Alle skal vi dø. Dette er noe vi vet rent intellektuelt, men likevel er det uhyre vanskelig å ta det inn over seg på alvor.
Vi møter døden på to måter. Andre dør. Vi mister våre kjære, og sorgen kan være tung å bære. Samtidig vet vi at dette er noe som også kommer til å ramme oss selv, med usvikelig sikkerhet, før eller siden, selv om de fleste av oss prøver å skyve denne tanken unna så godt vi kan.
Døden er den store ukjente. Når kommer vi til å dø? Hvordan kommer vi til å dø? Kommer vi til å få en smertefull død? Kommer det til å skje raskt eller blir det en langtrukken prosess? Kommer vi til å sovne inn uten smerter? Vi vet ikke – og vi føler en helt naturlig angst når vi prøver å tenke på det.
Men hva kommer til å skje etter at dødsprosessen er fullført? Kommer vi til å våkne opp i en annen tilværelse? Og i så fall, hva slags? Eller opphører vi bare å eksistere?
Til alle tider har mennesker har undret og engstet seg over disse spørsmålene, og alle de store religionene har forsøkt å gi sine svar på dem.
Men svarene er usikre. Ingen kan med hånden på hjertet stå fram og si at de vet. Det er nemlig ingen som har vendt tilbake og avlagt rapport om hva det vil si å være død. Det finnes mange rykter om det motsatte. Noen hevder å vite, men disse påstandene er vanskelig å verifisere. Noen viser til nær-døden-opplevelser, men problemet med disse er nettopp at de er nær døden. De er ikke opplevelser av selve døden. Til tross for forskjellige medisinske definisjoner av død, som hjernedød, hjertedød, osv., er alle nær-døden-opplevelser kjennetegnet av at den personen som har hatt dem, har våknet til live igjen og kunnet fortelle om dem. Og dermed kan det hevdes at vedkommende egentlig ikke har vært død, og at nær-døden-opplevelsene, hvor interessante de enn måtte være, faktisk ikke sier noe som helst om hva det vil si å være død.
Hva sier så buddhismen om døden?
Buddhismen oppfordrer til realisme, til ikke å flykte fra problemet, men erkjenne at livet er flyktig (anicca) og kommer til å ta slutt. Som et hjelpemiddel til å erkjenne dette har buddhismen spesielle meditasjonsøvelser som hjelper den mediterende til å se dødens faktum i øynene. I noen munkeklostere finnes det en vandresti for mediterende der det står et skjelett i et glasskap ved enden av stien, slik at den mediterende stadig vil bli påminnet om livets forgjengelighet.
De fleste buddhister tror på gjenfødelse i en eller annen form. Men gjenfødelsestanken står egentlig i skarp motsetning til mye annet i Buddhas lære og skaper store forklaringsproblemer. Problemet er nemlig: hvis det skjer en gjenfødelse, hva er det da som gjenfødes? For hinduismen/brahmanismen er ikke dette noe problem, siden de har en lære om en udødelig sjel i mennesket, atman, og ut fra et slikt syn er det bare rimelig å anta at denne sjelen kan ta bolig i et nytt legeme. Men buddhismen opererer jo ikke med noen slik udødelig sjel. Den analyserer ikke mennesket som kropp og sjel, men som de fem khandhaene: form, følelse, identifikasjoner, reaksjoner og bevissthet. Og det presiseres at alle disse er i stadig forandring, og at ingen av dem utgjør noen sjel som overlever døden.
Hva er det da som blir gjenfødt?
Når buddhister blir presset på dette spørsmålet, tyr de ofte til vage og allegoriske forklaringer. En lignelse som finnes i Milindapañha, en bok som ble skrevet noen hundre år etter Buddhas død, sammenligner gjenfødelse med en oljelampe som brenner hele natten. Flammen er i stadig bevegelse og fornyelse. Den flammen som brenner om morgenen, er det da den samme som den som brant om kvelden? Eller er det en annen flamme? Forfatteren sier så at flammen verken er den samme eller noen annen. Dette skal illustrere at det nye mennesket som blir født, verken er den samme som den som døde, eller noen annen.
Bildet er vakkert, men om det egentlig forklarer noe særlig, overlater jeg til leseren å reflektere over.
I nyere tid er det derfor flere buddhister som mener at hele gjenfødelsestanken kan være noe som er kommet inn i buddhismen fra hinduistisk tenkning, og at det klokeste ville være å gi slipp på hele idéen. De peker på at Buddha ikke sa noe om gjenfødelse i de mest sentrale av læretekstene, men at han brukte metaforer som senere er blitt feiltolket.
På den annen side finnes det også en mengde gjenfødelseshistorier i de gamle tekstene. De mest kjente av dem finner vi i den samlingen som kalles Jataka, som inneholder historier fra Buddhas angivelig tidligere liv. Der fortelles det små historier om den gangen da Buddha var født som f.eks. en ape, og hjalp apeflokken i jungelen, og andre lignende historier med klart eventyrpreg. Historiene er underholdende og populære og har gjerne et eller annet moralsk poeng, men det spørs om de bør betraktes som noe særlig annet enn nettopp eventyr.
Når det gjelder spørsmålet om gjenfødelse, stiller vi det egentlig til feil instans. Hvis gjenfødelse virkelig forekommer, da er det en del av naturens gang for levende vesener. Men hvorfor skal vi stille spørsmål om naturfenomener til gamle tekster, bygd på et over 2000 år gammelt verdensbilde? Eller hvorfor skal vi stille slike spørsmål til religiøse lærere? I Europa gjorde man slikt i middelalderen, men den rette adressen for slike spørsmål i dag burde være dem som forsker på naturen. Hvis gjenfødelse er en del av naturens funksjon, burde naturforskere, biologer og hjerneforskere være de rette til å oppdage og beskrive denne funksjonen. Hittil har de ikke funnet noe slikt.
Vår egen tids hjerneforskning viser at bevissthet og andre mentale funksjoner er uløselig knyttet til de fysiske og kjemiske strukturene i hjernen, nervesystemet og organismen som helhet. Blir disse alvorlig skadet, mister vi viktige “sjels”-funksjoner. Når vi dør, går hele sentralnervesystemet i oppløsning, slik resten av kroppen gjør det. Det virker derfor lite sannsynlig at noe som helst kan leve videre i noen som helst form når hele sentralnervesystemet og resten av organismen stopper opp og går til grunne.
Det betyr naturligvis ikke at heller jeg kan gjøre krav på å vite. Jeg kan bare vurdere de foreliggende mulighetene og veie dem opp mot hverandre, og inntil videre holde meg til det som for meg virker mest sannsynlig. Men det kan godt hende at jeg tar feil. På den annen side burde vi også være åpne for å innrømme at den buddhistiske tradisjonen kan ta feil på dette punktet. Dette betyr i så fall ingen forringelse av de mange kvalitetene vi ellers kan finne i buddhismen.
Det finnes en historie i de gamle kommentarskriftene om en kvinne ved navn Kisa Gotami som hadde en eneste sønn. Gutten ble syk og døde. Kisa Gotami nektet å akseptere at han var død, og med barnet i armene streifet hun forvirret omkring i gatene og spurte alle hun traff om de visste om noe medisin for gutten hennes, som var syk. Folk kastet et blikk på gutten, så at han var død, ristet på hodet og gikk videre. Til slutt var det en sa at hun burde oppsøke en vismann som var i byen akkurat da, en som ble kalt Buddha. Han visste nok råd.
Kisa Gotami bar barnet fram for Buddha og spurte om han visste om en medisin.
“Ja,” svarte Buddha, etter å ha sett hvordan det sto til med barnet og moren.
“Gå og få tak i noen sennepskorn. Men du må få det fra en familie der ingen har dødd.”
Glad og opprømt gikk Kisa Gotami og banket på nærmeste dør.
“Har dere noen sennepskorn jeg kan få?” spurte hun.
“Ja visst har vi det,” var svaret.
“Men det er vel ingen som er døde i familien?”
“Hvordan er det du snakker? Mange er døde før oss,” var svaret.
“Da kan jeg ikke bruke disse sennepskornene,” sa Kisa Gotami, og gikk til neste hus.
Det samme gjentok seg gang etter gang, og om sider innså Kisa Gotami dødens uavvendelighet. Hun forsto at dette var naturens gang, og feberen i sinnet hennes svalnet. Hun bar gutten til gravplassen, la ham til hvile der og tok farvel med ham. Deretter gikk hun tilbake til Buddha, bøyde seg dypt og takket for hjelpen.
Denne historien viser oss Buddha som terapeut. Ingen mirakler, ingen store fakter, men en hjelp til å innse livets og dødens realitet.
Buddha selv hadde ingen forventninger om å bli gjenfødt. Brahmanen Dona spurte ham en gang om hva han kom til å bli gjenfødt som:
“Kommer du til å bli en gud, Mester?”
“Nei, brahman, jeg kommer ikke til å bli en gud.”
“Kommer du til å bli en ånd?”
“Nei, jeg kommer ikke til å bli en ånd.”
“Kommer du til å bli et menneske?”
“Nei, jeg kommer ikke til å bli et menneske. ... Husk at jeg er en som har nådd oppvåkning, brahman.”
Den tradisjonelle forklaringen på denne samtalen er selvsagt at en buddha, en som har nådd oppvåkningen, ikke lenger vil bli gjenfødt, selv om alle andre levende vesener blir det. En mer utradisjonell tolkning kunne eventuelt være at Buddhas oppvåkning ganske enkelt innebar at han ikke lenger trodde på gjenfødelse.
Fra et humanistisk og rasjonelt synspunkt ser jeg det derfor som rimeligst å støtte det mindretall av buddhister som avviser tanken på gjenfødelse i konkret form. Livet er her og nå, og Buddhas lære er ikke avhengig av noen tro på gjenfødelse, slik enkelte har ment. Buddhismens lære handler om å utslette lidelse og heller finne innsikt og glede i det livet vi lever. Skulle det så skje at man etter døden våkner opp igjen til et nytt liv, ja vel, så er det bare et nytt her og nå, som vi får lære oss å takle på best mulig måte der og da. Og hvis det ikke skjer noen gjenfødelse, har vi likevel et liv her og nå, og dette er det opp til oss å gjøre det best mulige ut av og sette gode spor etter oss så langt vi makter det. Denne pragmatiske holdningen kommer klart til uttrykk lenger ut i Buddhas samtale med kalamaene:
Sett nå at det finnes en annen verden, og at gode og onde gjerninger bærer frukt og får sine følger. Da kan det hende jeg blir salig i himmelens rike etter døden.
Men hva så, hvis det ikke finnes noen annen verden, og gode og onde gjerninger ikke bærer frukt og får noen følger? Da lever jeg likevel fredelig og lykkelig i denne verden, uten hat og motvilje.
Kan vi gjøre noe godt mens vi lever, noe som kan være til glede for andre og kanskje også bidra til at de sitter igjen med et godt minne etter oss når vi har gått bort, har ikke livet vært forgjeves.
Det finnes en anekdote fra zen-tradisjonen som sier noe om den åpenheten en buddhist kan ha overfor spørsmålet om døden:
Keiseren av Kina hadde innkalt en av sin tids fremste zen-mestere for å stille ham en rekke spørsmål. Keiseren spurte om mange forskjellige ting, og mesteren ga mange svar.
Til slutt spurte keiseren:
“Hva kommer til å skje når vi dør?”
“Det vet jeg ikke,” svarte mesteren.
“Hva? Vet ikke du det? Er ikke du en mester, da?” utbrøt keiseren forbløffet.
“Jo, det er riktig at jeg er en mester. Men jeg er ikke en død mester.”
Kåre
tirsdag 20. desember 2011
tirsdag 13. desember 2011
Er buddhismen en religion?
Det finnes trender og moteretninger blant forskere som overalt ellers i samfunnet. Da europeerne begynte å oppdage buddhismen på 1800-tallet, ble den først betraktet som en rasjonalistisk lære. Senere ble det vanligere å betrakte den som en pessimistisk mystisisme. Deretter har pendelen svingt fram og tilbake. For noen årtier siden var det mange i Vesten som understreket buddhismens rasjonalistiske og vitenskapelige preg. I senere tid er det blitt mer “moderne” å betrakte buddhismen mer fra en sosiologisk og sosialantropologisk synsvinkel, der man legger større vekt på tradisjonelle skikker enn på skriftenes læreinnhold.
Det finnes med andre ord flere innfallsvinkler, og det er ikke nødvendigvis slik at den ene er riktig og de andre er feil. Buddhismen er mangfoldig og har mange sider. Det er derfor fullkomment legitimt å betrakte den fra det ene eller det andre perspektivet.
Men er buddhismen en religion?
Buddhismen er ikke en religion, men en filosofi, sier noen. Andre peker på at den regnes som en av de store verdensreligionene, og at den derfor allerede er klassifisert som religion.
Hva er riktig? For å kunne si noe på dette, bør vi først vite hva vi mener med ordet “religion”.
De enkle definisjonene vi kan finne i oppslagsverker, som ofte sier noe om et forhold til høyere makter, er for snevre. Men det ville være urimelig å klandre leksikonredaktørene av den grunn, for det er ikke lett å finne noen definisjon som alle kan enes om. Verdens fremste religionsforskere har gjennom mange år forsøkt å definere religion. Men det viser seg at dette fenomenet er så komplekst og sammensatt at ingen definisjon til nå har vunnet allmenn anerkjennelse.
Derfor skal heller ikke jeg driste meg til å lansere noen uttømmende og endelig forklaring på hva religion er for noe. Men jeg vil peke på tre viktige elementer som en slik definisjon bør ta hensyn til. Jeg tenker her på det kognitive, det sosiale og det emosjonelle elementet. De overlapper hverandre, men for enkelhets skyld skal vi se på dem en for en.
Det kognitive elementet, eller det intellektuelle området, om vi vil, består av den enkelte religionens lære. Her finner vi slikt som læresetninger, tro, myter, filosofi, erkjennelse, visdom, kort sagt mye av det som gjerne står nedtegnet i skriftreligionenes skriftsamlinger eller formidles som muntlig lære. Det er som oftest dette folk flest tenker på når de blir bedt om å si hva religion er. Alle religioner har et slikt kognitivt element, men dette er forskjellig fra religion til religion. Det kan være snakk om gudstro: troen på flere guder, troen på én gud, eller fravær av gudetro.
Det sosiale elementet er også viktig for at en religion skal fungere. Under dette hører etiske retningslinjer for hvordan vi bør omgås hverandre, både privat, i familien og i samfunnet. Der hører også religiøse institusjoner og organisasjoner, samt det sosiale samhold som finnes blant medlemmer av samme menighet eller religiøse gruppe. Tendenser til fiendskap mot utenforstående er den grelle baksiden av slike sosiale samholdsmekanismer, og noen ganger kan de føre til katastrofer. Men for de fleste er likevel det samholdet og den tilhørigheten som religion kan skape, en positiv verdi.
Mange forskere har forsøkt å utforme teorier om hvordan religion oppsto og hvilken verdi den har hatt under menneskets evolusjonshistorie. De fleste forslagene har fokusert på religionens kognitive side, og framsatt teorier om hvordan menneskene dannet seg forestillinger om krefter i naturen, krefter som deretter ble personifisert og oppfattet som guder. Jeg skal ikke foreta noen vurdering av slike teorier her, men det er interessant å se at i nyere tid er det flere forskere som i stedet har rettet oppmerksomheten mot religionens sosiale funksjoner og understreket at deltagelse i felles religiøse riter har vært med på å skape en “vi”-følelse og et samhold i flokken, stammen og nasjonen, som har hatt høyst reell overlevelsesverdi. Det sosiale elementet kan derfor muligens vise seg å være mer grunnleggende for religionene enn alle slags trosforestillinger.
Mange har en tendens til å glemme det emosjonelle når man skal snakke om religion. Fra andre religioner i vårt eget nærmiljø, særlig kristendommen, er vi så vant til å legge vekt på gudstro med tilhørende læresetninger, at vi glemmer at religion også handler om følelser. For mange er dette likevel – bevisst eller ubevisst – det viktigste av de tre elementene. I vårt samfunn er det mange som velger å forholde seg forholdsvis fritt til mange av kirkens læresetninger. Noen kristne tror på helvete, andre gjør det ikke. Noen forestiller seg Gud slik, andre slik, atter andre er ikke helt sikre på om det finnes noen gud eller ikke. Det er heller ikke alle kristne som velger å ha et aktivt forhold til sin kirke og sin menighet. Men religiøse følelser kan sitte dypt. Følelsen av undring over universets og eksistensens ufattelighet, følelsen av høytid inne i et kirkebygg eller et tempel, følelsen av å stå overfor noe som er større enn en selv, følelsen av trygghet eller trøst i forholdet til noe hellig, slike følelser blir ofte værende tilbake selv om troen på kirkens lære eller tilliten til kirkens folk for noen kan henge i en tynn tråd.
Hvordan passer så buddhismen inn i dette bildet?
La oss se på elementene i omvendt rekkefølge.
Har buddhismen et emosjonelt element? Enhver som vandrer inn i den oase av stillhet og fred som et buddhisttempel representerer, og ser buddhister bøye seg i respekt for munker og for buddhastatuer, gi lotusblomster og tenne røkelse og lys i tempelet, kan selv observere at tempelet kan gi sine tilhengere samme følelse av høytid og fred som kristne kan oppleve i en kirke. For mange gir det en følelse av trygghet å kunne ta tilflukt til Buddha, dhamma og sangha. Munker stiller opp ved begravelser og viktige høytider og bidrar til å gi en følelse av trygghet og trøst. Buddhismen kan altså tilfredsstille de samme emosjonelle behovene som andre religioner kan. I så måte er det ingen forskjell på buddhismen og andre religioner.
På det sosiale området vil vi finne at buddhismen har en høytstående etikk. Den har også utviklet institusjoner, i form av klostere og templer, som på mange måter minner om dem vi finner i f.eks. kristendommen. Det finnes buddhistiske hjelpeorganisasjoner som viser omsorg for de vanskeligstilte i samfunnet. På dette området er det heller ikke noen prinsipiell forskjell mellom buddhismen og andre religioner.
Det er på det kognitive området vi finner de største forskjellene, men det er jo nettopp dette som kjennetegner de forskjellige religionene: at de har forskjellige former for troslære og andre læresetninger, altså at de skiller seg fra hverandre på det kognitive området. Likevel har buddhismen mange likheter med andre religioner også på dette feltet. Buddhismen har rikholdige skriftsamlinger med læresetninger, myter og forklaringer om de dypere spørsmål. Den tilbyr sine tilhengere en helhetlig forklaring av mennesket og dets plass i verden, slik de andre store religionene gjør.
Men forklaringen skiller seg ut på et par viktige punkter.
Mange har en oppfatning om at religion handler om gudstro. De fleste religioner har da også forholdet til en eller flere guddommer som noe helt sentralt i sin lære. Det er på dette punktet buddhismen skiller seg sterkest ut fra de øvrige, og dette er nok også hovedgrunnen til at mange har tvilt på at buddhismen kan kalles en religion.
Buddhismen har et ambivalent forhold til guder. Til tross for at guder av forskjellige kategorier ofte opptrer i de gamle tekstene, har de ingen egentlig plass i Buddhas lære. Buddha hevder aldri å være budbringer for noen gud. Han oppfordret aldri til å tilbe, dyrke eller tro på noen gud. Gudene var en del av den tidens verdensbilde, og Buddha sa heller aldri at de ikke eksisterte. I de gamle tekstene opptrer gudene som oftest som Buddhas støttespillere. De stiller ham ledende spørsmål og roser den læren han legger fram.
Dette er en underlig situasjon. Det er vanskelig å si hvilket forhold Buddha personlig hadde til guder. Mye kan tyde på at mange av de tekstene der guder opptrer, er senere propagandatekster som skal overbevise folk om at gudene står på Buddhas side.
Når han omtaler dem direkte i sine undervisningssamtaler, skjer det ofte med mild ironi. I Brahmajalasutta forteller han for eksempel hvordan guden Brahma ved en ren misforståelse kom til å tro at han hadde skapt verden. I Sakkapañhasutta forteller han en legende som skal forklare hvordan de teistiske religionene oppsto. Guden Sakka var nemlig i tvil om en rekke spørsmål, som han gjerne ville ha svar på. Han dro derfor ned og besøkte forskjellige eneboere som så ut til å være kloke og forstandige folk, for å spørre dem om veiledning. Men straks han viste seg for dem, ble de overveldet og spurte hvem han var. “Jo, jeg er Gud,”svarte Gud, og begynte å forklare noe av bakgrunnen for det han ville spørre om. Men før han kom så langt til å stille spørsmålene, ble eneboerne fra seg av glede og ropte: “Gud har vist seg for oss! Gud har forklart verden for oss!” Og på den måten startet de religioner og gudsdyrkelser ut fra ren misforståelse. Gud ble trist og skuffet over dette, naturligvis, så da han traff Buddha og kunne stille spørsmålene og få svar på dem, ble han både glad og takknemlig og erklærte seg som Buddhas disippel!
En enda kosteligere historie fortelles i Kevaddhasutta:
En munk grublet over et vanskelig spørsmål: “Hvor forsvinner elementene uten å etterlate seg spor?” Han mediterte så han kom opp til den laveste himmelen, og der spurte han de gudene han traff. “Nei, vi vet nok ikke svaret,” sa de. “Men dra opp til neste himmel. Der er det klokere guder som sikkert kan svare!” Munken mediterte seg opp til neste etasje og stilte spørsmålet til gudene der. Men han fikk samme svar, og ble sendt videre opp gjennom byråkratiet fra det ene himmelske kontoret til det neste, der det samme gjentok seg gang på gang, inntil han omsider kommer til den høyeste himmelen der Brahma, Vårherre selv, kommer til syne, midt blant de himmelske hærskarer. Munken går bort til ham og spør hvor elementene forsvinner uten å etterlate seg spor. Vårherre svarte:
“Jeg er Herren din Gud, munk, den store, uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, Mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener!”
“Men hør nå her, min venn,” sa munken!” Jeg spurte deg da ikke om du var Herren og alt det der! Jeg spurte deg bare hvor de fire elementene kan forsvinne uten å etterlate seg spor!”
Vårherre kom bare med samme proklamasjon igjen, og munken sa:
“Ja, men jeg spurte deg faktisk ikke om du er Herren og alt det der, min venn! Jeg spurte deg hvor de fire elementene kan forsvinne uten å etterlate seg spor!”
Da tok Vårherre munken i armen og førte ham litt bort fra de andre og sa:
“Alle de andre gudene i mitt følge tror at det ikke finnes noe som Gud ikke ser, intet som Gud ikke vet og intet som Gud ikke kjenner til, munk. Derfor ville jeg ikke si det så de hørte det, men faktum er at jeg heller ikke vet hvor de fire elementene kan forsvinne uten å etterlate seg spor!
Så du har gjort en tabbe, munk. Det var dumt av deg å forbigå Mesteren og prøve å finne svar på dette andre steder enn hos ham. Gå nå tilbake og finn ham, og still dette spørsmålet til ham, munk, og legg nøye merke til hva han svarer!”
Disse historiene må ha vært fortalt med et glimt i øyet. Men Buddha kom også med alvorligere kritikk av gudstroen. Tevijjasutta forteller noen brahmaner, det vil si vedakyndige prester, som hevdet å kjenne veien til Gud. Buddha spurte om de selv hadde møtt Gud eller om noen av lærerne deres hadde møtt ham. Svaret var nei, og Buddha irettesatte dem med en lignelse:
Da er det jo temmelig usannsynlig at disse vedakyndige brahmanene skulle kunne si hva som er den eneste rette veien til noe som de verken ser eller kjenner.
Det er som en rekke blinde mennesker som leier hverandre. Den forreste ser ikke noe, han som går i midten ser ikke noe, og han som går bakerst ser ikke noe han heller. Disse vedakyndige brahmanene er akkurat som disse blinde: Den forreste ser ikke noe, han som går i midten ser ikke noe, og han som går bakerst ser ikke noe han heller. Det som disse brahmanene sier, er jo bare til å le av. Det er bare tomt prat uten mening eller innhold.
En enda skarpere kritikk finner vi i Jataka 6. Spørsmålet om hvorfor det finnes så mye urett og lidelse i verden hvis Gud er allmektig og kjærlig, det såkalte teodisé-problemet, er et problem som de teistiske religionene har slitt med til alle tider uten å kunne gi noe tilfredsstillende svar. Buddha formulerer kritikken slik:
Hvis Gud er hele verdens herre
og skaper av alt liv,
hvorfor har han da gitt
verden så mye sorg?
Hvorfor har han ikke skapt
hele verden lykkelig?
Hvis Gud er hele verdens herre
og skaper av alt liv,
hvorfor har han da skapt
så mye svik, urett, løgn
og bedrag i verden?
Hvis Gud er hele verdens herre
og skaper av alt liv,
da er denne herren ond
når han skapte urett der hvor
han kunne ha skapt rettferdighet.
Men hvem har da skapt verden? Buddhismen hevder ikke at verden er skapt, og den har ingen som helst forestillinger om noen skapergud. Buddha avviste ofte spekulasjoner av denne sorten, siden de ikke fører noe steds hen. Som nevnt over, kunne han gjerne fortelle mildt satiriske historier om hvordan Gud i sin uvitenhet misforsto det hele og kom til å tro at han hadde skapt verden. I Visuddhimagga har imidlertid Buddhaghosa en bemerkning som sier noe viktig om buddhismens syn på dette spørsmålet:
For verdensløpet er ikke skapt
av noen gud eller ånd.
Tomme går fenomenene sin gang
betinget av årsakskonstellasjonene.
Både i det indre og det ytre univers går naturen sin gang etter lovene om årsak og virkning, og det er helt unødvendig å gi seg til å spekulere over om noen har skapt den eller ikke.
Hva så med himmel og helvete? På samme måte som buddhismen overtok sin tids guder, overtok den også de gamle indiske forestillingene om mange himler og mange helveter. Vi kan finne flere meget fargerike og detaljerte skildringer av slike i de buddhistiske tekstene, og mange buddhister tror på disse. Men også på dette området er buddhismen åpen for en skeptisk og avventende humanistisk holdning, og den lager seg ikke dogmer av de forskjellige forestillingene om guder, himler og helveter. Dette kommer godt til uttrykk i Buddhas anbefaling til kalamaene, som vi allerede har nevnt i forbindelse med spørsmålet om gjenfødelse:
Sett nå at det finnes en annen verden, og at gode og onde gjerninger bærer frukt og får sine følger. Da kan det hende jeg blir salig i himmelens rike etter døden.
Men hva så, hvis det ikke finnes noen annen verden, og gode og onde gjerninger ikke bærer frukt og får noen følger? Da lever jeg likevel fredelig og lykkelig i denne verden, uten hat og motvilje.
Etiske handlinger har sin egenverdi og trenger ikke støtte av forestillinger om himler og helveter.
Alt dette viser at buddhismen står i en særstilling blant religionene. Den avviser ikke eksistensen av guder, men skriftene viser en distansert og kritisk holdning til gudetro. Buddhismen kan derfor ikke karakteriseres som ren teisme (gudetro), men heller ikke som ren ateisme. Forskeren Helmuth von Glasenapp laget et nytt ord for denne mellomstillingen som buddhismen befinner seg i og kalte det nonteisme
Siden buddhismen ikke avviser gudsdyrkelse, og siden den også er kjennetegnet av stor toleranse, har den adoptert og absorbert en lang rekke forskjellige guder og ånder i de forskjellige landene den har bredt seg til. Det er ikke uvanlig å finne små kapeller for hinduguder i buddhisttempler på Sri Lanka. I Thailand har man gjerne et lite åndehus i et hjørne av hagen, der man gir lokale åndevesener mat og små gaver. Thailenderne sier at dersom ikke åndene blir holdt i godt humør, vil de påvirke dem som bor i huset og få dem til å trette og krangle. Men så lenge åndene får hus og gaver, vil det herske harmoni i familien. Kanskje noen her i landet også med fordel burde sette opp et lite åndehus nede i hagen?
Men selv om dyrkingen av lokalguder er integrert med lokale buddhismetradisjoner, har dette egentlig ikke noe med buddhismen som sådan å gjøre. Når folk her i Norge fram til for ikke så lenge siden i fullt alvor satte ut grøt til nissen, hadde heller ikke det noe med kristendommen å gjøre. Nisser i det kristne Norge og ånder i buddhistiske land er snarere eksempler på lokal folketro som lever videre ved siden av den offisielle religionen. I andre land er situasjonen omtrent den samme, og i mahayana- og vajrayanabuddhismen har dessuten bodhisattvaer og kosmiske buddhaer fått roller som ligger guderollene svært nær.
Buddhismen har derfor rom for både gudstro og ateisme. Dette er gode nyheter for oss nordmenn, siden vi jo er en broket blanding av troende, tvilere, agnostikere og ateister. Fra et buddhistisk synspunkt spiller det ingen rolle hva vi tror om guder. Hvis vi ønsker å praktisere buddhisme, kan vi fra et buddhistisk synspunkt gjerne ta med oss full pakke av kristendom inn i buddhismen, så sant vi selv synes vi klarer å kombinere de forskjellige holdningene og tankene som er knyttet til disse. Noen mener de klarer dette, andre finner det vanskelig. Regner vi oss som tvilere, eller som humanetikere, agnostikere eller ateister, kan vi like fullt praktisere buddhisme, om vi har lyst. Buddhismen stiller ingen krav om å gi avkall på gammel tro, og den stiller ingen krav om å bekjenne noen ny tro. “Du skal ikke ha andre guder enn meg” er ukjent tale blant buddhister.
Tro er i det hele tatt ikke noe sentralt begrep i buddhismen. Flere steder i skriftene avviser Buddha tro og sier det er bedre å undersøke og skaffe seg viten. Et typisk eksempel er dette verset:
Den mann som ikke tror og ikke håper,
men gjennom egen innsikt ser det uskapte,
som bryter ut av kretsløpet og ikke lar seg forlede,
han er den største blant mennesker.
Paulus snakker om tro, håp og kjærlighet. Buddhistene vil være enige med ham i at kjærlighet er viktig, men bedre enn tro og håp er det å se selv.
Riktignok nevner tekstene saddha som en positiv og nesten nødvendig egenskap for den som vil praktisere Buddhas lære. Dette ordet, saddha, oversettes noen ganger med tro. Men sammenhengen det står i, og de forklaringer tekstene selv gir, viser klart at det heller burde oversettes som tiltro, tillit eller begrunnet overbevisning. Og da snakker vi ikke teologi, men psykologi. Skal vi foreta oss noe, er det en stor fordel å ha tillit til at det nytter. Men denne tilliten må baseres på erfaring og undersøkelser, ikke på religiøs tro. Det blir mer å sammenligne med den tilliten vi har til en tannlege eller lege som allerede har hjulpet oss flere ganger tidligere, enn med den formen for tro som noen religioner setter så høyt. Buddhismens lære bygger på empiri, og læren må verifiseres gjennom egne observasjoner for å ha full gyldighet for den enkelte.
Likevel er det en ærlig sak å ha en tro, så lenge man er klar over at det er en tro og ikke hevder å forvalte den eneste sannhet. I en samtale med en brahman sa Buddha en gang:
“Det sømmer seg ikke for en forstandig mann som vil holde seg til sannheten, å komme til den urokkelige konklusjon at ‘dette alene er sannhet, alt annet er feil’.”
Da den unge brahmanen ba ham forklare hva han mente med å holde seg til sannheten, svarte Buddha:
“Hvis du har en tro, og sier ‘dette tror jeg’, da holder du deg til sannheten. Men ut fra dette kommer du ikke til den urokkelige konklusjon at ‘dette alene er sannhet, alt annet er feil’. Slik holder du deg til sannheten.”
Det finnes altså en buddhistisk lære, men ikke noen buddhistisk troslære. Det forhindrer naturligvis ikke at buddhister kan tro mye rart. De er ikke mer enn mennesker, de heller. Men buddhismen krever ikke noen tro.
Kanskje man likevel kan si at buddhister har en tro. De tror på mennesket, på menneskets muligheter til å nå fram til erkjennelse og innsikt. I den forstand er buddhismen en lys og optimistisk lære.
Hva mener så buddhister om mirakler? Det finnes mange mirakelhistorier i buddhistiske tradisjoner. Men den som etter min mening er best, er følgende:
Zen-mesteren Bankei var midt i en preken da en mann fra en rivaliserende buddhistskole avbrøt ham og begynte å snakke høyt om alle de vidunderlige miraklene hans lærer kunne gjøre.
“Hva med deg? Kan du gjøre noe mirakel?” spurte mannen provoserende.
“Naturligvis kan jeg det,” svarte Bankei.
“Og hvordan ser så dine mirakler ut, da?”
“Når jeg er sulten, spiser jeg. Når jeg er søvnig, går jeg og legger meg. Det er mine mirakler,” svarte Bankei
Bankei hadde evnen til å se det mirakuløse i hverdagens små hendelser, verdien i de nære ting.
Så hvordan er det da – er buddhismen en religion eller ikke? Kom vi noe nærmere et svar her? Selv vil jeg svare et forsiktig ja på spørsmålet. Men leseren står fritt til å trekke sine egne konklusjoner.
Kåre
Det finnes med andre ord flere innfallsvinkler, og det er ikke nødvendigvis slik at den ene er riktig og de andre er feil. Buddhismen er mangfoldig og har mange sider. Det er derfor fullkomment legitimt å betrakte den fra det ene eller det andre perspektivet.
Men er buddhismen en religion?
Buddhismen er ikke en religion, men en filosofi, sier noen. Andre peker på at den regnes som en av de store verdensreligionene, og at den derfor allerede er klassifisert som religion.
Hva er riktig? For å kunne si noe på dette, bør vi først vite hva vi mener med ordet “religion”.
De enkle definisjonene vi kan finne i oppslagsverker, som ofte sier noe om et forhold til høyere makter, er for snevre. Men det ville være urimelig å klandre leksikonredaktørene av den grunn, for det er ikke lett å finne noen definisjon som alle kan enes om. Verdens fremste religionsforskere har gjennom mange år forsøkt å definere religion. Men det viser seg at dette fenomenet er så komplekst og sammensatt at ingen definisjon til nå har vunnet allmenn anerkjennelse.
Derfor skal heller ikke jeg driste meg til å lansere noen uttømmende og endelig forklaring på hva religion er for noe. Men jeg vil peke på tre viktige elementer som en slik definisjon bør ta hensyn til. Jeg tenker her på det kognitive, det sosiale og det emosjonelle elementet. De overlapper hverandre, men for enkelhets skyld skal vi se på dem en for en.
Det kognitive elementet, eller det intellektuelle området, om vi vil, består av den enkelte religionens lære. Her finner vi slikt som læresetninger, tro, myter, filosofi, erkjennelse, visdom, kort sagt mye av det som gjerne står nedtegnet i skriftreligionenes skriftsamlinger eller formidles som muntlig lære. Det er som oftest dette folk flest tenker på når de blir bedt om å si hva religion er. Alle religioner har et slikt kognitivt element, men dette er forskjellig fra religion til religion. Det kan være snakk om gudstro: troen på flere guder, troen på én gud, eller fravær av gudetro.
Det sosiale elementet er også viktig for at en religion skal fungere. Under dette hører etiske retningslinjer for hvordan vi bør omgås hverandre, både privat, i familien og i samfunnet. Der hører også religiøse institusjoner og organisasjoner, samt det sosiale samhold som finnes blant medlemmer av samme menighet eller religiøse gruppe. Tendenser til fiendskap mot utenforstående er den grelle baksiden av slike sosiale samholdsmekanismer, og noen ganger kan de føre til katastrofer. Men for de fleste er likevel det samholdet og den tilhørigheten som religion kan skape, en positiv verdi.
Mange forskere har forsøkt å utforme teorier om hvordan religion oppsto og hvilken verdi den har hatt under menneskets evolusjonshistorie. De fleste forslagene har fokusert på religionens kognitive side, og framsatt teorier om hvordan menneskene dannet seg forestillinger om krefter i naturen, krefter som deretter ble personifisert og oppfattet som guder. Jeg skal ikke foreta noen vurdering av slike teorier her, men det er interessant å se at i nyere tid er det flere forskere som i stedet har rettet oppmerksomheten mot religionens sosiale funksjoner og understreket at deltagelse i felles religiøse riter har vært med på å skape en “vi”-følelse og et samhold i flokken, stammen og nasjonen, som har hatt høyst reell overlevelsesverdi. Det sosiale elementet kan derfor muligens vise seg å være mer grunnleggende for religionene enn alle slags trosforestillinger.
Mange har en tendens til å glemme det emosjonelle når man skal snakke om religion. Fra andre religioner i vårt eget nærmiljø, særlig kristendommen, er vi så vant til å legge vekt på gudstro med tilhørende læresetninger, at vi glemmer at religion også handler om følelser. For mange er dette likevel – bevisst eller ubevisst – det viktigste av de tre elementene. I vårt samfunn er det mange som velger å forholde seg forholdsvis fritt til mange av kirkens læresetninger. Noen kristne tror på helvete, andre gjør det ikke. Noen forestiller seg Gud slik, andre slik, atter andre er ikke helt sikre på om det finnes noen gud eller ikke. Det er heller ikke alle kristne som velger å ha et aktivt forhold til sin kirke og sin menighet. Men religiøse følelser kan sitte dypt. Følelsen av undring over universets og eksistensens ufattelighet, følelsen av høytid inne i et kirkebygg eller et tempel, følelsen av å stå overfor noe som er større enn en selv, følelsen av trygghet eller trøst i forholdet til noe hellig, slike følelser blir ofte værende tilbake selv om troen på kirkens lære eller tilliten til kirkens folk for noen kan henge i en tynn tråd.
Hvordan passer så buddhismen inn i dette bildet?
La oss se på elementene i omvendt rekkefølge.
Har buddhismen et emosjonelt element? Enhver som vandrer inn i den oase av stillhet og fred som et buddhisttempel representerer, og ser buddhister bøye seg i respekt for munker og for buddhastatuer, gi lotusblomster og tenne røkelse og lys i tempelet, kan selv observere at tempelet kan gi sine tilhengere samme følelse av høytid og fred som kristne kan oppleve i en kirke. For mange gir det en følelse av trygghet å kunne ta tilflukt til Buddha, dhamma og sangha. Munker stiller opp ved begravelser og viktige høytider og bidrar til å gi en følelse av trygghet og trøst. Buddhismen kan altså tilfredsstille de samme emosjonelle behovene som andre religioner kan. I så måte er det ingen forskjell på buddhismen og andre religioner.
På det sosiale området vil vi finne at buddhismen har en høytstående etikk. Den har også utviklet institusjoner, i form av klostere og templer, som på mange måter minner om dem vi finner i f.eks. kristendommen. Det finnes buddhistiske hjelpeorganisasjoner som viser omsorg for de vanskeligstilte i samfunnet. På dette området er det heller ikke noen prinsipiell forskjell mellom buddhismen og andre religioner.
Det er på det kognitive området vi finner de største forskjellene, men det er jo nettopp dette som kjennetegner de forskjellige religionene: at de har forskjellige former for troslære og andre læresetninger, altså at de skiller seg fra hverandre på det kognitive området. Likevel har buddhismen mange likheter med andre religioner også på dette feltet. Buddhismen har rikholdige skriftsamlinger med læresetninger, myter og forklaringer om de dypere spørsmål. Den tilbyr sine tilhengere en helhetlig forklaring av mennesket og dets plass i verden, slik de andre store religionene gjør.
Men forklaringen skiller seg ut på et par viktige punkter.
Mange har en oppfatning om at religion handler om gudstro. De fleste religioner har da også forholdet til en eller flere guddommer som noe helt sentralt i sin lære. Det er på dette punktet buddhismen skiller seg sterkest ut fra de øvrige, og dette er nok også hovedgrunnen til at mange har tvilt på at buddhismen kan kalles en religion.
Buddhismen har et ambivalent forhold til guder. Til tross for at guder av forskjellige kategorier ofte opptrer i de gamle tekstene, har de ingen egentlig plass i Buddhas lære. Buddha hevder aldri å være budbringer for noen gud. Han oppfordret aldri til å tilbe, dyrke eller tro på noen gud. Gudene var en del av den tidens verdensbilde, og Buddha sa heller aldri at de ikke eksisterte. I de gamle tekstene opptrer gudene som oftest som Buddhas støttespillere. De stiller ham ledende spørsmål og roser den læren han legger fram.
Dette er en underlig situasjon. Det er vanskelig å si hvilket forhold Buddha personlig hadde til guder. Mye kan tyde på at mange av de tekstene der guder opptrer, er senere propagandatekster som skal overbevise folk om at gudene står på Buddhas side.
Når han omtaler dem direkte i sine undervisningssamtaler, skjer det ofte med mild ironi. I Brahmajalasutta forteller han for eksempel hvordan guden Brahma ved en ren misforståelse kom til å tro at han hadde skapt verden. I Sakkapañhasutta forteller han en legende som skal forklare hvordan de teistiske religionene oppsto. Guden Sakka var nemlig i tvil om en rekke spørsmål, som han gjerne ville ha svar på. Han dro derfor ned og besøkte forskjellige eneboere som så ut til å være kloke og forstandige folk, for å spørre dem om veiledning. Men straks han viste seg for dem, ble de overveldet og spurte hvem han var. “Jo, jeg er Gud,”svarte Gud, og begynte å forklare noe av bakgrunnen for det han ville spørre om. Men før han kom så langt til å stille spørsmålene, ble eneboerne fra seg av glede og ropte: “Gud har vist seg for oss! Gud har forklart verden for oss!” Og på den måten startet de religioner og gudsdyrkelser ut fra ren misforståelse. Gud ble trist og skuffet over dette, naturligvis, så da han traff Buddha og kunne stille spørsmålene og få svar på dem, ble han både glad og takknemlig og erklærte seg som Buddhas disippel!
En enda kosteligere historie fortelles i Kevaddhasutta:
En munk grublet over et vanskelig spørsmål: “Hvor forsvinner elementene uten å etterlate seg spor?” Han mediterte så han kom opp til den laveste himmelen, og der spurte han de gudene han traff. “Nei, vi vet nok ikke svaret,” sa de. “Men dra opp til neste himmel. Der er det klokere guder som sikkert kan svare!” Munken mediterte seg opp til neste etasje og stilte spørsmålet til gudene der. Men han fikk samme svar, og ble sendt videre opp gjennom byråkratiet fra det ene himmelske kontoret til det neste, der det samme gjentok seg gang på gang, inntil han omsider kommer til den høyeste himmelen der Brahma, Vårherre selv, kommer til syne, midt blant de himmelske hærskarer. Munken går bort til ham og spør hvor elementene forsvinner uten å etterlate seg spor. Vårherre svarte:
“Jeg er Herren din Gud, munk, den store, uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, Mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener!”
“Men hør nå her, min venn,” sa munken!” Jeg spurte deg da ikke om du var Herren og alt det der! Jeg spurte deg bare hvor de fire elementene kan forsvinne uten å etterlate seg spor!”
Vårherre kom bare med samme proklamasjon igjen, og munken sa:
“Ja, men jeg spurte deg faktisk ikke om du er Herren og alt det der, min venn! Jeg spurte deg hvor de fire elementene kan forsvinne uten å etterlate seg spor!”
Da tok Vårherre munken i armen og førte ham litt bort fra de andre og sa:
“Alle de andre gudene i mitt følge tror at det ikke finnes noe som Gud ikke ser, intet som Gud ikke vet og intet som Gud ikke kjenner til, munk. Derfor ville jeg ikke si det så de hørte det, men faktum er at jeg heller ikke vet hvor de fire elementene kan forsvinne uten å etterlate seg spor!
Så du har gjort en tabbe, munk. Det var dumt av deg å forbigå Mesteren og prøve å finne svar på dette andre steder enn hos ham. Gå nå tilbake og finn ham, og still dette spørsmålet til ham, munk, og legg nøye merke til hva han svarer!”
Disse historiene må ha vært fortalt med et glimt i øyet. Men Buddha kom også med alvorligere kritikk av gudstroen. Tevijjasutta forteller noen brahmaner, det vil si vedakyndige prester, som hevdet å kjenne veien til Gud. Buddha spurte om de selv hadde møtt Gud eller om noen av lærerne deres hadde møtt ham. Svaret var nei, og Buddha irettesatte dem med en lignelse:
Da er det jo temmelig usannsynlig at disse vedakyndige brahmanene skulle kunne si hva som er den eneste rette veien til noe som de verken ser eller kjenner.
Det er som en rekke blinde mennesker som leier hverandre. Den forreste ser ikke noe, han som går i midten ser ikke noe, og han som går bakerst ser ikke noe han heller. Disse vedakyndige brahmanene er akkurat som disse blinde: Den forreste ser ikke noe, han som går i midten ser ikke noe, og han som går bakerst ser ikke noe han heller. Det som disse brahmanene sier, er jo bare til å le av. Det er bare tomt prat uten mening eller innhold.
En enda skarpere kritikk finner vi i Jataka 6. Spørsmålet om hvorfor det finnes så mye urett og lidelse i verden hvis Gud er allmektig og kjærlig, det såkalte teodisé-problemet, er et problem som de teistiske religionene har slitt med til alle tider uten å kunne gi noe tilfredsstillende svar. Buddha formulerer kritikken slik:
Hvis Gud er hele verdens herre
og skaper av alt liv,
hvorfor har han da gitt
verden så mye sorg?
Hvorfor har han ikke skapt
hele verden lykkelig?
Hvis Gud er hele verdens herre
og skaper av alt liv,
hvorfor har han da skapt
så mye svik, urett, løgn
og bedrag i verden?
Hvis Gud er hele verdens herre
og skaper av alt liv,
da er denne herren ond
når han skapte urett der hvor
han kunne ha skapt rettferdighet.
Men hvem har da skapt verden? Buddhismen hevder ikke at verden er skapt, og den har ingen som helst forestillinger om noen skapergud. Buddha avviste ofte spekulasjoner av denne sorten, siden de ikke fører noe steds hen. Som nevnt over, kunne han gjerne fortelle mildt satiriske historier om hvordan Gud i sin uvitenhet misforsto det hele og kom til å tro at han hadde skapt verden. I Visuddhimagga har imidlertid Buddhaghosa en bemerkning som sier noe viktig om buddhismens syn på dette spørsmålet:
For verdensløpet er ikke skapt
av noen gud eller ånd.
Tomme går fenomenene sin gang
betinget av årsakskonstellasjonene.
Både i det indre og det ytre univers går naturen sin gang etter lovene om årsak og virkning, og det er helt unødvendig å gi seg til å spekulere over om noen har skapt den eller ikke.
Hva så med himmel og helvete? På samme måte som buddhismen overtok sin tids guder, overtok den også de gamle indiske forestillingene om mange himler og mange helveter. Vi kan finne flere meget fargerike og detaljerte skildringer av slike i de buddhistiske tekstene, og mange buddhister tror på disse. Men også på dette området er buddhismen åpen for en skeptisk og avventende humanistisk holdning, og den lager seg ikke dogmer av de forskjellige forestillingene om guder, himler og helveter. Dette kommer godt til uttrykk i Buddhas anbefaling til kalamaene, som vi allerede har nevnt i forbindelse med spørsmålet om gjenfødelse:
Sett nå at det finnes en annen verden, og at gode og onde gjerninger bærer frukt og får sine følger. Da kan det hende jeg blir salig i himmelens rike etter døden.
Men hva så, hvis det ikke finnes noen annen verden, og gode og onde gjerninger ikke bærer frukt og får noen følger? Da lever jeg likevel fredelig og lykkelig i denne verden, uten hat og motvilje.
Etiske handlinger har sin egenverdi og trenger ikke støtte av forestillinger om himler og helveter.
Alt dette viser at buddhismen står i en særstilling blant religionene. Den avviser ikke eksistensen av guder, men skriftene viser en distansert og kritisk holdning til gudetro. Buddhismen kan derfor ikke karakteriseres som ren teisme (gudetro), men heller ikke som ren ateisme. Forskeren Helmuth von Glasenapp laget et nytt ord for denne mellomstillingen som buddhismen befinner seg i og kalte det nonteisme
Siden buddhismen ikke avviser gudsdyrkelse, og siden den også er kjennetegnet av stor toleranse, har den adoptert og absorbert en lang rekke forskjellige guder og ånder i de forskjellige landene den har bredt seg til. Det er ikke uvanlig å finne små kapeller for hinduguder i buddhisttempler på Sri Lanka. I Thailand har man gjerne et lite åndehus i et hjørne av hagen, der man gir lokale åndevesener mat og små gaver. Thailenderne sier at dersom ikke åndene blir holdt i godt humør, vil de påvirke dem som bor i huset og få dem til å trette og krangle. Men så lenge åndene får hus og gaver, vil det herske harmoni i familien. Kanskje noen her i landet også med fordel burde sette opp et lite åndehus nede i hagen?
Men selv om dyrkingen av lokalguder er integrert med lokale buddhismetradisjoner, har dette egentlig ikke noe med buddhismen som sådan å gjøre. Når folk her i Norge fram til for ikke så lenge siden i fullt alvor satte ut grøt til nissen, hadde heller ikke det noe med kristendommen å gjøre. Nisser i det kristne Norge og ånder i buddhistiske land er snarere eksempler på lokal folketro som lever videre ved siden av den offisielle religionen. I andre land er situasjonen omtrent den samme, og i mahayana- og vajrayanabuddhismen har dessuten bodhisattvaer og kosmiske buddhaer fått roller som ligger guderollene svært nær.
Buddhismen har derfor rom for både gudstro og ateisme. Dette er gode nyheter for oss nordmenn, siden vi jo er en broket blanding av troende, tvilere, agnostikere og ateister. Fra et buddhistisk synspunkt spiller det ingen rolle hva vi tror om guder. Hvis vi ønsker å praktisere buddhisme, kan vi fra et buddhistisk synspunkt gjerne ta med oss full pakke av kristendom inn i buddhismen, så sant vi selv synes vi klarer å kombinere de forskjellige holdningene og tankene som er knyttet til disse. Noen mener de klarer dette, andre finner det vanskelig. Regner vi oss som tvilere, eller som humanetikere, agnostikere eller ateister, kan vi like fullt praktisere buddhisme, om vi har lyst. Buddhismen stiller ingen krav om å gi avkall på gammel tro, og den stiller ingen krav om å bekjenne noen ny tro. “Du skal ikke ha andre guder enn meg” er ukjent tale blant buddhister.
Tro er i det hele tatt ikke noe sentralt begrep i buddhismen. Flere steder i skriftene avviser Buddha tro og sier det er bedre å undersøke og skaffe seg viten. Et typisk eksempel er dette verset:
Den mann som ikke tror og ikke håper,
men gjennom egen innsikt ser det uskapte,
som bryter ut av kretsløpet og ikke lar seg forlede,
han er den største blant mennesker.
Paulus snakker om tro, håp og kjærlighet. Buddhistene vil være enige med ham i at kjærlighet er viktig, men bedre enn tro og håp er det å se selv.
Riktignok nevner tekstene saddha som en positiv og nesten nødvendig egenskap for den som vil praktisere Buddhas lære. Dette ordet, saddha, oversettes noen ganger med tro. Men sammenhengen det står i, og de forklaringer tekstene selv gir, viser klart at det heller burde oversettes som tiltro, tillit eller begrunnet overbevisning. Og da snakker vi ikke teologi, men psykologi. Skal vi foreta oss noe, er det en stor fordel å ha tillit til at det nytter. Men denne tilliten må baseres på erfaring og undersøkelser, ikke på religiøs tro. Det blir mer å sammenligne med den tilliten vi har til en tannlege eller lege som allerede har hjulpet oss flere ganger tidligere, enn med den formen for tro som noen religioner setter så høyt. Buddhismens lære bygger på empiri, og læren må verifiseres gjennom egne observasjoner for å ha full gyldighet for den enkelte.
Likevel er det en ærlig sak å ha en tro, så lenge man er klar over at det er en tro og ikke hevder å forvalte den eneste sannhet. I en samtale med en brahman sa Buddha en gang:
“Det sømmer seg ikke for en forstandig mann som vil holde seg til sannheten, å komme til den urokkelige konklusjon at ‘dette alene er sannhet, alt annet er feil’.”
Da den unge brahmanen ba ham forklare hva han mente med å holde seg til sannheten, svarte Buddha:
“Hvis du har en tro, og sier ‘dette tror jeg’, da holder du deg til sannheten. Men ut fra dette kommer du ikke til den urokkelige konklusjon at ‘dette alene er sannhet, alt annet er feil’. Slik holder du deg til sannheten.”
Det finnes altså en buddhistisk lære, men ikke noen buddhistisk troslære. Det forhindrer naturligvis ikke at buddhister kan tro mye rart. De er ikke mer enn mennesker, de heller. Men buddhismen krever ikke noen tro.
Kanskje man likevel kan si at buddhister har en tro. De tror på mennesket, på menneskets muligheter til å nå fram til erkjennelse og innsikt. I den forstand er buddhismen en lys og optimistisk lære.
Hva mener så buddhister om mirakler? Det finnes mange mirakelhistorier i buddhistiske tradisjoner. Men den som etter min mening er best, er følgende:
Zen-mesteren Bankei var midt i en preken da en mann fra en rivaliserende buddhistskole avbrøt ham og begynte å snakke høyt om alle de vidunderlige miraklene hans lærer kunne gjøre.
“Hva med deg? Kan du gjøre noe mirakel?” spurte mannen provoserende.
“Naturligvis kan jeg det,” svarte Bankei.
“Og hvordan ser så dine mirakler ut, da?”
“Når jeg er sulten, spiser jeg. Når jeg er søvnig, går jeg og legger meg. Det er mine mirakler,” svarte Bankei
Bankei hadde evnen til å se det mirakuløse i hverdagens små hendelser, verdien i de nære ting.
Så hvordan er det da – er buddhismen en religion eller ikke? Kom vi noe nærmere et svar her? Selv vil jeg svare et forsiktig ja på spørsmålet. Men leseren står fritt til å trekke sine egne konklusjoner.
Kåre
fredag 9. desember 2011
Sunne og usunne røtter i sinnet
Er mennesket fra naturens side godt eller ondt?
Dette er et tema som har stått sentralt i mange religioner og filosofier. Buddhismens svar er nyansert, og for å forstå dette svaret, bør vi dykke litt dypere ned i buddhistisk psykologi.
Buddha snakket ofte om de tre sunne røttene og de tre usunne røttene i sinnet. Disse sunne og usunne røttene, eller rotfaktorene, har nær tilknytning til primærfølelsene, vedana. Som en liten sidebemerkning her kan nevnes at siden buddhismen har en sann overflod av dyptloddende analyser, er det mange som har fått inntrykk av at den er tørr, kald og intellektuell og ikke tar hensyn til menneskets følelsesliv. Men her ser vi hvordan buddhismen understreker følelseslivets betydning for vår mentale konstitusjon.
Primærfølelsene, vedana, er “liker”, “liker ikke” og “nøytralt”. Hvis vi forholder oss uklokt til det vi liker, vil vi gjerne ha mer og mer av det. Vi prøver å kare til oss mest mulig av slikt som vi tror kan skaffe oss gode opplevelser, det være seg penger, anseelse eller makt. Dermed utvikler det seg både grådighet og gjerrighet, og dette danner en av de seks usunne røttene. For enkelhets skyld kan vi kalle denne roten for grådighet. Selv om vi av praktiske grunner velger å betegne hver av rotfaktorene med bare ett ord, bør vi huske at dette ordet står for en generell tendens som like gjerne kan omtales med en rekke andre synonymer, så vi ikke binder oss for mye opp i dette ene ordet. Hver av disse røttene står for en tendens som vi alle har mer eller mindre av i sinnet. Men det er ikke en konstant størrelse. Den varierer. Noen ganger er den sterk, så sterk at den kan dominere oppførselen. Andre ganger er den svak og overskygges helt av andre rotfaktorer.
Hvis vi forholder oss uklokt til den motsatte primærfølelsen, “liker ikke”, vil vi føle aggresjon og motvilje mot alt som oppleves som ubehagelig. Vi blir redde for å få vonde opplevelser, og frykten skaper motvilje og hat. Dette utgjør dermed den andre usunne roten i sinnet: hat.
Den tredje av primærfølelsene er “verken liker eller ikke liker”, eller nøytralt. Den skaper intet engasjement i verken den ene eller den andre retningen, men likegyldighet, sløvhet, giddesløshet. Dermed bryr vi oss ikke om å prøve å forstå verken oss selv eller den verden vi lever i. Dette har sammenheng med den tredje av de usunne røttene, nemlig uvitenhet eller forvirring, misforståelser, vrangforestillinger. Uvitenheten ligger også til grunn for de to foregående usunne røttene, siden de har sammenheng med at vi forholder oss uklokt, uforstandig eller tankeløst til naturlige primærfølelser i sinnet.
Hvis beskrivelsen av menneskesinnet hadde stoppet her, ville vi i sannhet ha tegnet et mørkt og dystert bilde av mennesket, og vi kunne ha satt oss ned i skyggenes dal sammen med slike som snakker om menneskets arvesynd og jamret over vår elendige tilstand.
Men buddhistisk psykologi er en humanistisk psykologi som skildrer hele mennesket. Den henger seg ikke ensidig opp verken i de positive eller de negative sidene, men gir et balansert og realistisk bilde.
De tre sunne røttene gir seg nesten selv, siden de er de usunne røttenes motsetninger. Det motsatte av grådighet er giverglede, gavmildhet, lysten til å dele med andre. Det motsatte av hat er vennlighet, nestekjærlighet, medmenneskelighet og medfølelse med andre. Og det motsatte av uvitenhet er visdom, innsikt, forståelse.
På samme måte som uvitenhet var en grunnleggende faktor også for de to andre usunne røttene, grådighet og hat, er også visdom eller innsikt grunnlaget for de to andre sunne røttene, giverglede og vennlighet.
Her kan det være nyttig med en liten oppsummering:
Usunne røtter Sunne røtter
grådighet giverglede
hat vennlighet
uvitenhet visdom
Dette er tendenser som det er lett for hvem som helst å oppdage i sitt eget sinn. Vi har dem, alle sammen. Vi har øyeblikk der vi føler at vi bare må ha det eller det nye moteplagget, større båt, siste mobiltelefon med de nyeste teknologiske effektene, osv. Men vi har også øyeblikk der vi spontant kan dele noe med en venn eller gi til katastrofeinnsamlinger eller andre gode formål. Vi har øyeblikk der vi føler motvilje, hat og sinne, men vi har også øyeblikk der vi føler vennlighet, medfølelse og kjærlighet. Vi har stunder der vi kan si eller gjøre de dummeste ting, men vi har også glimt av innsikt og forståelse fra tid til annen. Som oftest opptrer to eller tre røtter sammen. Vi kan observere dem i vårt eget liv, men vi kan også legge merke til dem i media.
På en vanlig mediahverdag er de aller fleste oppslagene, anslagsvis kanskje over 90 %, knyttet til de tre usunne røttene. Ta for eksempel pyramidespill, eller Nigeria-svindelen på internett. Til tross for at det lukter svindel lang vei av slike opplegg, blir mange så forblindet av grådighet og utsiktene til kjapp gevinst, at de overser fornuftens advarende røst og sluker agnet – og blir selvfølgelig lurt. Det ser vi altså røttene grådighet og dumhet. Etterpå får de god anledning til å lufte hatet sitt i forurettet raseri over å ha blitt svindlet. Krig, fremmedfrykt, konflikter, voldsforbrytelser henger sammen med grådighet og hat, og til grunn for disse ligger ofte uvitenhet både om oss selv og om “de andre”. Og om vi ser bort fra en og annen gladnyhet, er det gjerne slikt som skaper de store overskriftene i avisene. Tragedien den 22. juli ser vi har klar sammenheng med de to usunne røttene uvitenhet (eller vrangforestillinger) og hat.
For noen kan kanskje én enkelt av disse røttene være så dominerende at den preger karakteren og styrer hele livet. Men for de fleste av oss skifter bildet fra øyeblikk til øyeblikk, fra dag til dag.
Når tre av røttene kalles usunne og de andre tre kalles sunne, har ikke dette noen metafysisk begrunnelse. Grunnen er meget enkel: De usunne røttene skaper sorg og problemer og gjør livet vanskelig både for oss selv og andre. De sunne røttene skaper glede og gjør livet godt å leve. Igjen ser vi hvordan buddhismens psykologi er nøkternt empirisk og humanistisk begrunnet.
Men hvem har egentlig lyst til å oppleve sorger og problemer? Når vi vet at disse i de aller fleste tilfeller er forårsaket av de usunne røttene i sinnet, hvorfor i all verden gjør vi ikke noe med det? Hvorfor tar vi ikke oss selv i nakken og utvikler de sunne røttene i stedet?
Svaret er naturligvis at slikt er lett nok å si, men vanskelig å gjennomføre. Dette er også buddhismen fullt klar over. Derfor har den utviklet en lang rekke hjelpemidler eller treningsmetoder som kan hjelpe oss til å svekke de usunne røttene, eller kanskje til og med utrydde dem fullstendig, og styrke de sunne røttene. I en viss forstand kan man gjerne si at hele Buddhas lære faktisk bare handler om dette: å hjelpe oss til å svekke og utrydde de usunne røttene som forårsaker sorger, lidelser og problemer, og styrke og utvikle de sunne røttene i sinnet, slik at vi kan oppleve vennlighet, glede og lykke. Dette er faktisk buddhismens uttrykte mål.
Kåre
Dette er et tema som har stått sentralt i mange religioner og filosofier. Buddhismens svar er nyansert, og for å forstå dette svaret, bør vi dykke litt dypere ned i buddhistisk psykologi.
Buddha snakket ofte om de tre sunne røttene og de tre usunne røttene i sinnet. Disse sunne og usunne røttene, eller rotfaktorene, har nær tilknytning til primærfølelsene, vedana. Som en liten sidebemerkning her kan nevnes at siden buddhismen har en sann overflod av dyptloddende analyser, er det mange som har fått inntrykk av at den er tørr, kald og intellektuell og ikke tar hensyn til menneskets følelsesliv. Men her ser vi hvordan buddhismen understreker følelseslivets betydning for vår mentale konstitusjon.
Primærfølelsene, vedana, er “liker”, “liker ikke” og “nøytralt”. Hvis vi forholder oss uklokt til det vi liker, vil vi gjerne ha mer og mer av det. Vi prøver å kare til oss mest mulig av slikt som vi tror kan skaffe oss gode opplevelser, det være seg penger, anseelse eller makt. Dermed utvikler det seg både grådighet og gjerrighet, og dette danner en av de seks usunne røttene. For enkelhets skyld kan vi kalle denne roten for grådighet. Selv om vi av praktiske grunner velger å betegne hver av rotfaktorene med bare ett ord, bør vi huske at dette ordet står for en generell tendens som like gjerne kan omtales med en rekke andre synonymer, så vi ikke binder oss for mye opp i dette ene ordet. Hver av disse røttene står for en tendens som vi alle har mer eller mindre av i sinnet. Men det er ikke en konstant størrelse. Den varierer. Noen ganger er den sterk, så sterk at den kan dominere oppførselen. Andre ganger er den svak og overskygges helt av andre rotfaktorer.
Hvis vi forholder oss uklokt til den motsatte primærfølelsen, “liker ikke”, vil vi føle aggresjon og motvilje mot alt som oppleves som ubehagelig. Vi blir redde for å få vonde opplevelser, og frykten skaper motvilje og hat. Dette utgjør dermed den andre usunne roten i sinnet: hat.
Den tredje av primærfølelsene er “verken liker eller ikke liker”, eller nøytralt. Den skaper intet engasjement i verken den ene eller den andre retningen, men likegyldighet, sløvhet, giddesløshet. Dermed bryr vi oss ikke om å prøve å forstå verken oss selv eller den verden vi lever i. Dette har sammenheng med den tredje av de usunne røttene, nemlig uvitenhet eller forvirring, misforståelser, vrangforestillinger. Uvitenheten ligger også til grunn for de to foregående usunne røttene, siden de har sammenheng med at vi forholder oss uklokt, uforstandig eller tankeløst til naturlige primærfølelser i sinnet.
Hvis beskrivelsen av menneskesinnet hadde stoppet her, ville vi i sannhet ha tegnet et mørkt og dystert bilde av mennesket, og vi kunne ha satt oss ned i skyggenes dal sammen med slike som snakker om menneskets arvesynd og jamret over vår elendige tilstand.
Men buddhistisk psykologi er en humanistisk psykologi som skildrer hele mennesket. Den henger seg ikke ensidig opp verken i de positive eller de negative sidene, men gir et balansert og realistisk bilde.
De tre sunne røttene gir seg nesten selv, siden de er de usunne røttenes motsetninger. Det motsatte av grådighet er giverglede, gavmildhet, lysten til å dele med andre. Det motsatte av hat er vennlighet, nestekjærlighet, medmenneskelighet og medfølelse med andre. Og det motsatte av uvitenhet er visdom, innsikt, forståelse.
På samme måte som uvitenhet var en grunnleggende faktor også for de to andre usunne røttene, grådighet og hat, er også visdom eller innsikt grunnlaget for de to andre sunne røttene, giverglede og vennlighet.
Her kan det være nyttig med en liten oppsummering:
Usunne røtter Sunne røtter
grådighet giverglede
hat vennlighet
uvitenhet visdom
Dette er tendenser som det er lett for hvem som helst å oppdage i sitt eget sinn. Vi har dem, alle sammen. Vi har øyeblikk der vi føler at vi bare må ha det eller det nye moteplagget, større båt, siste mobiltelefon med de nyeste teknologiske effektene, osv. Men vi har også øyeblikk der vi spontant kan dele noe med en venn eller gi til katastrofeinnsamlinger eller andre gode formål. Vi har øyeblikk der vi føler motvilje, hat og sinne, men vi har også øyeblikk der vi føler vennlighet, medfølelse og kjærlighet. Vi har stunder der vi kan si eller gjøre de dummeste ting, men vi har også glimt av innsikt og forståelse fra tid til annen. Som oftest opptrer to eller tre røtter sammen. Vi kan observere dem i vårt eget liv, men vi kan også legge merke til dem i media.
På en vanlig mediahverdag er de aller fleste oppslagene, anslagsvis kanskje over 90 %, knyttet til de tre usunne røttene. Ta for eksempel pyramidespill, eller Nigeria-svindelen på internett. Til tross for at det lukter svindel lang vei av slike opplegg, blir mange så forblindet av grådighet og utsiktene til kjapp gevinst, at de overser fornuftens advarende røst og sluker agnet – og blir selvfølgelig lurt. Det ser vi altså røttene grådighet og dumhet. Etterpå får de god anledning til å lufte hatet sitt i forurettet raseri over å ha blitt svindlet. Krig, fremmedfrykt, konflikter, voldsforbrytelser henger sammen med grådighet og hat, og til grunn for disse ligger ofte uvitenhet både om oss selv og om “de andre”. Og om vi ser bort fra en og annen gladnyhet, er det gjerne slikt som skaper de store overskriftene i avisene. Tragedien den 22. juli ser vi har klar sammenheng med de to usunne røttene uvitenhet (eller vrangforestillinger) og hat.
For noen kan kanskje én enkelt av disse røttene være så dominerende at den preger karakteren og styrer hele livet. Men for de fleste av oss skifter bildet fra øyeblikk til øyeblikk, fra dag til dag.
Når tre av røttene kalles usunne og de andre tre kalles sunne, har ikke dette noen metafysisk begrunnelse. Grunnen er meget enkel: De usunne røttene skaper sorg og problemer og gjør livet vanskelig både for oss selv og andre. De sunne røttene skaper glede og gjør livet godt å leve. Igjen ser vi hvordan buddhismens psykologi er nøkternt empirisk og humanistisk begrunnet.
Men hvem har egentlig lyst til å oppleve sorger og problemer? Når vi vet at disse i de aller fleste tilfeller er forårsaket av de usunne røttene i sinnet, hvorfor i all verden gjør vi ikke noe med det? Hvorfor tar vi ikke oss selv i nakken og utvikler de sunne røttene i stedet?
Svaret er naturligvis at slikt er lett nok å si, men vanskelig å gjennomføre. Dette er også buddhismen fullt klar over. Derfor har den utviklet en lang rekke hjelpemidler eller treningsmetoder som kan hjelpe oss til å svekke de usunne røttene, eller kanskje til og med utrydde dem fullstendig, og styrke de sunne røttene. I en viss forstand kan man gjerne si at hele Buddhas lære faktisk bare handler om dette: å hjelpe oss til å svekke og utrydde de usunne røttene som forårsaker sorger, lidelser og problemer, og styrke og utvikle de sunne røttene i sinnet, slik at vi kan oppleve vennlighet, glede og lykke. Dette er faktisk buddhismens uttrykte mål.
Kåre
tirsdag 6. desember 2011
Buddhisme og økonomi
Buddhisme og økonomi
I siste episode av “Livssynsbørsen” (episode nr. 2) på NRK fikk buddhismen en temmelig stemoderlig og kunnskapsløs behandling. Det eneste som ble poengtert, var theravadamunkenes idealer om eiendomsløshet. Det er greit nok at munker skal eie minst mulig, men de fleste buddhister er jo ikke munker. De fleste buddhistene er legfolk, det vil si at de ikke er munker eller nonner, men lever et vanlig liv. Vi er integrert i samfunnet og dets økonomiske mekanismer på lik linje med tilhengere av andre livssyn. Så hvordan er da buddhismens tanker om vanlige mennesker og økonomi? Sier grunntekstene noe om dette?
Selv om Buddha selv og munkene og nonnene levde i nøysomhet og ikke kunne eie mer enn de sto og gikk i, hadde han full forståelse for at vanlige mennesker trenger inntekter til seg selv og familien. Det som man tjente ved ærlig arbeid, kunne man glede seg over med god samvittighet, mente han.
En gang kom den rike bankmannen Anathapindika bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Mesteren sa til ham:
“Det finnes fire verdslige gleder som en legmann kan være så heldig å nyte godt av. Hvilke fire? Det er gleden over rettmessig velstand, gleden over å kunne gjør godt, gleden over å være gjeldfri og gleden over å leve et godt liv.
Hva er gleden over rettmessig velstand? Hvis du har kommet til velstand gjennom flid og hardt arbeid, med eget slit og egen svette, uten å benytte deg av triks eller urettmessige metoder, da kan du glede deg over dette. Dette gjør deg glad.
Hva er gleden over å kunne gjøre godt? Den rikdommen du har vunnet deg rettmessig gjennom eget arbeid, kan du bruke til å gjøre godt for andre med. Dette gjør deg glad.
Hva er gleden over å være gjeldfri? Det er når du ikke har gjeld og ikke skylder noen verken store eller små summer. Dette gjør deg glad.
Hva er gleden over å leve et godt liv? Det er når alle dine gjerninger, ord tanker er gode. Da lever du et godt liv og frydes over det. Og de tre foregående gledene er ikke verdt en brøkdel av den gleden du da opplever.”
Anguttara Nikaya 2,69
Og Buddha ga flere konkrete råd om økonomi:
En gang da Mesteren var i byen Kakkarapatta i Koliya, kom en mann av koliya-folket, som ble kalt Dighajanu Tigerfot, bort til ham. Han hilste høflig og satte seg ned ved siden av ham. Så sa han:
“Vi vanlige borgere nyter vår rikdom og våre sanselige gleder og vi bor sammen med våre barn og ektefeller. Vi kler oss i fine stoffer, bruker sandeltre og duftende salver og pynter oss med kranser og med smykker av sølv og gull. Kan du være så vennlig å gi oss undervisning som kan være oss til glede og nytte både her og nå og på lengre sikt, Mester?”
“Det er fire ting som er til glede og nytte for legmannen her og nå, Tigerfot. Hvilke fire? Det er stor iherdighet, stor påpasselighet, godt vennskap og en balansert økonomi.
Hva er så stor iherdighet, Tigerfot? Det er når en mann er dyktig og iherdig i arbeidet sitt – uansett om han er bonde, handelsmann, gjeter, bueskytter, statsansatt eller har et annet arbeid. Han finner fornuftige løsninger på problemer i forbindelse med arbeidet og er flink både til å arbeide og til å planlegge arbeidet sitt. Dette kalles stor iherdighet.
Hva er så stor påpasselighet, Tigerfot? De rettmessige inntektene som en mann har skaffet seg gjennom ærlig arbeid, gjennom stor flid og iherdig innsats, med sine egne henders kraft og med sin egen svette – dem tar han påpasselig vare på slik at verken kongen eller tyver tar det han eier, slik at ikke ild eller flom ødelegger dem og slik at heller ikke ansvarsløse arvinger sløser det bort. Dette kalles stor påpasselighet. [...]
Hva er så en balansert økonomi, Tigerfot? Når en mann opplever både vinning og tap, innretter han sin økonomi etter dette og blir verken altfor begeistret eller altfor nedtrykt, og han tenker: ‘Så mye har jeg tjent etter at tapet er trukket fra, og utgiftene mine overstiger ikke inntektene.’ Det er som når en kjøpmann holder en vekt og ser at den ene vektskålen stiger og den andre synker. Slik innretter en mann sin økonomi etter hva han opplever av vinning og tap. Han blir verken altfor begeistret eller altfor nedtrykt, og han tenker: ‘Så mye har jeg tjent etter at tapet er trukket fra, og utgiftene mine overstiger ikke inntektene.’ Hvis denne mannen bare har små inntekter, men likevel lever på en stor fot, vil folk si om ham at han lever som en slukhals. Hvis han har store inntekter, men lever i usle kår, kommer folk til å si om ham at han kommer til å dø som ei fattiglus. Derfor bør han innrette sin økonomi etter hva han opplever av vinning og tap. Han bør ikke bli altfor begeistret eller altfor nedtrykt, men tenke: ‘Så mye har jeg tjent etter at tapet er trukket fra, og utgiftene mine overstiger ikke inntektene.’ Dette kalles en balansert økonomi.
Dighajanusutta, Anguttara Nikaya 8, 6, 4
Buddha ga også råd om investering og sparing. I Samtalen med Sigala kommer denne holdningen til uttrykk i disse versene:
Den som er klok og har god atferd,
lyser som flammen i mørket.
Flittig som en bi arbeider han
og samler rikdom i hauger.
Så bruker han sine rikdommer
til beste for sin slekt.
Han deler det han eier
i fire like deler.
Den ene bruker han selv,
de to neste investerer han
i den virksomheten han driver.
Den fjerde sparer han til trangere tider.
(Digha Nikaya 31)
Den gamle kommentaren til disse versene spesifiserer at den fjerdedelen som var til eget bruk, også burde brukes på familien og til å gi gaver til gode formål. I en annen tekst sa han at den som var klok, sørget for at utgiftene ikke oversteg de inntektene man hadde.
Buddhismen er derfor ikke en verdensfjern eller økonomi-fiendtlig lære. I ekte humanistisk ånd viser den stor forståelse for vanlige menneskers hverdagslige behov. Det betyr ikke at Buddhas økonomiske råd skal forstås dogmatisk. Rådet om å leve av en fjerdedel av inntekten og investere to fjerdedeler er lite realistisk for vanlige lønnsmottakere. Men disse rådene viser at selv om buddhistmunker og -nonner lever et nøysomt liv i fattigdom, rynker ikke buddhismen på nesen overfor den økonomiske virkelighet vanlige mennesker befinner seg i, men gir pragmatiske veiledninger som naturligvis bør tillempes til den enkeltes situasjon.
Det er derfor både kunnskapsløst, misvisende og ensidig å presentere theravadamunkenes nøysomhetsideal som buddhismens syn på økonomi.
Kåre
I siste episode av “Livssynsbørsen” (episode nr. 2) på NRK fikk buddhismen en temmelig stemoderlig og kunnskapsløs behandling. Det eneste som ble poengtert, var theravadamunkenes idealer om eiendomsløshet. Det er greit nok at munker skal eie minst mulig, men de fleste buddhister er jo ikke munker. De fleste buddhistene er legfolk, det vil si at de ikke er munker eller nonner, men lever et vanlig liv. Vi er integrert i samfunnet og dets økonomiske mekanismer på lik linje med tilhengere av andre livssyn. Så hvordan er da buddhismens tanker om vanlige mennesker og økonomi? Sier grunntekstene noe om dette?
Selv om Buddha selv og munkene og nonnene levde i nøysomhet og ikke kunne eie mer enn de sto og gikk i, hadde han full forståelse for at vanlige mennesker trenger inntekter til seg selv og familien. Det som man tjente ved ærlig arbeid, kunne man glede seg over med god samvittighet, mente han.
En gang kom den rike bankmannen Anathapindika bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Mesteren sa til ham:
“Det finnes fire verdslige gleder som en legmann kan være så heldig å nyte godt av. Hvilke fire? Det er gleden over rettmessig velstand, gleden over å kunne gjør godt, gleden over å være gjeldfri og gleden over å leve et godt liv.
Hva er gleden over rettmessig velstand? Hvis du har kommet til velstand gjennom flid og hardt arbeid, med eget slit og egen svette, uten å benytte deg av triks eller urettmessige metoder, da kan du glede deg over dette. Dette gjør deg glad.
Hva er gleden over å kunne gjøre godt? Den rikdommen du har vunnet deg rettmessig gjennom eget arbeid, kan du bruke til å gjøre godt for andre med. Dette gjør deg glad.
Hva er gleden over å være gjeldfri? Det er når du ikke har gjeld og ikke skylder noen verken store eller små summer. Dette gjør deg glad.
Hva er gleden over å leve et godt liv? Det er når alle dine gjerninger, ord tanker er gode. Da lever du et godt liv og frydes over det. Og de tre foregående gledene er ikke verdt en brøkdel av den gleden du da opplever.”
Anguttara Nikaya 2,69
Og Buddha ga flere konkrete råd om økonomi:
En gang da Mesteren var i byen Kakkarapatta i Koliya, kom en mann av koliya-folket, som ble kalt Dighajanu Tigerfot, bort til ham. Han hilste høflig og satte seg ned ved siden av ham. Så sa han:
“Vi vanlige borgere nyter vår rikdom og våre sanselige gleder og vi bor sammen med våre barn og ektefeller. Vi kler oss i fine stoffer, bruker sandeltre og duftende salver og pynter oss med kranser og med smykker av sølv og gull. Kan du være så vennlig å gi oss undervisning som kan være oss til glede og nytte både her og nå og på lengre sikt, Mester?”
“Det er fire ting som er til glede og nytte for legmannen her og nå, Tigerfot. Hvilke fire? Det er stor iherdighet, stor påpasselighet, godt vennskap og en balansert økonomi.
Hva er så stor iherdighet, Tigerfot? Det er når en mann er dyktig og iherdig i arbeidet sitt – uansett om han er bonde, handelsmann, gjeter, bueskytter, statsansatt eller har et annet arbeid. Han finner fornuftige løsninger på problemer i forbindelse med arbeidet og er flink både til å arbeide og til å planlegge arbeidet sitt. Dette kalles stor iherdighet.
Hva er så stor påpasselighet, Tigerfot? De rettmessige inntektene som en mann har skaffet seg gjennom ærlig arbeid, gjennom stor flid og iherdig innsats, med sine egne henders kraft og med sin egen svette – dem tar han påpasselig vare på slik at verken kongen eller tyver tar det han eier, slik at ikke ild eller flom ødelegger dem og slik at heller ikke ansvarsløse arvinger sløser det bort. Dette kalles stor påpasselighet. [...]
Hva er så en balansert økonomi, Tigerfot? Når en mann opplever både vinning og tap, innretter han sin økonomi etter dette og blir verken altfor begeistret eller altfor nedtrykt, og han tenker: ‘Så mye har jeg tjent etter at tapet er trukket fra, og utgiftene mine overstiger ikke inntektene.’ Det er som når en kjøpmann holder en vekt og ser at den ene vektskålen stiger og den andre synker. Slik innretter en mann sin økonomi etter hva han opplever av vinning og tap. Han blir verken altfor begeistret eller altfor nedtrykt, og han tenker: ‘Så mye har jeg tjent etter at tapet er trukket fra, og utgiftene mine overstiger ikke inntektene.’ Hvis denne mannen bare har små inntekter, men likevel lever på en stor fot, vil folk si om ham at han lever som en slukhals. Hvis han har store inntekter, men lever i usle kår, kommer folk til å si om ham at han kommer til å dø som ei fattiglus. Derfor bør han innrette sin økonomi etter hva han opplever av vinning og tap. Han bør ikke bli altfor begeistret eller altfor nedtrykt, men tenke: ‘Så mye har jeg tjent etter at tapet er trukket fra, og utgiftene mine overstiger ikke inntektene.’ Dette kalles en balansert økonomi.
Dighajanusutta, Anguttara Nikaya 8, 6, 4
Buddha ga også råd om investering og sparing. I Samtalen med Sigala kommer denne holdningen til uttrykk i disse versene:
Den som er klok og har god atferd,
lyser som flammen i mørket.
Flittig som en bi arbeider han
og samler rikdom i hauger.
Så bruker han sine rikdommer
til beste for sin slekt.
Han deler det han eier
i fire like deler.
Den ene bruker han selv,
de to neste investerer han
i den virksomheten han driver.
Den fjerde sparer han til trangere tider.
(Digha Nikaya 31)
Den gamle kommentaren til disse versene spesifiserer at den fjerdedelen som var til eget bruk, også burde brukes på familien og til å gi gaver til gode formål. I en annen tekst sa han at den som var klok, sørget for at utgiftene ikke oversteg de inntektene man hadde.
Buddhismen er derfor ikke en verdensfjern eller økonomi-fiendtlig lære. I ekte humanistisk ånd viser den stor forståelse for vanlige menneskers hverdagslige behov. Det betyr ikke at Buddhas økonomiske råd skal forstås dogmatisk. Rådet om å leve av en fjerdedel av inntekten og investere to fjerdedeler er lite realistisk for vanlige lønnsmottakere. Men disse rådene viser at selv om buddhistmunker og -nonner lever et nøysomt liv i fattigdom, rynker ikke buddhismen på nesen overfor den økonomiske virkelighet vanlige mennesker befinner seg i, men gir pragmatiske veiledninger som naturligvis bør tillempes til den enkeltes situasjon.
Det er derfor både kunnskapsløst, misvisende og ensidig å presentere theravadamunkenes nøysomhetsideal som buddhismens syn på økonomi.
Kåre
lørdag 3. desember 2011
Teori og praksis
Hvis noen flittig kan sitere skriften
men selv er slapp og ikke gjør deretter,-
han er som gjeteren som teller andres kveg,
selv har han ingen del i fellesskapet.
Dhammapada 19
Buddhas lære er et praktisk handlingsprogram, - noe å gjøre snarere enn noe å tro på. Det er ut fra denne erkjennelse at vi i Buddhadhamma-foreningen legger stor vekt på praktisk trening. Palitekstene, lest med fornuft (!), kan riktignok gi uvurderlige råd om hvordan vi best kan innrette denne treningen, og tid anvendt på studier av disse tekstene, er godt anvendt tid. Men det er viktig å være klar over at praktisk selv-innsikt betyr mer enn all verdens lærdom og “skrift-lærdhet”. Du har mye mer igjen for å studere ditt eget sinn og dine tanke- og reaksjonsmønstre, enn å studere en hvilken som helst bok.
Når du praktiserer innsikts-trening, bør det ikke være slik at treningen begynner når du setter deg i “meditasjon”, og slutter når du reiser deg igjen. Det å øve opp en våken og oppmerksom holdning i enhver dagligdags situasjon er like viktig, eller viktigere. Men av og til er det likevel nyttig å ta en periode med mer konsentrert og intensiv oppmerksomhetstrening, alene eller sammen med andre. Slike intensiv-perioder - en time, en dag, en uke - gjør det lettere å opprettholde oppmerksomhet midt i hverdagens mange sysler.
Fellesskap med andre mediterende skaper et spesielt gunstig miljø for utvikling av innsikt. Selv om vi i særlig grad arbeider med vårt eget sinn, er det sunt å holde kontakten med andre mennesker. Derfor anbefaler vi å delta på meditasjonsmøtene, i den grad man har tid og anledning.
Kåre
men selv er slapp og ikke gjør deretter,-
han er som gjeteren som teller andres kveg,
selv har han ingen del i fellesskapet.
Dhammapada 19
Buddhas lære er et praktisk handlingsprogram, - noe å gjøre snarere enn noe å tro på. Det er ut fra denne erkjennelse at vi i Buddhadhamma-foreningen legger stor vekt på praktisk trening. Palitekstene, lest med fornuft (!), kan riktignok gi uvurderlige råd om hvordan vi best kan innrette denne treningen, og tid anvendt på studier av disse tekstene, er godt anvendt tid. Men det er viktig å være klar over at praktisk selv-innsikt betyr mer enn all verdens lærdom og “skrift-lærdhet”. Du har mye mer igjen for å studere ditt eget sinn og dine tanke- og reaksjonsmønstre, enn å studere en hvilken som helst bok.
Når du praktiserer innsikts-trening, bør det ikke være slik at treningen begynner når du setter deg i “meditasjon”, og slutter når du reiser deg igjen. Det å øve opp en våken og oppmerksom holdning i enhver dagligdags situasjon er like viktig, eller viktigere. Men av og til er det likevel nyttig å ta en periode med mer konsentrert og intensiv oppmerksomhetstrening, alene eller sammen med andre. Slike intensiv-perioder - en time, en dag, en uke - gjør det lettere å opprettholde oppmerksomhet midt i hverdagens mange sysler.
Fellesskap med andre mediterende skaper et spesielt gunstig miljø for utvikling av innsikt. Selv om vi i særlig grad arbeider med vårt eget sinn, er det sunt å holde kontakten med andre mennesker. Derfor anbefaler vi å delta på meditasjonsmøtene, i den grad man har tid og anledning.
Kåre
torsdag 1. desember 2011
Samvittighet
Ifølge kristen tenkning er samvittigheten nedlagt i oss av Gud, eller den er Gud som taler til oss. Men Vestens filosofer og psykologer har også hatt sine tanker om dette, og gitt definisjoner som ikke inneholder noen gud. Kant, f.eks. mente at samvittighet var et fornuftsvesens bevissthet om den moralske lov. Og Freud beskrev samvittigheten som et over-jeg eller super-ego, en indre og ikke fullt bevisst overtagelse av autoritetens (foreldrenes eller samfunnets) normer og verdier. Et vanlig syn i dag (iflg. Store Norske Leksikon) er at samvittigheten er et produkt av sosial læring og oppdragelse.
Hva sier så buddhismen om samvittighet? Dette begrepet er delt i to i palitekstene, nemlig hiri, som jeg vil oversette som "selvrespekt" og ottappa, som jeg vil oversette som "respekt for andre". Selvrespekt (hiri) i denne forbindelse går ut på at vi før vi begår en handling stiller oss spørsmålet: “Er det slik jeg egentlig vil være? Kan jeg respektere meg selv og se meg selv i øynene hvis jeg gjør dette? Er dette noe jeg virkelig kan være bekjent av?” Dette er altså det individuelle aspektet av samvittigheten, en funksjon av det selvbildet eller de idealene vi har, eller ønsker å ha. Respekt for andre (ottappa) betyr her respekt for andres meninger: “Hva ville mor eller far ha sagt om de så meg nå? Hva ville min beste venn si til dette?” Dette er da det sosiale aspektet av samvittigheten, frykten for sosiale sanksjoner.
Ingen guddom eller høyere makt blir trukket inn. I denne saken står derfor buddhismen nærmere Kant og Freud, dvs. nærmere vestlig, sekulær filosofi og psykologi, enn religion. Buddhismens syn sammenfaller i stor grad med det vanlige synet i Vesten, om at samvittigheten er et produkt av sosial læring og oppdragelse, som nevnt over.
Selvrespekt og respekt for andre er to viktige betraktninger som kan få oss til å besinne oss i tide før vi gjør noe dumt. Og i buddhismen regnes de som så viktige at Buddha omtalte dem som “verdens voktere”.
Kåre
Hva sier så buddhismen om samvittighet? Dette begrepet er delt i to i palitekstene, nemlig hiri, som jeg vil oversette som "selvrespekt" og ottappa, som jeg vil oversette som "respekt for andre". Selvrespekt (hiri) i denne forbindelse går ut på at vi før vi begår en handling stiller oss spørsmålet: “Er det slik jeg egentlig vil være? Kan jeg respektere meg selv og se meg selv i øynene hvis jeg gjør dette? Er dette noe jeg virkelig kan være bekjent av?” Dette er altså det individuelle aspektet av samvittigheten, en funksjon av det selvbildet eller de idealene vi har, eller ønsker å ha. Respekt for andre (ottappa) betyr her respekt for andres meninger: “Hva ville mor eller far ha sagt om de så meg nå? Hva ville min beste venn si til dette?” Dette er da det sosiale aspektet av samvittigheten, frykten for sosiale sanksjoner.
Ingen guddom eller høyere makt blir trukket inn. I denne saken står derfor buddhismen nærmere Kant og Freud, dvs. nærmere vestlig, sekulær filosofi og psykologi, enn religion. Buddhismens syn sammenfaller i stor grad med det vanlige synet i Vesten, om at samvittigheten er et produkt av sosial læring og oppdragelse, som nevnt over.
Selvrespekt og respekt for andre er to viktige betraktninger som kan få oss til å besinne oss i tide før vi gjør noe dumt. Og i buddhismen regnes de som så viktige at Buddha omtalte dem som “verdens voktere”.
Kåre
lørdag 26. november 2011
Buddhisme for nordmenn? Hvorfor det?
I dag er det anslagsvis 25 000 buddhister i Norge. De aller fleste av disse er innvandret fra land der buddhismen har eksistert i lang tid, som Sri Lanka, Burma, Thailand, Tibet, Kina, Vietnam, Japan og Korea. De har altså tatt med seg sin tradisjonelle kultur og sin tradisjonelle religion fra hjemlandet.
Men det er også stadig flere norskfødte, eller norskkulturelle personer som føler seg tiltrukket av buddhismen og velger denne. Dette er anslagsvis 1300 norskfødte personer som i dag regner seg som buddhister, men tallet på dem som føler buddhismen som et tiltrekkende alternativ, uten helt å ha bestemt seg for å kalle seg “buddhist”, er trolig langt høyere.
Noen bruker betegnelsen “kristenkulturell” her, en tendensiøs og ensidig betegnelse som helst bør unngås. Vi som er født av norske foreldre og oppvokst i Norge har en kultur som er norsk, det vil si en regionalvariant av den europeiske kulturen, som igjen kan sees som en del av en bredere “vestlig” kultur. Riktignok er kristendommen ett av mange elementer i denne kulturen. For noen har den aktuell betydning, for andre bare historisk. Men siden den vestlige kulturen inneholder mange flere elementer enn kristendom – vi kan nevne i fleng: humanisme, vitenskapelig tenkning, gresk filosofi, osv. osv. osv. – blir det grovt misvisende å trekke ut bare ett av disse elementene, et element som for mange ikke lenger har noen levende verdi og betydning, og snakke om nordmenn generelt som “kristenkulturelle”.
Hva er det da som får en person med norsk kulturbakgrunn til å velge noe som i utgangspunktet kan synes så fremmedartet og eksotisk?
Kan buddhismen ha noe å gi en vanlig norsk mann eller kvinne – uten at det skal være nødvendig å kle seg i rare klær, brenne røkelse, mumle ubegripelige mantraer eller kaste seg nesegrus foran en statue?
Hva er da egentlig dette som vi kaller buddhisme?
Spørsmålet har ikke ett svar. Det har mange forskjellige svar.
Gjennom de nesten to og et halvt årtusen som har gått siden Buddha levde, har hans etterfølgere og hans lære bredt seg til mange forskjellige land og kulturer. Den er blitt endret og tilpasset, ikke bare én gang, men mange ganger, til skiftende behov, skiftende tider, samfunn og kulturer. Derfor finnes det mange forskjellige former for buddhisme.
Hvilken av disse mange formene er så “riktig” buddhisme?
Dette finnes det ikke noe svar på, i alle fall ikke noe svar med universell gyldighet. Men kanskje finnes det et svar for den enkelte, et personlig svar eller et kulturbetinget svar, og da kan det godt hende at du vil finne fram til et annet svar enn jeg, uten at det dermed er sagt at det ene svaret er dårligere eller bedre enn det andre.
Et nøkkelord i Buddhas undervisning er frihet: Akkurat som hele havet har én og samme smak, nemlig smaken av salt, slik har også hele min lære og treningsdisiplin én og samme smak, nemlig smaken av frihet, sa han en gang (AN 4, 203). Denne oppfordringen til å undersøke selv, til å tenke selv, til ikke å basere seg verken på folkemeningen, tradisjoner, spekulativ tenkning, dogmer, autoriteter, læremestere eller hellige skrifter, er som tidligere nevnt unik i de store religionenes historie.
Hva er målet?
Frihet til å tenke, frihet til å undersøke, dette er noe av hva buddhismen tilbyr. Men den hevder også å kunne tilby frihet fra noe, frihet fra sorg og lidelse:
Her er en vei som fører direkte til målet, munker, til foredling av levende vesener, til å overvinne sorg og klage, til å gjøre slutt på smerte og tungsinn, til å finne den rette metoden og til selv å erfare nibbana ... (Mahasatipatthanasutta)
Buddhismen hevder å tilby en dyp innsikt i virkelighetens natur, intellektuell åpenhet og tankefrihet, samtidig som den har en klar etisk forankring. Den er ikke et trossystem, men en samling av anbefalte treningsmetoder for å finne fram til en livsstil kjennetegnet av sinnsro, glede og tilfredshet.
Men er ikke buddhismen en pessimistisk lære som bare fokuserer på lidelse? Dette er en av mange misforståelser omkring buddhismen. Buddhismen slett ikke er pessimistiske og lidelsesfokusert. Den tar opp lidelsens problem, det er riktig nok. Men i stedet for å grave seg ned i fortvilelse over smerter, sorger og lidelser, viser den til en vei ut av lidelsen. På den måten er buddhismen en optimistisk lære som nettopp ved å erkjenne livets negative sider åpner for en dypere forståelse og en dypere befestet glede over livet.
Målet for den buddhistiske treningen finnes formulert på mange forskjellige måter, men den buddhistiske filosofen Vasubandhu sa det kanskje klarest og mest konsist da han sa at målet er å oppleve glede og sinnsro og se virkeligheten som den er.
Selv har jeg en tendens til å bli meget skeptisk når jeg hører eller leser slike påstander. Jeg får lett en snikende mistanke om at dette er propaganda og salgsargumenter, og jeg har full forståelse for de av leserne som måtte føle det samme.
La gå at buddhistene sier at buddhismen er så og så bra og at den har de og de godene å tilby. Men er det ikke slik de sier alle sammen? Har vi ikke hørt kristne av alle mulige slags avskygninger, for ikke å snakke om muslimer, Krishna-dyrkere og Gud vet hvem (eller vet han det egentlig?) si lignende ting? Hvem har da rett? Er det bare tomme påstander? Eller har disse påstandene noe for seg?
I en berømt samtale Buddha hadde med kalama-folket for 2400 år siden, oppfordret han dem til ikke å godta påstander fra den ene eller den andre autoritet eller predikant. Kalamaene hadde hørt argumenter i den ene og den andre retningen, og visste ikke hvem de skulle tro på. Buddhas svar var: Undersøk selv, og tenk selv!
Jeg lar oppfordringen gå videre til leseren.
Undersøk selv. Men skal vi kunne undersøke selv, trenger vi et faktagrunnlag, vi trenger data for undersøkelsen. Skal vi kunne trekke noen konklusjoner på selvstendig grunnlag, trenger vi nettopp å foreta en liten vandring i buddhismens landskap og se oss om med et undersøkende og kritisk blikk.
Et kritisk blikk kan være høyst påkrevet for å gjennomskue noen av de mange mytene som har vokst fram omkring Buddha og hans lære.
Noen vil kanskje undre seg over at en buddhist velger å innta en slik kritisk holdning. Men selv om dette alltid vil innebære en viss fare for å tråkke andre buddhister på tærne – noe jeg i så fall beklager – er det likevel et veloverveid valg fra min side.
Begrunnelsen for denne kritiske holdningen er i første rekke todelt. For det første er dette i samsvar med Buddhas egne oppfordringer om å undersøke selv i stedet for blindt å akseptere autoriteter, noe han gir uttrykk for mange ganger, ikke bare i samtalen med kalamaene som nevnt over, men også i oppfordringer til å undersøke læren eller fenomenene (dhammavicaya), bare for å nevne et annet eksempel. Enkelte buddhister kan ha glemt denne oppfordringen.
Den andre begrunnelsen er også enkel. Etter min mening har buddhismen så store verdier å tilby at det ikke bare er unødvendig å servere disse verdiene i en falsk myteinnpakning. En slik myteinnpakning innebærer at man faktisk ikke har tillit til læren i seg selv, men mener at den trenger kunstig støtte. Og dette er etter mitt syn en grov nedvurdering av Buddhas lære, en nedvurdering jeg ikke ønsker å være med på.
Hvis vi vil undersøke buddhismen, bør vi derfor ikke henge oss opp i eksotisme eller antropologiske studier av fremmed kulturer, uansett hvor interessante disse kan være i seg selv. Vi bør heller prøve å finne de tidløse kjerneverdiene i buddhismen, slik at vanlige mennesker i Norge kan nyttiggjøre seg buddhismens rike forråd av etisk, filosofisk og psykologisk innsikt i sin egen hverdag.
Kåre
Men det er også stadig flere norskfødte, eller norskkulturelle personer som føler seg tiltrukket av buddhismen og velger denne. Dette er anslagsvis 1300 norskfødte personer som i dag regner seg som buddhister, men tallet på dem som føler buddhismen som et tiltrekkende alternativ, uten helt å ha bestemt seg for å kalle seg “buddhist”, er trolig langt høyere.
Noen bruker betegnelsen “kristenkulturell” her, en tendensiøs og ensidig betegnelse som helst bør unngås. Vi som er født av norske foreldre og oppvokst i Norge har en kultur som er norsk, det vil si en regionalvariant av den europeiske kulturen, som igjen kan sees som en del av en bredere “vestlig” kultur. Riktignok er kristendommen ett av mange elementer i denne kulturen. For noen har den aktuell betydning, for andre bare historisk. Men siden den vestlige kulturen inneholder mange flere elementer enn kristendom – vi kan nevne i fleng: humanisme, vitenskapelig tenkning, gresk filosofi, osv. osv. osv. – blir det grovt misvisende å trekke ut bare ett av disse elementene, et element som for mange ikke lenger har noen levende verdi og betydning, og snakke om nordmenn generelt som “kristenkulturelle”.
Hva er det da som får en person med norsk kulturbakgrunn til å velge noe som i utgangspunktet kan synes så fremmedartet og eksotisk?
Kan buddhismen ha noe å gi en vanlig norsk mann eller kvinne – uten at det skal være nødvendig å kle seg i rare klær, brenne røkelse, mumle ubegripelige mantraer eller kaste seg nesegrus foran en statue?
Hva er da egentlig dette som vi kaller buddhisme?
Spørsmålet har ikke ett svar. Det har mange forskjellige svar.
Gjennom de nesten to og et halvt årtusen som har gått siden Buddha levde, har hans etterfølgere og hans lære bredt seg til mange forskjellige land og kulturer. Den er blitt endret og tilpasset, ikke bare én gang, men mange ganger, til skiftende behov, skiftende tider, samfunn og kulturer. Derfor finnes det mange forskjellige former for buddhisme.
Hvilken av disse mange formene er så “riktig” buddhisme?
Dette finnes det ikke noe svar på, i alle fall ikke noe svar med universell gyldighet. Men kanskje finnes det et svar for den enkelte, et personlig svar eller et kulturbetinget svar, og da kan det godt hende at du vil finne fram til et annet svar enn jeg, uten at det dermed er sagt at det ene svaret er dårligere eller bedre enn det andre.
Et nøkkelord i Buddhas undervisning er frihet: Akkurat som hele havet har én og samme smak, nemlig smaken av salt, slik har også hele min lære og treningsdisiplin én og samme smak, nemlig smaken av frihet, sa han en gang (AN 4, 203). Denne oppfordringen til å undersøke selv, til å tenke selv, til ikke å basere seg verken på folkemeningen, tradisjoner, spekulativ tenkning, dogmer, autoriteter, læremestere eller hellige skrifter, er som tidligere nevnt unik i de store religionenes historie.
Hva er målet?
Frihet til å tenke, frihet til å undersøke, dette er noe av hva buddhismen tilbyr. Men den hevder også å kunne tilby frihet fra noe, frihet fra sorg og lidelse:
Her er en vei som fører direkte til målet, munker, til foredling av levende vesener, til å overvinne sorg og klage, til å gjøre slutt på smerte og tungsinn, til å finne den rette metoden og til selv å erfare nibbana ... (Mahasatipatthanasutta)
Buddhismen hevder å tilby en dyp innsikt i virkelighetens natur, intellektuell åpenhet og tankefrihet, samtidig som den har en klar etisk forankring. Den er ikke et trossystem, men en samling av anbefalte treningsmetoder for å finne fram til en livsstil kjennetegnet av sinnsro, glede og tilfredshet.
Men er ikke buddhismen en pessimistisk lære som bare fokuserer på lidelse? Dette er en av mange misforståelser omkring buddhismen. Buddhismen slett ikke er pessimistiske og lidelsesfokusert. Den tar opp lidelsens problem, det er riktig nok. Men i stedet for å grave seg ned i fortvilelse over smerter, sorger og lidelser, viser den til en vei ut av lidelsen. På den måten er buddhismen en optimistisk lære som nettopp ved å erkjenne livets negative sider åpner for en dypere forståelse og en dypere befestet glede over livet.
Målet for den buddhistiske treningen finnes formulert på mange forskjellige måter, men den buddhistiske filosofen Vasubandhu sa det kanskje klarest og mest konsist da han sa at målet er å oppleve glede og sinnsro og se virkeligheten som den er.
Selv har jeg en tendens til å bli meget skeptisk når jeg hører eller leser slike påstander. Jeg får lett en snikende mistanke om at dette er propaganda og salgsargumenter, og jeg har full forståelse for de av leserne som måtte føle det samme.
La gå at buddhistene sier at buddhismen er så og så bra og at den har de og de godene å tilby. Men er det ikke slik de sier alle sammen? Har vi ikke hørt kristne av alle mulige slags avskygninger, for ikke å snakke om muslimer, Krishna-dyrkere og Gud vet hvem (eller vet han det egentlig?) si lignende ting? Hvem har da rett? Er det bare tomme påstander? Eller har disse påstandene noe for seg?
I en berømt samtale Buddha hadde med kalama-folket for 2400 år siden, oppfordret han dem til ikke å godta påstander fra den ene eller den andre autoritet eller predikant. Kalamaene hadde hørt argumenter i den ene og den andre retningen, og visste ikke hvem de skulle tro på. Buddhas svar var: Undersøk selv, og tenk selv!
Jeg lar oppfordringen gå videre til leseren.
Undersøk selv. Men skal vi kunne undersøke selv, trenger vi et faktagrunnlag, vi trenger data for undersøkelsen. Skal vi kunne trekke noen konklusjoner på selvstendig grunnlag, trenger vi nettopp å foreta en liten vandring i buddhismens landskap og se oss om med et undersøkende og kritisk blikk.
Et kritisk blikk kan være høyst påkrevet for å gjennomskue noen av de mange mytene som har vokst fram omkring Buddha og hans lære.
Noen vil kanskje undre seg over at en buddhist velger å innta en slik kritisk holdning. Men selv om dette alltid vil innebære en viss fare for å tråkke andre buddhister på tærne – noe jeg i så fall beklager – er det likevel et veloverveid valg fra min side.
Begrunnelsen for denne kritiske holdningen er i første rekke todelt. For det første er dette i samsvar med Buddhas egne oppfordringer om å undersøke selv i stedet for blindt å akseptere autoriteter, noe han gir uttrykk for mange ganger, ikke bare i samtalen med kalamaene som nevnt over, men også i oppfordringer til å undersøke læren eller fenomenene (dhammavicaya), bare for å nevne et annet eksempel. Enkelte buddhister kan ha glemt denne oppfordringen.
Den andre begrunnelsen er også enkel. Etter min mening har buddhismen så store verdier å tilby at det ikke bare er unødvendig å servere disse verdiene i en falsk myteinnpakning. En slik myteinnpakning innebærer at man faktisk ikke har tillit til læren i seg selv, men mener at den trenger kunstig støtte. Og dette er etter mitt syn en grov nedvurdering av Buddhas lære, en nedvurdering jeg ikke ønsker å være med på.
Hvis vi vil undersøke buddhismen, bør vi derfor ikke henge oss opp i eksotisme eller antropologiske studier av fremmed kulturer, uansett hvor interessante disse kan være i seg selv. Vi bør heller prøve å finne de tidløse kjerneverdiene i buddhismen, slik at vanlige mennesker i Norge kan nyttiggjøre seg buddhismens rike forråd av etisk, filosofisk og psykologisk innsikt i sin egen hverdag.
Kåre
Abonner på:
Innlegg (Atom)