Samvittighet

Ifølge kristen tenkning er samvittigheten nedlagt i oss av Gud, eller den er Gud som taler til oss. Men Vestens filosofer og psykologer har også hatt sine tanker om dette, og gitt definisjoner som ikke inneholder noen gud. Kant, f.eks. mente at samvittighet var et fornuftsvesens bevissthet om den moralske lov. Og Freud beskrev samvittigheten som et over-jeg eller super-ego, en indre og ikke fullt bevisst overtagelse av autoritetens (foreldrenes eller samfunnets) normer og verdier. Et vanlig syn i dag (iflg. Store Norske Leksikon) er at samvittigheten er et produkt av sosial læring og oppdragelse.

Hva sier så buddhismen om samvittighet? Dette begrepet er delt i to i palitekstene, nemlig hiri, som jeg vil oversette som "selvrespekt" og ottappa, som jeg vil oversette som "respekt for andre". Selvrespekt (hiri) i denne forbindelse går ut på at vi før vi begår en handling stiller oss spørsmålet: “Er det slik jeg egentlig vil være? Kan jeg respektere meg selv og se meg selv i øynene hvis jeg gjør dette? Er dette noe jeg virkelig kan være bekjent av?” Dette er altså det individuelle aspektet av samvittigheten, en funksjon av det selvbildet eller de idealene vi har, eller ønsker å ha. Respekt for andre (ottappa) betyr her respekt for andres meninger: “Hva ville mor eller far ha sagt om de så meg nå? Hva ville min beste venn si til dette?” Dette er da det sosiale aspektet av samvittigheten, frykten for sosiale sanksjoner.

Ingen guddom eller høyere makt blir trukket inn. I denne saken står derfor buddhismen nærmere Kant og Freud, dvs. nærmere vestlig, sekulær filosofi og psykologi, enn religion. Buddhismens syn sammenfaller i stor grad med det vanlige synet i Vesten, om at samvittigheten er et produkt av sosial læring og oppdragelse, som nevnt over.

Selvrespekt og respekt for andre er to viktige betraktninger som kan få oss til å besinne oss i tide før vi gjør noe dumt. Og i buddhismen regnes de som så viktige at Buddha omtalte dem som “verdens voktere”.

Kåre