe svar på, i alle fall ikke noe svar med universell gyldighet. Men kanskje finnes det et svar for den enkelte, et personlig svar eller et kulturbetinget svar, og da kan det godt hende at du vil finne fram til et annet svar enn jeg, uten at det dermed er sagt at det ene svaret er dårligere eller bedre enn det andre.

Et nøkkelord i Buddhas undervisning er frihet: Akkurat som hele havet har én og samme smak, nemlig smaken av salt, slik har også hele min lære og treningsdisiplin én og samme smak, nemlig smaken av frihet, sa han en gang (AN 4, 203). Denne oppfordringen til å undersøke selv, til å tenke selv, til ikke å basere seg verken på folkemeningen, tradisjoner, spekulativ tenkning, dogmer, autoriteter, læremestere eller hellige skrifter, er som tidligere nevnt unik i de store religionenes historie.

Hva er målet?

Frihet til å tenke, frihet til å undersøke, dette er noe av hva buddhismen tilbyr. Men den hevder også å kunne tilby frihet fra noe, frihet fra sorg og lidelse:


Her er en vei som fører direkte til målet, munker, til foredling av levende vesener, til å overvinne sorg og klage, til å gjøre slutt på smerte og tungsinn, til å finne den rette metoden og til selv å erfare nibbana ... (Mahasatipatthanasutta)

Buddhismen hevder å tilby en dyp innsikt i virkelighetens natur, intellektuell åpenhet og tankefrihet, samtidig som den har en klar etisk forankring. Den er ikke et trossystem, men en samling av anbefalte treningsmetoder for å finne fram til en livsstil kjennetegnet av sinnsro, glede og tilfredshet.

Men er ikke buddhismen en pessimistisk lære som bare fokuserer på lidelse? Dette er en av mange misforståelser omkring buddhismen. Buddhismen slett ikke er pessimistiske og lidelsesfokusert. Den tar opp lidelsens problem, det er riktig nok. Men i stedet for å grave seg ned i fortvilelse over smerter, sorger og lidelser, viser den til en vei ut av lidelsen. På den måten er buddhismen en optimistisk lære som nettopp ved å erkjenne livets negative sider åpner for en dypere forståelse og en dypere befestet glede over livet.

Målet for den buddhistiske treningen finnes formulert på mange forskjellige måter, men den buddhistiske filosofen Vasubandhu sa det kanskje klarest og mest konsist da han sa at målet er å oppleve glede og sinnsro og se virkeligheten som den er.

Selv har jeg en tendens til å bli meget skeptisk når jeg hører eller leser slike påstander. Jeg får lett en snikende mistanke om at dette er propaganda og salgsargumenter, og jeg har full forståelse for de av leserne som måtte føle det samme.

La gå at buddhistene sier at buddhismen er så og så bra og at den har de og de godene å tilby. Men er det ikke slik de sier alle sammen? Har vi ikke hørt kristne av alle mulige slags avskygninger, for ikke å snakke om muslimer, Krishna-dyrkere og Gud vet hvem (eller vet han det egentlig?) si lignende ting? Hvem har da rett? Er det bare tomme påstander? Eller har disse påstandene noe for seg?

I en berømt samtale Buddha hadde med kalama-folket for 2400 år siden, oppfordret han dem til ikke å godta påstander fra den ene eller den andre autoritet eller predikant. Kalamaene hadde hørt argumenter i den ene og den andre retningen, og visste ikke hvem de skulle tro på. Buddhas svar var: Undersøk selv, og tenk selv!

Jeg lar oppfordringen gå videre til leseren.

Undersøk selv. Men skal vi kunne undersøke selv, trenger vi et faktagrunnlag, vi trenger data for undersøkelsen. Skal vi kunne trekke noen konklusjoner på selvstendig grunnlag, trenger vi nettopp å foreta en liten vandring i buddhismens landskap og se oss om med et undersøkende og kritisk blikk.

Et kritisk blikk kan være høyst påkrevet for å gjennomskue noen av de mange mytene som har vokst fram omkring Buddha og hans lære.

Noen vil kanskje undre seg over at en buddhist velger å innta en slik kritisk holdning. Men selv om dette alltid vil innebære en viss fare for å tråkke andre buddhister på tærne – noe jeg i så fall beklager – er det likevel et veloverveid valg fra min side.

Begrunnelsen for denne kritiske holdningen er i første rekke todelt. For det første er dette i samsvar med Buddhas egne oppfordringer om å undersøke selv i stedet for blindt å akseptere autoriteter, noe han gir uttrykk for mange ganger, ikke bare i samtalen med kalamaene som nevnt over, men også i oppfordringer til å undersøke læren eller fenomenene (dhammavicaya), bare for å nevne et annet eksempel. Enkelte buddhister kan ha glemt denne oppfordringen.

Den andre begrunnelsen er også enkel. Etter min mening har buddhismen så store verdier å tilby at det ikke bare er unødvendig å servere disse verdiene i en falsk myteinnpakning. En slik myteinnpakning innebærer at man faktisk ikke har tillit til læren i seg selv, men mener at den trenger kunstig støtte. Og dette er etter mitt syn en grov nedvurdering av Buddhas lære, en nedvurdering jeg ikke ønsker å være med på.

Hvis vi vil undersøke buddhismen, bør vi derfor ikke henge oss opp i eksotisme eller antropologiske studier av fremmed kulturer, uansett hvor interessante disse kan være i seg selv. Vi bør heller prøve å finne de tidløse kjerneverdiene i buddhismen, slik at vanlige mennesker i Norge kan nyttiggjøre seg buddhismens rike forråd av etisk, filosofisk og psykologisk innsikt i sin egen hverdag.

Kåre