Død og gjenfødelse

Alle skal vi dø. Dette er noe vi vet rent intellektuelt, men likevel er det uhyre vanskelig å ta det inn over seg på alvor.
    Vi møter døden på to måter. Andre dør. Vi mister våre kjære, og sorgen kan være tung å bære. Samtidig vet vi at dette er noe som også kommer til å ramme oss selv, med usvikelig sikkerhet, før eller siden, selv om de fleste av oss prøver å skyve denne tanken unna så godt vi kan.
    Døden er den store ukjente. Når kommer vi til å dø? Hvordan kommer vi til å dø? Kommer vi til å få en smertefull død? Kommer det til å skje raskt eller blir det en langtrukken prosess? Kommer vi til å sovne inn uten smerter? Vi vet ikke – og vi føler en helt naturlig angst når vi prøver å tenke på det.
    Men hva kommer til å skje etter at dødsprosessen er fullført? Kommer vi til å våkne opp i en annen tilværelse? Og i så fall, hva slags? Eller opphører vi bare å eksistere?
    Til alle tider har mennesker har undret og engstet seg over disse spørsmålene, og alle de store religionene har forsøkt å gi sine svar på dem.
    Men svarene er usikre. Ingen kan med hånden på hjertet stå fram og si at de vet. Det er nemlig ingen som har vendt tilbake og avlagt rapport om hva det vil si å være død. Det finnes mange rykter om det motsatte. Noen hevder å vite, men disse påstandene er vanskelig å verifisere. Noen viser til nær-døden-opplevelser, men problemet med disse er nettopp at de er nær døden. De er ikke opplevelser av selve døden. Til tross for forskjellige medisinske definisjoner av død, som hjernedød, hjertedød, osv., er alle nær-døden-opplevelser kjennetegnet av at den personen som har hatt dem, har våknet til live igjen og kunnet fortelle om dem. Og dermed kan det hevdes at vedkommende egentlig ikke har vært død, og at nær-døden-opplevelsene, hvor interessante de enn måtte være, faktisk ikke sier noe som helst om hva det vil si å være død.
    Hva sier så buddhismen om døden?
    Buddhismen oppfordrer til realisme, til ikke å flykte fra problemet, men erkjenne at livet er flyktig (anicca) og kommer til å ta slutt. Som et hjelpemiddel til å erkjenne dette har buddhismen spesielle meditasjonsøvelser som hjelper den mediterende til å se dødens faktum i øynene. I noen munkeklostere finnes det en vandresti for mediterende der det står et skjelett i et glasskap ved enden av stien, slik at den mediterende stadig vil bli påminnet om livets forgjengelighet.
    De fleste buddhister tror på gjenfødelse i en eller annen form. Men gjenfødelsestanken står egentlig i skarp motsetning til mye annet i Buddhas lære og skaper store forklaringsproblemer. Problemet er nemlig: hvis det skjer en gjenfødelse, hva er det da som gjenfødes? For hinduismen/brahmanismen er ikke dette noe problem, siden de har en lære om en udødelig sjel i mennesket, atman, og ut fra et slikt syn er det bare rimelig å anta at denne sjelen kan ta bolig i et nytt legeme. Men buddhismen opererer jo ikke med noen slik udødelig sjel. Den analyserer ikke mennesket som kropp og sjel, men som de fem khandhaene: form, følelse, identifikasjoner, reaksjoner og bevissthet. Og det presiseres at alle disse er i stadig forandring, og at ingen av dem utgjør noen sjel som overlever døden.
    Hva er det da som blir gjenfødt?
    Når buddhister blir presset på dette spørsmålet, tyr de ofte til vage og allegoriske forklaringer. En lignelse som finnes i Milindapañha, en bok som ble skrevet noen hundre år etter Buddhas død, sammenligner gjenfødelse med en oljelampe som brenner hele natten. Flammen er i stadig bevegelse og fornyelse. Den flammen som brenner om morgenen, er det da den samme som den som brant om kvelden? Eller er det en annen flamme? Forfatteren sier så at flammen verken er den samme eller noen annen. Dette skal illustrere at det nye mennesket som blir født, verken er den samme som den som døde, eller noen annen.
Bildet er vakkert, men om det egentlig forklarer noe særlig, overlater jeg til leseren å reflektere over.
    I nyere tid er det derfor flere buddhister som mener at hele gjenfødelsestanken kan være noe som er kommet inn i buddhismen fra hinduistisk tenkning, og at det klokeste ville være å gi slipp på hele idéen. De peker på at Buddha ikke sa noe om gjenfødelse i de mest sentrale av læretekstene, men at han brukte metaforer som senere er blitt feiltolket.
    På den annen side finnes det også en mengde gjenfødelseshistorier i de gamle tekstene. De mest kjente av dem finner vi i den samlingen som kalles Jataka, som inneholder historier fra Buddhas angivelig tidligere liv. Der fortelles det små historier om den gangen da Buddha var født som f.eks. en ape, og hjalp apeflokken i jungelen, og andre lignende historier med klart eventyrpreg. Historiene er underholdende og populære og har gjerne et eller annet moralsk poeng, men det spørs om de bør betraktes som noe særlig annet enn nettopp eventyr.
    Når det gjelder spørsmålet om gjenfødelse, stiller vi det egentlig til feil instans. Hvis gjenfødelse virkelig forekommer, da er det en del av naturens gang for levende vesener. Men hvorfor skal vi stille spørsmål om naturfenomener til gamle tekster, bygd på et over 2000 år gammelt verdensbilde? Eller hvorfor skal vi stille slike spørsmål til religiøse lærere? I Europa gjorde man slikt i middelalderen, men den rette adressen for slike spørsmål i dag burde være dem som forsker på naturen. Hvis gjenfødelse er en del av naturens funksjon, burde naturforskere, biologer og hjerneforskere være de rette til å oppdage og beskrive denne funksjonen. Hittil har de ikke funnet noe slikt.
    Vår egen tids hjerneforskning viser at bevissthet og andre mentale funksjoner er uløselig knyttet til de fysiske og kjemiske strukturene i hjernen, nervesystemet og organismen som helhet. Blir disse alvorlig skadet, mister vi viktige “sjels”-funksjoner. Når vi dør, går hele sentralnervesystemet i oppløsning, slik resten av kroppen gjør det. Det virker derfor lite sannsynlig at noe som helst kan leve videre i noen som helst form når hele sentralnervesystemet og resten av organismen stopper opp og går til grunne.
    Det betyr naturligvis ikke at heller jeg kan gjøre krav på å vite. Jeg kan bare vurdere de foreliggende mulighetene og veie dem opp mot hverandre, og inntil videre holde meg til det som for meg virker mest sannsynlig. Men det kan godt hende at jeg tar feil. På den annen side burde vi også være åpne for å innrømme at den buddhistiske tradisjonen kan ta feil på dette punktet. Dette betyr i så fall ingen forringelse av de mange kvalitetene vi ellers kan finne i buddhismen.

    Det finnes en historie i de gamle kommentarskriftene om en kvinne ved navn Kisa Gotami som hadde en eneste sønn. Gutten ble syk og døde. Kisa Gotami nektet å akseptere at han var død, og med barnet i armene streifet hun forvirret omkring i gatene og spurte alle hun traff om de visste om noe medisin for gutten hennes, som var syk. Folk kastet et blikk på gutten, så at han var død, ristet på hodet og gikk videre. Til slutt var det en sa at hun burde oppsøke en vismann som var i byen akkurat da, en som ble kalt Buddha. Han visste nok råd.
    Kisa Gotami bar barnet fram for Buddha og spurte om han visste om en medisin.
    “Ja,” svarte Buddha, etter å ha sett hvordan det sto til med barnet og moren.
    “Gå og få tak i noen sennepskorn. Men du må få det fra en familie der ingen har dødd.”
    Glad og opprømt gikk Kisa Gotami og banket på nærmeste dør.
    “Har dere noen sennepskorn jeg kan få?” spurte hun.
    “Ja visst har vi det,” var svaret.
    “Men det er vel ingen som er døde i familien?”
    “Hvordan er det du snakker? Mange er døde før oss,” var svaret.
    “Da kan jeg ikke bruke disse sennepskornene,” sa Kisa Gotami, og gikk til neste hus.
    Det samme gjentok seg gang etter gang, og om sider innså Kisa Gotami dødens uavvendelighet. Hun forsto at dette var naturens gang, og feberen i sinnet hennes svalnet. Hun bar gutten til gravplassen, la ham til hvile der og tok farvel med ham. Deretter gikk hun tilbake til Buddha, bøyde seg dypt og takket for hjelpen.

    Denne historien viser oss Buddha som terapeut. Ingen mirakler, ingen store fakter, men en hjelp til å innse livets og dødens realitet.

    Buddha selv hadde ingen forventninger om å bli gjenfødt. Brahmanen Dona spurte ham en gang om hva han kom til å bli gjenfødt som:
    “Kommer du til å bli en gud, Mester?”
    “Nei, brahman, jeg kommer ikke til å bli en gud.”
    “Kommer du til å bli en ånd?”
    “Nei, jeg kommer ikke til å bli en ånd.”
    “Kommer du til å bli et menneske?”
    “Nei, jeg kommer ikke til å bli et menneske. ... Husk at jeg er en som har nådd oppvåkning, brahman.”

    Den tradisjonelle forklaringen på denne samtalen er selvsagt at en buddha, en som har nådd oppvåkningen, ikke lenger vil bli gjenfødt, selv om alle andre levende vesener blir det. En mer utradisjonell tolkning kunne eventuelt være at Buddhas oppvåkning ganske enkelt innebar at han ikke lenger trodde på gjenfødelse.
    Fra et humanistisk og rasjonelt synspunkt ser jeg det derfor som rimeligst å støtte det mindretall av buddhister som avviser tanken på gjenfødelse i konkret form. Livet er her og nå, og Buddhas lære er ikke avhengig av noen tro på gjenfødelse, slik enkelte har ment. Buddhismens lære handler om å utslette lidelse og heller finne innsikt og glede i det livet vi lever. Skulle det så skje at man etter døden våkner opp igjen til et nytt liv, ja vel, så er det bare et nytt her og nå, som vi får lære oss å takle på best mulig måte der og da. Og hvis det ikke skjer noen gjenfødelse, har vi likevel et liv her og nå, og dette er det opp til oss å gjøre det best mulige ut av og sette gode spor etter oss så langt vi makter det. Denne pragmatiske holdningen kommer klart til uttrykk lenger ut i Buddhas samtale med kalamaene:

   Sett nå at det finnes en annen verden, og at gode og onde gjerninger bærer frukt og får sine følger. Da kan det hende jeg blir salig i himmelens rike etter døden.
    Men hva så, hvis det ikke finnes noen annen verden, og gode og onde gjerninger ikke bærer frukt og får noen følger? Da lever jeg likevel fredelig og lykkelig i denne verden, uten hat og motvilje.

   Kan vi gjøre noe godt mens vi lever, noe som kan være til glede for andre og kanskje også bidra til at de sitter igjen med et godt minne etter oss når vi har gått bort, har ikke livet vært forgjeves.
    Det finnes en anekdote fra zen-tradisjonen som sier noe om den åpenheten en buddhist kan ha overfor spørsmålet om døden:

   Keiseren av Kina hadde innkalt en av sin tids fremste zen-mestere for å stille ham en rekke spørsmål. Keiseren spurte om mange forskjellige ting, og mesteren ga mange svar.
    Til slutt spurte keiseren:
    “Hva kommer til å skje når vi dør?”
    “Det vet jeg ikke,” svarte mesteren.
    “Hva? Vet ikke du det? Er ikke du en mester, da?” utbrøt keiseren forbløffet.
    “Jo, det er riktig at jeg er en mester. Men jeg er ikke en død mester.”

Kåre