Betraktninger om Buddhas liv og lære har nådd Vesten på forskjellig vis, til forskjellige tider. Allerede i århundrene før Kristus kom buddhistiske misjonærer vestover, men buddhismen ble ikke sterk nok til å overleve som en selvstendig tradisjon i hellenismens sydende religiøse og filosofiske miljø. At den var til stede, vet man, og at den ga viktige impulser til gnostisismen, og til andre religiøse og filosofiske retninger, som nyplatonismen, regnes som forholdsvis godt belagt. Det kristne munkevesen oppsto også i Egypt hvor buddhistiske munkesamfunn var etablert, og tydelig påvirket av disse. Hvorvidt buddhismen påvirket den tidlige kristendom på flere vis eller ikke, har vært mye diskutert, men noen endelig konklusjon er vanskelig å komme fram til.
Med kristendommens endelige gjennombrudd ble det trangere kår for andre livssyn i Europa, og det som eventuelt måtte finnes av buddhisme gikk til grunne uten at vi hører mer til det. På 900-tallet begynte imidlertid en legende å bre seg i kristenheten, en legende blant mange andre populære legender, legenden om Barlaam og Josaphat. I denne legenden får vi høre at det var en gang en konge i India, som var fiendtlig innstilt til kristendommen. Hans største sorg var at han var barnløs, hans største ønske var å få en sønn som kunne arve riket. Til sist får han en sønn, som blir kalt Josaphat. Alle astrologene erklærer at han skal bli rik og mektig, alle unntatt den viseste av seerne. Han spår at barnet vil komme til å gi avkall på jordisk prakt og at hans rike ikke vil bli av denne verden.
Denne profetien bekymrer kongen, og han bygger et eget palass for sin sønn, atskilt fra resten av byen, og han passer godt på at prinsen får vokse opp uten å kjenne til menneskenes virkelige levekår og skjebne. Men da prinsen ble stor, kjedet han seg, og overtalte omsider sin far til å slippe utenfor en tur. Men da han kom utenfor, fikk han se en krøpling, en som var blind, en skrøpelig olding og et gravfølge, og Josaphat forsto at alle mennesker er underlagt sykdom og død, og at livets gleder er flyktige. Nettopp i dette kritiske øyeblikk kommer den hellige asketen Barlaam vandrende fra Senaars (et navn for Sri Lanka) villmarker. Barlaam er forkledd som kjøpmann, og under påskudd av å skulle vise prinsen en kostbar juvel, får han adgang til Josaphat. Barlaam preker for Josaphat i mange lignelser og omvender ham til sist til kristendommen. Kongen, hans far, prøver å legge mange hindringer i veien, deriblant fristelser av alle slag, vakre kvinner og mye mer, men det hele ender med at også kongen blir omvendt, og til sist forsaker Josaphat hele kongedømmet og trekker seg tilbake i Senaars ødemarker med sin venn Barlaam.
Historen er lang, og det er lagt inn mange episoder og lignelser som vi kjenner igjen fra Bibelen og tidlige kristne forfattere, men bak denne kristne ferniss kjenner vi først og fremst igjen historien om Buddha, eller spesielt historien om hans liv før han nådde oppvåkningen. I dette avsnitt av hans liv er det vanlig å kalle ham ikke Buddha, men bodhisatta (eller bodhisattva), dvs. en som er på vei mot oppvåkningen.
At legenden om Barlaam og Josaphat baserer seg på bodhisattalegenden, ble oppdaget av portugiseren Diogo do Couto allerede i 1612, men først etter at Laboulaye og Librecht tok opp saken igjen omkring 1860, har vestens forskere sett nærmere på spørsmålet. At bodhisattalegenden ligger til grunn, er det full samstemmighet om, og mye er dessuten funnet ut når det gjelder kildene til de spesifikt kristne avsnittene, samt veien historien har vandret.
Historien kan altså helt tydelig spores tilbake til India, men hvordan kom den vestover? I de første århundrene etter Kristus og en tid framover, var Baktria (nordlige Afghanistan med tilgrensende områder) et av Asias mest sentrale trafikknutepunkter. Her fantes en blomstrende buddhistisk kultur, men her møttes også mennesker, tanker og varer fra India, Kina, Iran og Romerriket i et fredelig og internasjonalt miljø. Buddhister, kristne, manikeere, zarathustrianere og senere også muslimer, møttes daglig på torg og i gater og hørte hverandres historier. Muslimske teologer omtaler tidlig den farlige vranglæreren Budhasaf (Bodhisattva) eller Yudasaf. Men han ble ikke ansett som verre vranglærer enn at det tidligste manuskript vi kjenner til av persisk poesi nettopp består av en gjendiktning på vers av historien om Yudasaf.
Fra India, via Afghanistan og Persia vandret så historien vestover, og nådde Bagdad under kaliffene på 800-tallet. Liksom historiene om Sinbad, ble historien om Bilawhar og Yudasaf, som hovedpersonene ble hetende på arabisk, kjent i mange versjoner. De første kristne versjonene dukket opp i Georgia, ved Kaukasus. Her var navnene Balahvar og Iodasaph. På gresk fikk vi så historien om Barlaam/Iosaph oversatt ca. år 1000. Ikke lenge etter kom den på latin, og deretter ble den snart kjent her i Norden. Det eksisterer flere gamle manuskripter hvor Barlaams og Josaphats saga er nedtegnet på gammelnorsk!
Barlaam og Josaphat ble aldri formelt kanonisert som helgener, men begge ble anerkjent blant de helgener som Den katolske kirke dyrket. De har sin egen minnedag - 27. november. På 1200-tallet ble de tatt inn i den populære boken Legenda Aurea av dominikanermunken Jacobus de Voraigne, likeså av Baronius i den romerske martyologi på 1500-tallet, og sanksjonert av pavene etter dette. Den greske kirke minnes Iosaphat 26. august og Den russisk-ortodokse kirke den 19. november.
I Palermo finnes en kirke viet St. Josaphat, og det hevdes at St. Salvator-klosteret i Antwerpen oppbevarer en knokkel og en del av ryggraden til Josaphat!
Som vi har sett, er Josaphat ingen annen enn Bodhisattva, eller Buddha. At Buddha, i lett forkledning, faktisk anerkjennes som helgen av kristne, og dessuten har vunnet betraktelig popularitet, kan være nokså overraskende. Men det viser egentlig bare hvilken livskraft og universell appell den buddhistiske lære har, og er et bemerkelsesverdig vitnesbyrd om hvilken personlighet dens grunnlegger må ha vært.
Norske buddhister feirer Buddhas fødsel (Vesak) i mai, og Lysfest den 8. desember. Hva med en Bodhisattvadag den 27. november? Denne dagen har tradisjoner i vår del av verden, på denne dagen har faktisk Buddha blitt feiret i Norge og Vest-Europa forøvrig siden middelalderen! En Bodhisattvadag kunne dessuten gis videre perspektiver enn bare å feire den historiske bodhisatta, - Gotama Buddha. Bodhisatta kan enhver kalles som er på vei til selv å bli en buddha, enhver som aspirerer til å våkne opp. Selv om det spesielt er de forskjellige mahayanaretningene som har lagt vekt på dette perspektivet, står denne tanken heller ikke i strid med theravadatradisjonen.
En pilegrimsferd til "Buddhas relikvier" i Antwepen ville vel trolig være litt for latterlig. Men hvorfor ikke invitere Den katolske kirke til å bli med på å arrangere en felles minnedag for Buddha/St. Josaphat den 27. november?
Kåre
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar