Er buddhismen en religion?

Det finnes trender og moteretninger blant forskere som overalt ellers i samfunnet. Da europeerne begynte å oppdage buddhismen på 1800-tallet, ble den først betraktet som en rasjonalistisk lære. Senere ble det vanligere å betrakte den som en pessimistisk mystisisme. Deretter har pendelen svingt fram og tilbake. For noen årtier siden var det mange i Vesten som understreket buddhismens rasjonalistiske og vitenskapelige preg. I senere tid er det blitt mer “moderne” å betrakte buddhismen mer fra en sosiologisk og sosialantropologisk synsvinkel, der man legger større vekt på tradisjonelle skikker enn på skriftenes læreinnhold.
    Det finnes med andre ord flere innfallsvinkler, og det er ikke nødvendigvis slik at den ene er riktig og de andre er feil. Buddhismen er mangfoldig og har mange sider. Det er derfor fullkomment legitimt å betrakte den fra det ene eller det andre perspektivet.
    Men er buddhismen en religion?
    Buddhismen er ikke en religion, men en filosofi, sier noen. Andre peker på at den regnes som en av de store verdensreligionene, og at den derfor allerede er klassifisert som religion.
    Hva er riktig? For å kunne si noe på dette, bør vi først vite hva vi mener med ordet “religion”.
    De enkle definisjonene vi kan finne i oppslagsverker, som ofte sier noe om et forhold til høyere makter, er for snevre. Men det ville være urimelig å klandre leksikonredaktørene av den grunn, for det er ikke lett å finne noen definisjon som alle kan enes om. Verdens fremste religionsforskere har gjennom mange år forsøkt å definere religion. Men det viser seg at dette fenomenet er så komplekst og sammensatt at ingen definisjon til nå har vunnet allmenn anerkjennelse.
    Derfor skal heller ikke jeg driste meg til å lansere noen uttømmende og endelig forklaring på hva religion er for noe. Men jeg vil peke på tre viktige elementer som en slik definisjon bør ta hensyn til. Jeg tenker her på det kognitive, det sosiale og det emosjonelle elementet. De overlapper hverandre, men for enkelhets skyld skal vi se på dem en for en.
   Det kognitive elementet, eller det intellektuelle området, om vi vil, består av den enkelte religionens lære. Her finner vi slikt som læresetninger, tro, myter, filosofi, erkjennelse, visdom, kort sagt mye av det som gjerne står nedtegnet i skriftreligionenes skriftsamlinger eller formidles som muntlig lære. Det er som oftest dette folk flest tenker på når de blir bedt om å si hva religion er. Alle religioner har et slikt kognitivt element, men dette er forskjellig fra religion til religion. Det kan være snakk om gudstro: troen på flere guder, troen på én gud, eller fravær av gudetro.
    Det sosiale elementet er også viktig for at en religion skal fungere. Under dette hører etiske retningslinjer for hvordan vi bør omgås hverandre, både privat, i familien og i samfunnet. Der hører også religiøse institusjoner og organisasjoner, samt det sosiale samhold som finnes blant medlemmer av samme menighet eller religiøse gruppe. Tendenser til fiendskap mot utenforstående er den grelle baksiden av slike sosiale samholdsmekanismer, og noen ganger kan de føre til katastrofer. Men for de fleste er likevel det samholdet og den tilhørigheten som religion kan skape, en positiv verdi.
    Mange forskere har forsøkt å utforme teorier om hvordan religion oppsto og hvilken verdi den har hatt under menneskets evolusjonshistorie. De fleste forslagene har fokusert på religionens kognitive side, og framsatt teorier om hvordan menneskene dannet seg forestillinger om krefter i naturen, krefter som deretter ble personifisert og oppfattet som guder. Jeg skal ikke foreta noen vurdering av slike teorier her, men det er interessant å se at i nyere tid er det flere forskere som i stedet har rettet oppmerksomheten mot religionens sosiale funksjoner og understreket at deltagelse i felles religiøse riter har vært med på å skape en “vi”-følelse og et samhold i flokken, stammen og nasjonen, som har hatt høyst reell overlevelsesverdi. Det sosiale elementet kan derfor muligens vise seg å være mer grunnleggende for religionene enn alle slags trosforestillinger.
    Mange har en tendens til å glemme det emosjonelle når man skal snakke om religion. Fra andre religioner i vårt eget nærmiljø, særlig kristendommen, er vi så vant til å legge vekt på gudstro med tilhørende læresetninger, at vi glemmer at religion også handler om følelser. For mange er dette likevel – bevisst eller ubevisst – det viktigste av de tre elementene. I vårt samfunn er det mange som velger å forholde seg forholdsvis fritt til mange av kirkens læresetninger. Noen kristne tror på helvete, andre gjør det ikke. Noen forestiller seg Gud slik, andre slik, atter andre er ikke helt sikre på om det finnes noen gud eller ikke. Det er heller ikke alle kristne som velger å ha et aktivt forhold til sin kirke og sin menighet. Men religiøse følelser kan sitte dypt. Følelsen av undring over universets og eksistensens ufattelighet, følelsen av høytid inne i et kirkebygg eller et tempel, følelsen av å stå overfor noe som er større enn en selv, følelsen av trygghet eller trøst i forholdet til noe hellig, slike følelser blir ofte værende tilbake selv om troen på kirkens lære eller tilliten til kirkens folk for noen kan henge i en tynn tråd.
    Hvordan passer så buddhismen inn i dette bildet?
    La oss se på elementene i omvendt rekkefølge.
    Har buddhismen et emosjonelt element? Enhver som vandrer inn i den oase av stillhet og fred som et buddhisttempel representerer, og ser buddhister bøye seg i respekt for munker og for buddhastatuer, gi lotusblomster og tenne røkelse og lys i tempelet, kan selv observere at tempelet kan gi sine tilhengere samme følelse av høytid og fred som kristne kan oppleve i en kirke. For mange gir det en følelse av trygghet å kunne ta tilflukt til Buddha, dhamma og sangha. Munker stiller opp ved begravelser og viktige høytider og bidrar til å gi en følelse av trygghet og trøst. Buddhismen kan altså tilfredsstille de samme emosjonelle behovene som andre religioner kan. I så måte er det ingen forskjell på buddhismen og andre religioner.
    På det sosiale området vil vi finne at buddhismen har en høytstående etikk. Den har også utviklet institusjoner, i form av klostere og templer, som på mange måter minner om dem vi finner i f.eks. kristendommen. Det finnes buddhistiske hjelpeorganisasjoner som viser omsorg for de vanskeligstilte i samfunnet. På dette området er det heller ikke noen prinsipiell forskjell mellom buddhismen og andre religioner.
    Det er på det kognitive området vi finner de største forskjellene, men det er jo nettopp dette som kjennetegner de forskjellige religionene: at de har forskjellige former for troslære og andre læresetninger, altså at de skiller seg fra hverandre på det kognitive området. Likevel har buddhismen mange likheter med andre religioner også på dette feltet. Buddhismen har rikholdige skriftsamlinger med læresetninger, myter og forklaringer om de dypere spørsmål. Den tilbyr sine tilhengere en helhetlig forklaring av mennesket og dets plass i verden, slik de andre store religionene gjør.
    Men forklaringen skiller seg ut på et par viktige punkter.
    Mange har en oppfatning om at religion handler om gudstro. De fleste religioner har da også forholdet til en eller flere guddommer som noe helt sentralt i sin lære. Det er på dette punktet buddhismen skiller seg sterkest ut fra de øvrige, og dette er nok også hovedgrunnen til at mange har tvilt på at buddhismen kan kalles en religion.
    Buddhismen har et ambivalent forhold til guder. Til tross for at guder av forskjellige kategorier ofte opptrer i de gamle tekstene, har de ingen egentlig plass i Buddhas lære. Buddha hevder aldri å være budbringer for noen gud. Han oppfordret aldri til å tilbe, dyrke eller tro på noen gud. Gudene var en del av den tidens verdensbilde, og Buddha sa heller aldri at de ikke eksisterte. I de gamle tekstene opptrer gudene som oftest som Buddhas støttespillere. De stiller ham ledende spørsmål og roser den læren han legger fram.
    Dette er en underlig situasjon. Det er vanskelig å si hvilket forhold Buddha personlig hadde til guder. Mye kan tyde på at mange av de tekstene der guder opptrer, er senere propagandatekster som skal overbevise folk om at gudene står på Buddhas side.
    Når han omtaler dem direkte i sine undervisningssamtaler, skjer det ofte med mild ironi. I Brahmajalasutta forteller han for eksempel hvordan guden Brahma ved en ren misforståelse kom til å tro at han hadde skapt verden. I Sakkapañhasutta forteller han en legende som skal forklare hvordan de teistiske religionene oppsto. Guden Sakka var nemlig i tvil om en rekke spørsmål, som han gjerne ville ha svar på. Han dro derfor ned og besøkte forskjellige eneboere som så ut til å være kloke og forstandige folk, for å spørre dem om veiledning. Men straks han viste seg for dem, ble de overveldet og spurte hvem han var. “Jo, jeg er Gud,”svarte Gud, og begynte å forklare noe av bakgrunnen for det han ville spørre om. Men før han kom så langt til å stille spørsmålene, ble eneboerne fra seg av glede og ropte: “Gud har vist seg for oss! Gud har forklart verden for oss!” Og på den måten startet de religioner og gudsdyrkelser ut fra ren misforståelse. Gud ble trist og skuffet over dette, naturligvis, så da han traff Buddha og kunne stille spørsmålene og få svar på dem, ble han både glad og takknemlig og erklærte seg som Buddhas disippel!
    En enda kosteligere historie fortelles i Kevaddhasutta:

En munk grublet over et vanskelig spørsmål: “Hvor forsvinner elementene uten å etterlate seg spor?” Han mediterte så han kom opp til den laveste himmelen, og der spurte han de gudene han traff. “Nei, vi vet nok ikke svaret,” sa de. “Men dra opp til neste himmel. Der er det klokere guder som sikkert kan svare!” Munken mediterte seg opp til neste etasje og stilte spørsmålet til gudene der. Men han fikk samme svar, og ble sendt videre opp gjennom byråkratiet fra det ene himmelske kontoret til det neste, der det samme gjentok seg gang på gang, inntil han omsider kommer til den høyeste himmelen der Brahma, Vårherre selv, kommer til syne, midt blant de himmelske hærskarer. Munken går bort til ham og spør hvor elementene forsvinner uten å etterlate seg spor. Vårherre svarte:
    “Jeg er Herren din Gud, munk, den store, uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, Mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener!”
    “Men hør nå her, min venn,” sa munken!” Jeg spurte deg da ikke om du var Herren og alt det der! Jeg spurte deg bare hvor de fire elementene kan forsvinne uten å etterlate seg spor!”
   Vårherre kom bare med samme proklamasjon igjen, og munken sa:
    “Ja, men jeg spurte deg faktisk ikke om du er Herren og alt det der, min venn! Jeg spurte deg hvor de fire elementene kan forsvinne uten å etterlate seg spor!”
    Da tok Vårherre munken i armen og førte ham litt bort fra de andre og sa:
    “Alle de andre gudene i mitt følge tror at det ikke finnes noe som Gud ikke ser, intet som Gud ikke vet og intet som Gud ikke kjenner til, munk. Derfor ville jeg ikke si det så de hørte det, men faktum er at jeg heller ikke vet hvor de fire elementene kan forsvinne uten å etterlate seg spor!
    Så du har gjort en tabbe, munk. Det var dumt av deg å forbigå Mesteren og prøve å finne svar på dette andre steder enn hos ham. Gå nå tilbake og finn ham, og still dette spørsmålet til ham, munk, og legg nøye merke til hva han svarer!”

Disse historiene må ha vært fortalt med et glimt i øyet. Men Buddha kom også med alvorligere kritikk av gudstroen. Tevijjasutta forteller noen brahmaner, det vil si vedakyndige prester, som hevdet å kjenne veien til Gud. Buddha spurte om de selv hadde møtt Gud eller om noen av lærerne deres hadde møtt ham. Svaret var nei, og Buddha irettesatte dem med en lignelse:

Da er det jo temmelig usannsynlig at disse vedakyndige brahmanene skulle kunne si hva som er den eneste rette veien til noe som de verken ser eller kjenner.
    Det er som en rekke blinde mennesker som leier hverandre. Den forreste ser ikke noe, han som går i midten ser ikke noe, og han som går bakerst ser ikke noe han heller. Disse vedakyndige brahmanene er akkurat som disse blinde: Den forreste ser ikke noe, han som går i midten ser ikke noe, og han som går bakerst ser ikke noe han heller. Det som disse brahmanene sier, er jo bare til å le av. Det er bare tomt prat uten mening eller innhold.

En enda skarpere kritikk finner vi i Jataka 6. Spørsmålet om hvorfor det finnes så mye urett og lidelse i verden hvis Gud er allmektig og kjærlig, det såkalte teodisé-problemet, er et problem som de teistiske religionene har slitt med til alle tider uten å kunne gi noe tilfredsstillende svar. Buddha formulerer kritikken slik:

Hvis Gud er hele verdens herre
og skaper av alt liv,
hvorfor har han da gitt
verden så mye sorg?
Hvorfor har han ikke skapt
hele verden lykkelig?

Hvis Gud er hele verdens herre
og skaper av alt liv,
hvorfor har han da skapt
så mye svik, urett, løgn
og bedrag i verden?

Hvis Gud er hele verdens herre
og skaper av alt liv,
da er denne herren ond
når han skapte urett der hvor
han kunne ha skapt rettferdighet.

Men hvem har da skapt verden? Buddhismen hevder ikke at verden er skapt, og den har ingen som helst forestillinger om noen skapergud. Buddha avviste ofte spekulasjoner av denne sorten, siden de ikke fører noe steds hen. Som nevnt over, kunne han gjerne fortelle mildt satiriske historier om hvordan Gud i sin uvitenhet misforsto det hele og kom til å tro at han hadde skapt verden. I Visuddhimagga har imidlertid Buddhaghosa en bemerkning som sier noe viktig om buddhismens syn på dette spørsmålet:

For verdensløpet er ikke skapt
av noen gud eller ånd.
Tomme går fenomenene sin gang
betinget av årsakskonstellasjonene.

Både i det indre og det ytre univers går naturen sin gang etter lovene om årsak og virkning, og det er helt unødvendig å gi seg til å spekulere over om noen har skapt den eller ikke.
    Hva så med himmel og helvete? På samme måte som buddhismen overtok sin tids guder, overtok den også de gamle indiske forestillingene om mange himler og mange helveter. Vi kan finne flere meget fargerike og detaljerte skildringer av slike i de buddhistiske tekstene, og mange buddhister tror på disse. Men også på dette området er buddhismen åpen for en skeptisk og avventende humanistisk holdning, og den lager seg ikke dogmer av de forskjellige forestillingene om guder, himler og helveter. Dette kommer godt til uttrykk i Buddhas anbefaling til kalamaene, som vi allerede har nevnt i forbindelse med spørsmålet om gjenfødelse:

Sett nå at det finnes en annen verden, og at gode og onde gjerninger bærer frukt og får sine følger. Da kan det hende jeg blir salig i himmelens rike etter døden.
    Men hva så, hvis det ikke finnes noen annen verden, og gode og onde gjerninger ikke bærer frukt og får noen følger? Da lever jeg likevel fredelig og lykkelig i denne verden, uten hat og motvilje.

Etiske handlinger har sin egenverdi og trenger ikke støtte av forestillinger om himler og helveter.
    Alt dette viser at buddhismen står i en særstilling blant religionene. Den avviser ikke eksistensen av guder, men skriftene viser en distansert og kritisk holdning til gudetro. Buddhismen kan derfor ikke karakteriseres som ren teisme (gudetro), men heller ikke som ren ateisme. Forskeren Helmuth von Glasenapp laget et nytt ord for denne mellomstillingen som buddhismen befinner seg i og kalte det nonteisme
    Siden buddhismen ikke avviser gudsdyrkelse, og siden den også er kjennetegnet av stor toleranse, har den adoptert og absorbert en lang rekke forskjellige guder og ånder i de forskjellige landene den har bredt seg til. Det er ikke uvanlig å finne små kapeller for hinduguder i buddhisttempler på Sri Lanka. I Thailand har man gjerne et lite åndehus i et hjørne av hagen, der man gir lokale åndevesener mat og små gaver. Thailenderne sier at dersom ikke åndene blir holdt i godt humør, vil de påvirke dem som bor i huset og få dem til å trette og krangle. Men så lenge åndene får hus og gaver, vil det herske harmoni i familien. Kanskje noen her i landet også med fordel burde sette opp et lite åndehus nede i hagen?
    Men selv om dyrkingen av lokalguder er integrert med lokale buddhismetradisjoner, har dette egentlig ikke noe med buddhismen som sådan å gjøre. Når folk her i Norge fram til for ikke så lenge siden i fullt alvor satte ut grøt til nissen, hadde heller ikke det noe med kristendommen å gjøre. Nisser i det kristne Norge og ånder i buddhistiske land er snarere eksempler på lokal folketro som lever videre ved siden av den offisielle religionen. I andre land er situasjonen omtrent den samme, og i mahayana- og vajrayanabuddhismen har dessuten bodhisattvaer og kosmiske buddhaer fått roller som ligger guderollene svært nær.
    Buddhismen har derfor rom for både gudstro og ateisme. Dette er gode nyheter for oss nordmenn, siden vi jo er en broket blanding av troende, tvilere, agnostikere og ateister. Fra et buddhistisk synspunkt spiller det ingen rolle hva vi tror om guder. Hvis vi ønsker å praktisere buddhisme, kan vi fra et buddhistisk synspunkt gjerne ta med oss full pakke av kristendom inn i buddhismen, så sant vi selv synes vi klarer å kombinere de forskjellige holdningene og tankene som er knyttet til disse. Noen mener de klarer dette, andre finner det vanskelig. Regner vi oss som tvilere, eller som humanetikere, agnostikere eller ateister, kan vi like fullt praktisere buddhisme, om vi har lyst. Buddhismen stiller ingen krav om å gi avkall på gammel tro, og den stiller ingen krav om å bekjenne noen ny tro. “Du skal ikke ha andre guder enn meg” er ukjent tale blant buddhister.
    Tro er i det hele tatt ikke noe sentralt begrep i buddhismen. Flere steder i skriftene avviser Buddha tro og sier det er bedre å undersøke og skaffe seg viten. Et typisk eksempel er dette verset:

Den mann som ikke tror og ikke håper,
men gjennom egen innsikt ser det uskapte,
som bryter ut av kretsløpet og ikke lar seg forlede,
han er den største blant mennesker.

Paulus snakker om tro, håp og kjærlighet. Buddhistene vil være enige med ham i at kjærlighet er viktig, men bedre enn tro og håp er det å se selv.
    Riktignok nevner tekstene saddha som en positiv og nesten nødvendig egenskap for den som vil praktisere Buddhas lære. Dette ordet, saddha, oversettes noen ganger med tro. Men sammenhengen det står i, og de forklaringer tekstene selv gir, viser klart at det heller burde oversettes som tiltro, tillit eller begrunnet overbevisning. Og da snakker vi ikke teologi, men psykologi. Skal vi foreta oss noe, er det en stor fordel å ha tillit til at det nytter. Men denne tilliten må baseres på erfaring og undersøkelser, ikke på religiøs tro. Det blir mer å sammenligne med den tilliten vi har til en tannlege eller lege som allerede har hjulpet oss flere ganger tidligere, enn med den formen for tro som noen religioner setter så høyt. Buddhismens lære bygger på empiri, og læren må verifiseres gjennom egne observasjoner for å ha full gyldighet for den enkelte.
    Likevel er det en ærlig sak å ha en tro, så lenge man er klar over at det er en tro og ikke hevder å forvalte den eneste sannhet. I en samtale med en brahman sa Buddha en gang:

“Det sømmer seg ikke for en forstandig mann som vil holde seg til sannheten, å komme til den urokkelige konklusjon at ‘dette alene er sannhet, alt annet er feil’.”
    Da den unge brahmanen ba ham forklare hva han mente med å holde seg til sannheten, svarte Buddha:
    “Hvis du har en tro, og sier ‘dette tror jeg’, da holder du deg til sannheten. Men ut fra dette kommer du ikke til den urokkelige konklusjon at ‘dette alene er sannhet, alt annet er feil’. Slik holder du deg til sannheten.”

Det finnes altså en buddhistisk lære, men ikke noen buddhistisk troslære. Det forhindrer naturligvis ikke at buddhister kan tro mye rart. De er ikke mer enn mennesker, de heller. Men buddhismen krever ikke noen tro.
    Kanskje man likevel kan si at buddhister har en tro. De tror på mennesket, på menneskets muligheter til å nå fram til erkjennelse og innsikt. I den forstand er buddhismen en lys og optimistisk lære.
    Hva mener så buddhister om mirakler? Det finnes mange mirakelhistorier i buddhistiske tradisjoner. Men den som etter min mening er best, er følgende:

Zen-mesteren Bankei var midt i en preken da en mann fra en rivaliserende buddhistskole avbrøt ham og begynte å snakke høyt om alle de vidunderlige miraklene hans lærer kunne gjøre.
    “Hva med deg? Kan du gjøre noe mirakel?” spurte mannen provoserende.
    “Naturligvis kan jeg det,” svarte Bankei.
    “Og hvordan ser så dine mirakler ut, da?”
    “Når jeg er sulten, spiser jeg. Når jeg er søvnig, går jeg og legger meg. Det er mine mirakler,” svarte Bankei

Bankei hadde evnen til å se det mirakuløse i hverdagens små hendelser, verdien i de nære ting.
    Så hvordan er det da – er buddhismen en religion eller ikke? Kom vi noe nærmere et svar her? Selv vil jeg svare et forsiktig ja på spørsmålet. Men leseren står fritt til å trekke sine egne konklusjoner.

Kåre