Vær uavhengig, vær en øy

Det er bedre å bade i egen badestamp, enn å blåse mot havet for å skape en flodbølge.

Forskjellen er at det første lar seg gjøre mens det andre er nytteløst. Men enn om vi klarer å samle nok mennesker til å blåse mot havet, kanskje vi kan lage en flodbølge likevel? Om vi kan lage bittesmå krusninger på overflaten ved å puste på vannkanten, kan vi ikke skape større krusninger sammen? Kanskje litt. Men vi skjønner at vi ikke kan skape noen flodbølge uansett hvor hardt vi blåser på denne måten.

Poenget er at det er enklere å forandre seg selv enn å forandre samfunnet. Et av mine favorittsitater er av den russiske forfatteren og filosofen Lev Tolstoj: «Alle vil forandre menneskeheten, men ingen vil forandre seg selv». I dette ligger det mye.

Theravadabuddhismen, og i det siste mindfulness som metode, har blitt kritisert for å søke for mye innover på bekostning av engasjement på samfunnsplan. Blant annet hadde Ole Jacob Madsen en kronikk på NRK med tittelen «Mindless mindfulness?» hvor han spør om individuell sjelero er nok i en tid som skriker etter kollektiv handling.

For meg synes det åpenbart at uansett hvor mye vi forbedrer samfunnet – og man kan spørre seg om det historisk har vært så mange bedre epoker, i hvert fall for Norges vedkommende enn den vi har nå – vil det alltid være lidelse og problemer. Så lenge en har grådighet, vil en ønske mer. Så lenge en har motvilje, vil en distansere seg, bytte ut noe eller noen. Så lenge en har uvitenhet, vil en både tenke opp lidelse og handle slik at en får mer av det. Det betyr selvfølgelig ikke at ikke noen er lykkeligere enn andre. Det betyr heller ikke at det er likegyldig hvilken politikk som føres, eller hvordan samfunnet er organisert. Men det betyr at vi ikke bare kan løpe ut i gatene med en gang noe oppleves feil. For det kan være å blåse på havet. Noen ganger trenger vi faktisk bare et bad, for å knytte an til metaforen øverst. Dersom en forsøker å løse på samfunnsplan det som best kan løses av en selv, stiller en seg i et unødvendig avhengighetsforhold. En må trygle om at tilfredsstillelsen av ens behov skal dekkes av andre. Det er da opp til disse, eller den, andre å innvilge eller avslå. Og krever vi noe av andre, må vi normalt også kunne kreve det samme av oss selv.

Vi ønsker gjerne å være del av en gruppe, av en flokk. Selv om dette kan oppleves meningsfullt, er det viktig å huske at meningen oppleves i ditt eget sinn. Du har en opplevelse av mening og eventuelt sosial tilfredsstillelse. Om den samme opplevelsen av mening kan oppnås i ensomhet, er ikke dette en dårligere opplevelse. Snarere tvert imot, for kanskje har du da bedre kontroll på din egen mentale tilfredsstillelse. Men har vi ikke en tendens til å tenke på dette som feil?

For er det ikke egoistisk å oppleve lykkefølelse alene? Selv nibbana – at du skulle oppnå det i eget sinn, er ikke det egoistisk? Jeg mener denne anklagen er skadelig. Som Ayya Khema sier: “There is only one place where enlightenment is possible, namely, in the mind.” Uansett hvor mye vi vrir og vender på det, er all opplevelse av følelse eller opplysning, individuell. Måten du oppfatter det sosiale selskap på, er også individuell. Det er det du føler, du tenker, måten du handler på. Derfor følger det at du har et stort ansvar for deg selv. Både for at du har det bra, men også for at du er den forandringen du selv ønsker å se i verden (her spiller jeg på et sitat av mahatma Gandhi). Det er også viktig å huske på at verdiene du har, kunnskapen du har og hvilke holdninger du har, påvirker handlingene dine.

En ny oppdagelse, en ny idé, oppstår alltid i ett sinn (entall). Derfor vil tilhengerne av «det nye» alltid være en minoritet. Først starter det med én person. Så sprer det seg kanskje til noen flere. Den som kommer med det nye, og de menneskene det først sprer seg til, vil oppleve ikke å bli forstått av samfunnet for øvrig. Dette kan være vondt, så vondt at man gir etter og holder stilt. Trolig dør mange nyvinninger i fødselen. Og hvorfor? Er det ikke fordi man tillegger det samfunnsmessige, det kollektive og tradisjonen mer verdi enn ens egen dømmekraft? Eller er det rett og slett feighet?

Viktigheten av dette gikk opp for meg veldig tydelig ved et bestemt tilfelle. Jeg hadde begynt  på en mastergrad i et annet land, men bestemt meg for at det ikke føltes riktig å fortsette. Så jeg avbrøt og bestemte meg for å flytte. Men så begynte dagene å gå uten at jeg hadde bestilt flybillett. Folk jeg hadde hatt kontakt med hadde fått vite at jeg sluttet, og de fleste trodde nok at jeg hadde reist allerede. Stillheten senket seg rett og slett. Jeg hadde tid til å meditere, lese, skrive og gå turer, altså alene-sysler. Jeg var rett og slett «travelt» opptatt med dette noen dager. Så en kveld følte jeg meg miserabel. Der satt jeg alene igjen mens alle andre var ute på livet. Hvorfor fikk jeg ikke ting til? Jeg hørte på musikk, og så kom sangen «Like An Angel Passing Through My Room» på. Om det var i Abbas originalversjon eller Madonnas cover er ikke viktig.

Long awaited darkness falls

Casting shadows on the walls

In the twilight hour I am alone

Sitting near the fireplace, dying embers warm my face

In this peaceful solitude

All the outside world subdued

Og jeg innså at jeg jo satt der fordi jeg ville det. Det var faktisk bare bra. Øyeblikket som fulgte var veldig fint. Jeg forstod etter hvert at grunnen til at jeg følte meg miserabel var at jeg hadde tatt over en forestilling om at det ikke var greit for en ung mann å sitte for seg selv flere dager på rad. Men når jeg kjente etter så føltes det greit likevel. Om jeg ikke hadde innsett det hadde kvelden vært ødelagt. Og hvor mange fine alene-stunder går vi ikke glipp av om vi ikke tillater oss å nyte stillheten og ensomheten?

Ideen om at tid for seg selv er mindre verdt enn tid med andre, kan også ligge bak at noen er villige til å ofre sine idealer for å tilhøre et fellesskap. Heller gå mot sin egen overbevisning enn å fremstå som rar i en gruppe. Som vegetarianer og nesten-veganer har jeg blitt møtt med å høre at det er anti-sosialt. Er ikke dette en forvansket måte å si at jeg pent burde tilpasse meg det diffuse flertall i en sosial sammenheng? Og jeg har tenkt på det – om man har en velbegrunnet overbevisning, hvilken respekt utviser en overfor en selv om en ofrer den kun for tilpasningens del? En risikerer å miste sin selvrespekt. Andre idealer som kan være fristende å ofre for gruppen er f.eks. avhold. Tenk hva andre vil si om du ikke drikker! Eller hva med baksnakking? Plutselig er det fristende å delta i nedsnakkingen av en felles bekjent kun for å være en del av gjengen i øyeblikket. Men hva er resultatet på lang sikt? Du føler deg dårlig, og den følelsen igjen er ikke god til å bygge selvtillit eller styrke til å stå for noe. Ergo mister du tiltro til egen dømmekraft, og du fortsetter tilpasningen. For hva vet vel du?

Og hva ender det med? Jo, at du til slutt bare er med. Og med på hva? Vel, det avhenger av samfunnet, av gruppen. Dette noe kan være bra eller dårlig. Folk lar seg altfor lett lede av følelser på bekostning av fornuften, noe du kan lese om blant annet i forrige blogg-innlegg av Per Arne. Man risikerer å være med på noe meningsløst, som å blåse på havet for å skape en flodbølge, eller i verste fall å være med på noe direkte skadelig. Derfor skader det faktisk ikke å få litt oversikt før man begir seg ut i kamp. Og det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke skal engasjere oss, men det betyr at det ikke kan skje uavhengig av at vi først får litt selvinnsikt og så kunnskap om stridens eple. Den beste løsningen er ikke alltid den første.

Et buddhistisk sitat jeg finner veldig vakkert er dette: Vær deres egne tilfluktsøyer, munker, og stol på dere selv, ikke bare på andre. La sannheten være tilfluktsøy for dere, og stol på sannheten, ikke på noe annet.

Dette finner vi igjen i flere suttaer (buddhistiske tekster), men her har jeg hatt Cakkavattisihanadasutta, eller Den rettmessige kongens løvebrøl, foran meg. Teksten er å finne i Digha Nikaya 26. Digha Nikaya er nettopp utgitt i sinhelhet på norsk og anbefales varmt. Buddha forklarer videre i suttaen hvordan man går frem for å være sin egen tilfluktsøy. Kort fortalt går det blant annet ut på å betrakte seg selv uten å la seg rive med. Eksempel: «Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter følelsene som følelser, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse.» 

Mindfulness er en god metode.

Det vi kommer tilbake til er oss selv. Det starter der. Dhammapada, en av buddhismens mest kjente tekster, åpner nettopp med at:

Tanken går forut for alle ting

tanken styrer dem, tanken skaper dem.

Og så vender jeg tilbake til åpningen av innlegget. Det går an å skape endringer i samfunnet og i verden. Hvis ikke hadde alt vært likt, og det ville ikke eksistert noen historie. Men å neglisjere selvutvikling og nedvurdere alene-aktiviteter risikerer å bidra til less mind. Mindre bevissthet. Det er vi ikke tjent med. 

For mer om dette anbefaler jeg på det sterkeste boken «Be an Island» av nonnen Ayya Khema. 

Nicolai

Verdens herskere - nærmere enn du tror

Hvilken rolle spiller følelser i livet vårt? Og hvilken rolle spiller de i meditasjonspraksisen? Jeg er opptatt av dette fordi jeg ofte har ugreie følelser – og må leve med dem på et vis. Positive følelser er ikke så problematisk… men hvordan håndtere de vonde?

Følelser er ofte det som ligger bak ord og handlinger: Jeg vil – eller jeg vil ikke… Jeg har lyst til… eller jeg har ikke lyst til… Disse stemningene eller drivkreftene varierer fra milde til sterke, er ofte ubevisste, men har likevel kraft. De er ikke “rasjonelle”, og kan ofte styre oss på tvers av hva vi tenker vi burde gjøre.

Så det er derfor jeg kaller dem “verdens herskere”. Du trodde kanskje at verden ble styrt av framsynte politikere, rasjonelle økonomer, smarte ingeniører eller dyktige vitenskapsfolk. Men alle disse er også i følelsenes makt! Så derfor er det ytterst viktig å finne en intelligent måte å leve med følelsene på.

I innlegget "Hvilken verden lever du i?" snakket jeg om hvordan sinnet lynraskt skaper modeller av virkeligheten. Følelser er en del av denne pakken. Fra populærkulturen (og egne erfaringer) har vi kanskje fått med oss to typiske ytterpunkter når det gjelder hvordan reagere på følelser: den kalde, rasjonelle – og den som er helt i følelsenes vold. En konflikt mellom logikk på den ene siden og “reptilhjernens” flykt-eller-kjemp-respons på den andre.1

Finnes det en annen måte?

SOAG

I oppmerksomhetspraksis vil oppfordringen normalt være å “stoppe, observere, akseptere, gi slipp”. Hensikten er å gå fra å være et offer for egne automatiske tendenser til å kunne ta bevisste valg. Jeg har lyst å dvele litt ved dette.

Jeg tror det kan være greit å være obs på at det alltid vil være et sett med “godkjente” følelser og et sett med “forbudte”, tvilsomme følelser i den sosiale gruppen vi tilhører. Disse settene ser annerledes ut fra familie til familie, miljø til miljø, men særlig i religiøse eller “intellektuelle” kretser er det ofte visse basale følelser som ikke “hører med”. Undertrykking eller bagatellisering blir dermed raskt en fare her. “Skyggen” kan raskt vokse seg stor – som vi dessverre har sett i en del misbruks- og overgrepssaker.

Det er selvsagt positivt med skrupler og selvkontroll. I livet som helhet vil nok de fleste være enige i at det er en fordel å styrke heldige og svekke uheldige sinnstilstander. Men i selve meditasjonspraksisen har vi en enestående sjanse til å bli kjent med de ugreie følelsene slik at vi slipper å leve på flukt, i kamp mot eller i underkastelse for dem.

STUI

Hvis vi tar som utgangspunkt at vi ofte lever på innsiden av en mental “fortelling”, kan meditasjonen gi oss sjansen til å reflektere, tre ut av fortellingen, se situasjonen på nye måter. I den forbindelse finnes det et tankeverktøy som på engelsk har det klingende navnet “RAIN”, mens det nærmeste jeg kommer på norsk er “STUI”. La oss se litt nærmere på det:

Recognize (what’s happening) – Se hva som foregår

Allow it to be – Tillat det å være slik

Investigate with kindness – Undersøk på en vennlig måte

Non-identification – Ikke-identifisering

Essensen i denne tilnærmingen handler om å gå fra å identifisere seg med innholdet i den mentale fortellingen til å se på hvordan man forholder seg til selve følelsen.

En begynner med å se hva som foregår i kropp og tanker (eventuelt med en liten mental merkelapp hvis det hjelper, f.eks. “irritasjon”, “fortvilet”) for deretter å tillate det å være der. Dette handler om å gi rom, ikke yte motstand, si for seg selv noe slikt som “ja”, “dette også”, “jeg tillater” eller “det er ok”.

Å undersøke handler om å innta en spørrende holdning for å se nærmere hva slags tanker og følelser situasjonen består av. Hvilke øyeblikk som kommer og går. Mildt spørre seg selv hva man tror foregår.

Ikke-identifisering dreier seg om innsikt – å kunne hvile i tilstedeværelse slik at man ser at det ubehagelige kun er et aspekt av vår opplevelse, ikke kjernen i vårt vesen. Det er noe universelt ved at vi opplever det, omtrent som tyngdekraft. Det gjelder ikke bare meg. Forsøke å huske at også denne følelsen er forgjengelig og sammensatt.

For at dette skal virke trenger vi å øve opp evnen til å ta pauser og samtidig evnen til å innta en vennlig holdning til oss selv. Tilnærmingen hviler på at vi er villig til å undersøke framfor å dømme. Vi trenger ikke å “fikse” alt, men kan romme mer.

En enkel modell over “negative tilstander”

Her er en forenklet modell som gir et inntrykk av følelsenes universelle natur.

Det er altså to parametere å forholde seg til: tid og spennet mellom behag og ubehag. La oss gå gjennom den og se på hva som kan være konstruktive responser:

Ubehag i fortida: Sinne oppstår ofte som reaksjon på at noe uakseptabelt har skjedd. Spørsmålet er om 1) det er verdt å bli sint, 2) om vi kan si fra på en klar måte om det som har skjedd, uten å måtte “plukke opp brennende kull” (som det å være sint har blitt sammenlignet med i tidlig buddhisme). Jeg har også inkludert sorg eller tristhet i denne kategorien. Spørsmålet er her om vi tillater oss å føle den fullt ut, om vi kan dele den med noen vi stoler på, og om vi etter hvert kan gi slipp, velge å gå videre i livet, og lære av de erfaringene vi har gjort oss, uten verken å fornekte eller dvele ved dem.

Behag i fortida: At vi har opplevd noe behagelig som så tar slutt, er også en klassisk situasjon som ofte utløser tristhet eller sorg. Kan vi isteden sette pris på det vi har hatt, være takknemlig for det? Omtrent som at vi har vært på en flott konsert? Vi vet at den tar slutt, men vi kan samtidig være glad for å ha vært der.

Ubehag i framtida: At vi antar eller vet at vi kommer til å oppleve noe ubehagelig i framtida kan utløse frykt. Kan vi stå i det, tillate det å være der, samtidig som vi gjennomfører det vi vet vi må gjøre, det vi mener er det rette? “Feel the fear and do it anyway” er en fantastisk boktittel.

Behag i framtida: Husk at dette er en modell over “negative” tilstander. At noe behagelig skal skje i framtida er ikke galt, men i denne modellen menes den snevre, krampaktige følelsen av at vi bare må ha noe, at noe må være på en spesiell måte. Avhengighet kan ha mange avskygninger. Spørsmålet her er at vi spør oss igjen: “Er det virkelig verdt det? Er det virkelig det vi vil ha? Kan vi avstå fra dette for å leve i frihet, for å oppleve en større indre lykke?”

Avhengighet er å (mis)bruke noe for å kompensere for negative/urolige følelser – men denne kjappe “løsningen” blir over tid til selve problemet. Gamle farer er fortsatt aktuelle i dag, internett har dessverre brakt noen av dem enda nærmere til flere: porno, gambling, diverse rusmidler, og så videre.

Å ta kalkulerte risker

Skal vi tro nevropsykologen Rick Hanson er hjernen dessverre evolusjonært preget til å gi størst plass til frykten for ubehag og grådighet etter det behagelige. For at arten skulle overleve måtte vi kjapt vekk fra farer og like sex og mat (særlig fett og sukker). Dette betyr at hjernen ofte “lyver for oss”. På den ene siden overdriver den betydningen og nytten av kortsiktig nytelse (vi jager etter gulroten.) På den annen side ser fryktsentrene i hjernen (rester av eldgamle evolusjonære stadier) farer overalt og overgeneraliserer på bakgrunn av tidligere ubehagelige opplevelser. Hjernen overdriver trusler og “løper fra pisken”.

Dette er grunnen til at vi ikke liker å ta risker (be om lønnsøkning, si “jeg elsker deg”) eller utsette oss for ubehag (trene) – selv om fordelene er verdt kostnadene! Noen ganger gjør vi likevel ting hvor kostnadene større enn nytten: f.eks. å skrike til noen i sinne eller innta for mye alkohol eller godterier. Så hvordan kan vi gjøre gode valg? Hvordan gjøre kloke avveininger mellom kost/nytte?

Hansons metode er å sakke ned og analysere. Spør deg selv: hvorfor gjør du disse valgene? Hvilke kostnader/fordeler tror du at du får? Hva pleier du å jage etter, og hva prøver du vanligvis å unngå?

Han foreslår følgende praktiske øvelse:

Plukk ut en tvilsom sak du pleier å hige etter, og spør – er fordelene virkelig så bra? Hvordan ville det føles i kroppen om jeg fikk det? Hvilken pris ville jeg måtte betale? Finnes det bedre måter å oppnå de fordelene på? Fins det enda bedre fordeler med andre midler?

Velg så en ting du pleier å unngå som du vet du har en blokkering på (f.eks. å tale i en forsamling eller si fra om noe hjemme eller på jobben). Spør deg selv: er ulempene virkelig så ille? Hvor ukomfortabel ville du egentlig bli? Hvor lenge ville det vare, og hvordan kunne du håndtere det? Ville du overleve? Hvordan ville det føles å handle på tross av denne frykten?

Ta deretter to kalkulerte risikoer. Slutt å jage en falsk “gulrot” – og slutt å løpe fra en “papirtiger”. Hva skjer? Hva lærte du? Ta inn de positive følelsene ved å gjøre dette. Se hvilke konkrete steg du gjorde, og hvordan de gode følelsene er knyttet til å bli mer bevisst og realistisk når det gjelder fordeler og ulemper, kost/nytte.

Har du andre idéer eller erfaringer når det gjelder å leve med følelser? Hør gjerne fra deg i kommentarfeltet under.

Per Arne

1: For de som er interessert i buddhisme: i den buddhistiske analysen av de fem “khandaene” er “vedana” (som ofte oversettes med “følelse”) kun en registrering av om en opplevelse er behagelig, ubehagelig eller nøytral. De mer sammensatte følelsene eller emosjonene vi snakker om her (sorg, sinne, glede, osv.) vil jeg plassere i kategorien “sankhara”.

Innlegget er tidligere publisert på oppmerksom.net