"Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem".*
Dhammapada, en av de viktigste buddhistiske tekstene, begynner med denne setningen. Den ilegger tanken som sådan enorm betydning. At tanken er viktig vil få betvile. Tanken går forut for handlingen, slik er det. Ettersom tanken er så viktig og da er det som gir utspring til handlingen burde vi være interesserte i at tanken skal være god. Hva ønsker vi å oppnå med det vi gjør? Hvilken avveining går forut for bestemmelsen om å handle?
"Det er intensjonen som er handlingen, sier jeg. Intensjonene kommer først, og deretter kommer den handlingen som vi utfører med kropp, tale eller tanke." (Nibbedhikasutta, Anguttara Nikaya 6, 6, 9 (PTS 3, 415))*
Vi burde da rette fokus mot hva vi faktisk tenker, hvordan sinnet fungerer, slik at handlingen kan bli god. Er tanken og intensjonen uklar vil resultatet også bli deretter.
For noen kan dette virke opplagt, men vi tar ikke alltid konsekvensene av denne innsikten.
I stedet for å vende blikket innover og undersøke hva som rører seg i sinnet, griper vi ofte til universalisering av problemene vi har. Vi føler at noe ikke er bra. Hva kan det skyldes? Vi skaffer oss syndebukker. Vi finner en lettvint årsak. Når problemet (gjerne feilaktig) er identifisert går vi ut i verden med pekefingre for å stoppe problemet. Vi ønsker forbud, vi ønsker kontroll. Enkelte vil begi seg på denne kamparenaen raskt, kanskje før han eller hun har satt av noe tid i det hele tatt til å skaffe seg informasjon om problemet og den aktuelle syndebukken. Den/de anklagede (ofte i form av en gruppe mennesker) innser at han/hun/de er på tiltalebenken. Den/de anklagede samler sammen sitt forsvar og entrer kamparenaen. Vi har en konflikt, eller i det minste en diskusjon.
For å illustrere dette kan jeg finne på et eksempel.
Mannen, som heter Mann, ble frastjålet pengeboken sin på byen i går. Naboen hans, Nabo, var i håndgemeng her om dagen, dette med en han regnet som representant for De som kler seg i klær med påsydde parykker på. Nabo sier det sikkert er En som kler seg i klær med påsydde parykker på som har stjålet pengeboken til Mann. Mann sier at ja, det må det være, disse folkene er jo helt gale. De som kler seg i klær med påsydde parykker på er riktignok nok ikke en organisert gruppe og det eneste som kjennetegner dem er nettopp klærne. Disse klærne er trendy nå, men mange har valgt ikke å følge trenden. Disse synes gjerne at De som kler seg i klær med påsydde parykker på er teite. Mann, og flere andre, bestemmer seg for at nok er nok. Det må bli en slutt på galskapen. De bestemmer seg for å starte en organisasjon som skal jobbe for å få slutt på klær med påsydde parykker. Medlemmene er uenige om hvor grufull straffen bør være for å bryte loven om disse klærne, det er alt fra forslag om bøter til mange år i fengsel. En jente som kler seg i klær med påsydde parykker på kan plutselig lese i avisen om at noen vil forby klærne hun går i og gjøre henne til kriminell. Hun ler og tenker ikke så mye over det. Noen uker etter går hun forbi en demonstrasjon mot De som kler seg i klær med påsydde parykker på. Hun har på seg et slikt klesplagg. Demonstrantene får øye på henne og roper skjellsord. Hun kan bare vente til de kommer til makten. Jenta blir nå sint. Hvordan våger de å kalle henne noe som helst? Hva har hun gjort dem? Etterhvert forstår hun at de mener at De som kler seg i klær med påsydde parykker på er mer kriminelle enn andre. Hun bestemmer seg for å ta til motmæle og skriver leserinnlegg hvor hun ber motstanderne om å påpeke en forbindelse mellom å bruke klær med påsydde parykker på og det å være kriminell. Mann skriver og forteller om hva han og Nabo har opplevd. Han skriver blant annet at han ble frastjålet pengeboken for en stund siden. Det er da jenta kommer på det. Hun fant jo en pengebok på gaten for noen uker siden! Den leverte hun jo på politistasjonen så fort hun kunne. Pengeboken hadde tilhørt en med navnet Mann. Hun skriver kort; spør nærmeste politistasjon om noen har funnet pengeboken din.
Intensjonene til Mann i eksempelet over kan trekkes i tvil. Vi kan lett mistenke at han er ledet av et ønske om hevn. Han er sint, men han er ikke en gang sikker på om det er en som kler seg i klær med påsydde parykker på som har tatt pengeboken hans. Til slutt viser det seg at ingen har stjålet pengeboken hans i det hele tatt. Han har mistet den, og en jente som kler seg i klær med påsydde parykker på har levert den på politistasjonen! Mann og andre har vært med på å agitere mot de som kler seg i klær med påsydde parykker på og det har spredt seg motstand (og en porsjon hat, må vi tro) mot denne gruppen mennesker. Jenta i eksempelet lar seg etterhvert provosere før den lille historien ender med at hun skjønner at det var Manns pengebok hun leverte på politistasjonen.
Den buddhistiske nonnen Ayya Khema (1923-1997) snakker om hvordan vi ser etter en syndebukk når noe går galt i den korte videoen Ayya Khema - Anxiety som er å finne på Youtube. Hun sier at "our spiritual path starts when we know that nobody did anything to us, nothing at all ever. We're all doing it to ourselves."
Introspeksjon (eller selvbetraktning) står gjerne i motsetning til ekstrospeksjon. Det synes tydelig at man med å operere på samfunnsnivå og kritisere andre lett kan yppe til konflikt. Dersom ens kritikk og handling ikke løper ut fra en god intensjon (for eksempel å komme med råd som kan bidra til mer lykke for den man gir rådet til,) vil en ha utøvd en dårlig handling.
______________________________________
* Sitatene med dette merket etter seg er oversatt av Kåre A. Lie. Dhammapada-sitatet er hentet fra Dhammapada i Gyldendal Klassiker 2002. Sitat nummer to er hentet fra "Buddhas budskap" utgitt på Buddhistforbundets forlag 2010. Jeg anbefaler sterkt begge bøkene for å bli kjent med viktige tekster i buddhismen.
Nicolai
