Verdens herskere - nærmere enn du tror

Hvilken rolle spiller følelser i livet vårt? Og hvilken rolle spiller de i meditasjonspraksisen? Jeg er opptatt av dette fordi jeg ofte har ugreie følelser – og må leve med dem på et vis. Positive følelser er ikke så problematisk… men hvordan håndtere de vonde?

Følelser er ofte det som ligger bak ord og handlinger: Jeg vil – eller jeg vil ikke… Jeg har lyst til… eller jeg har ikke lyst til… Disse stemningene eller drivkreftene varierer fra milde til sterke, er ofte ubevisste, men har likevel kraft. De er ikke “rasjonelle”, og kan ofte styre oss på tvers av hva vi tenker vi burde gjøre.

Så det er derfor jeg kaller dem “verdens herskere”. Du trodde kanskje at verden ble styrt av framsynte politikere, rasjonelle økonomer, smarte ingeniører eller dyktige vitenskapsfolk. Men alle disse er også i følelsenes makt! Så derfor er det ytterst viktig å finne en intelligent måte å leve med følelsene på.

I innlegget "Hvilken verden lever du i?" snakket jeg om hvordan sinnet lynraskt skaper modeller av virkeligheten. Følelser er en del av denne pakken. Fra populærkulturen (og egne erfaringer) har vi kanskje fått med oss to typiske ytterpunkter når det gjelder hvordan reagere på følelser: den kalde, rasjonelle – og den som er helt i følelsenes vold. En konflikt mellom logikk på den ene siden og “reptilhjernens” flykt-eller-kjemp-respons på den andre.1

Finnes det en annen måte?

SOAG

I oppmerksomhetspraksis vil oppfordringen normalt være å “stoppe, observere, akseptere, gi slipp”. Hensikten er å gå fra å være et offer for egne automatiske tendenser til å kunne ta bevisste valg. Jeg har lyst å dvele litt ved dette.

Jeg tror det kan være greit å være obs på at det alltid vil være et sett med “godkjente” følelser og et sett med “forbudte”, tvilsomme følelser i den sosiale gruppen vi tilhører. Disse settene ser annerledes ut fra familie til familie, miljø til miljø, men særlig i religiøse eller “intellektuelle” kretser er det ofte visse basale følelser som ikke “hører med”. Undertrykking eller bagatellisering blir dermed raskt en fare her. “Skyggen” kan raskt vokse seg stor – som vi dessverre har sett i en del misbruks- og overgrepssaker.

Det er selvsagt positivt med skrupler og selvkontroll. I livet som helhet vil nok de fleste være enige i at det er en fordel å styrke heldige og svekke uheldige sinnstilstander. Men i selve meditasjonspraksisen har vi en enestående sjanse til å bli kjent med de ugreie følelsene slik at vi slipper å leve på flukt, i kamp mot eller i underkastelse for dem.

STUI

Hvis vi tar som utgangspunkt at vi ofte lever på innsiden av en mental “fortelling”, kan meditasjonen gi oss sjansen til å reflektere, tre ut av fortellingen, se situasjonen på nye måter. I den forbindelse finnes det et tankeverktøy som på engelsk har det klingende navnet “RAIN”, mens det nærmeste jeg kommer på norsk er “STUI”. La oss se litt nærmere på det:

Recognize (what’s happening) – Se hva som foregår

Allow it to be – Tillat det å være slik

Investigate with kindness – Undersøk på en vennlig måte

Non-identification – Ikke-identifisering

Essensen i denne tilnærmingen handler om å gå fra å identifisere seg med innholdet i den mentale fortellingen til å se på hvordan man forholder seg til selve følelsen.

En begynner med å se hva som foregår i kropp og tanker (eventuelt med en liten mental merkelapp hvis det hjelper, f.eks. “irritasjon”, “fortvilet”) for deretter å tillate det å være der. Dette handler om å gi rom, ikke yte motstand, si for seg selv noe slikt som “ja”, “dette også”, “jeg tillater” eller “det er ok”.

Å undersøke handler om å innta en spørrende holdning for å se nærmere hva slags tanker og følelser situasjonen består av. Hvilke øyeblikk som kommer og går. Mildt spørre seg selv hva man tror foregår.

Ikke-identifisering dreier seg om innsikt – å kunne hvile i tilstedeværelse slik at man ser at det ubehagelige kun er et aspekt av vår opplevelse, ikke kjernen i vårt vesen. Det er noe universelt ved at vi opplever det, omtrent som tyngdekraft. Det gjelder ikke bare meg. Forsøke å huske at også denne følelsen er forgjengelig og sammensatt.

For at dette skal virke trenger vi å øve opp evnen til å ta pauser og samtidig evnen til å innta en vennlig holdning til oss selv. Tilnærmingen hviler på at vi er villig til å undersøke framfor å dømme. Vi trenger ikke å “fikse” alt, men kan romme mer.

En enkel modell over “negative tilstander”

Her er en forenklet modell som gir et inntrykk av følelsenes universelle natur.

Det er altså to parametere å forholde seg til: tid og spennet mellom behag og ubehag. La oss gå gjennom den og se på hva som kan være konstruktive responser:

Ubehag i fortida: Sinne oppstår ofte som reaksjon på at noe uakseptabelt har skjedd. Spørsmålet er om 1) det er verdt å bli sint, 2) om vi kan si fra på en klar måte om det som har skjedd, uten å måtte “plukke opp brennende kull” (som det å være sint har blitt sammenlignet med i tidlig buddhisme). Jeg har også inkludert sorg eller tristhet i denne kategorien. Spørsmålet er her om vi tillater oss å føle den fullt ut, om vi kan dele den med noen vi stoler på, og om vi etter hvert kan gi slipp, velge å gå videre i livet, og lære av de erfaringene vi har gjort oss, uten verken å fornekte eller dvele ved dem.

Behag i fortida: At vi har opplevd noe behagelig som så tar slutt, er også en klassisk situasjon som ofte utløser tristhet eller sorg. Kan vi isteden sette pris på det vi har hatt, være takknemlig for det? Omtrent som at vi har vært på en flott konsert? Vi vet at den tar slutt, men vi kan samtidig være glad for å ha vært der.

Ubehag i framtida: At vi antar eller vet at vi kommer til å oppleve noe ubehagelig i framtida kan utløse frykt. Kan vi stå i det, tillate det å være der, samtidig som vi gjennomfører det vi vet vi må gjøre, det vi mener er det rette? “Feel the fear and do it anyway” er en fantastisk boktittel.

Behag i framtida: Husk at dette er en modell over “negative” tilstander. At noe behagelig skal skje i framtida er ikke galt, men i denne modellen menes den snevre, krampaktige følelsen av at vi bare må ha noe, at noe må være på en spesiell måte. Avhengighet kan ha mange avskygninger. Spørsmålet her er at vi spør oss igjen: “Er det virkelig verdt det? Er det virkelig det vi vil ha? Kan vi avstå fra dette for å leve i frihet, for å oppleve en større indre lykke?”

Avhengighet er å (mis)bruke noe for å kompensere for negative/urolige følelser – men denne kjappe “løsningen” blir over tid til selve problemet. Gamle farer er fortsatt aktuelle i dag, internett har dessverre brakt noen av dem enda nærmere til flere: porno, gambling, diverse rusmidler, og så videre.

Å ta kalkulerte risker

Skal vi tro nevropsykologen Rick Hanson er hjernen dessverre evolusjonært preget til å gi størst plass til frykten for ubehag og grådighet etter det behagelige. For at arten skulle overleve måtte vi kjapt vekk fra farer og like sex og mat (særlig fett og sukker). Dette betyr at hjernen ofte “lyver for oss”. På den ene siden overdriver den betydningen og nytten av kortsiktig nytelse (vi jager etter gulroten.) På den annen side ser fryktsentrene i hjernen (rester av eldgamle evolusjonære stadier) farer overalt og overgeneraliserer på bakgrunn av tidligere ubehagelige opplevelser. Hjernen overdriver trusler og “løper fra pisken”.

Dette er grunnen til at vi ikke liker å ta risker (be om lønnsøkning, si “jeg elsker deg”) eller utsette oss for ubehag (trene) – selv om fordelene er verdt kostnadene! Noen ganger gjør vi likevel ting hvor kostnadene større enn nytten: f.eks. å skrike til noen i sinne eller innta for mye alkohol eller godterier. Så hvordan kan vi gjøre gode valg? Hvordan gjøre kloke avveininger mellom kost/nytte?

Hansons metode er å sakke ned og analysere. Spør deg selv: hvorfor gjør du disse valgene? Hvilke kostnader/fordeler tror du at du får? Hva pleier du å jage etter, og hva prøver du vanligvis å unngå?

Han foreslår følgende praktiske øvelse:

Plukk ut en tvilsom sak du pleier å hige etter, og spør – er fordelene virkelig så bra? Hvordan ville det føles i kroppen om jeg fikk det? Hvilken pris ville jeg måtte betale? Finnes det bedre måter å oppnå de fordelene på? Fins det enda bedre fordeler med andre midler?

Velg så en ting du pleier å unngå som du vet du har en blokkering på (f.eks. å tale i en forsamling eller si fra om noe hjemme eller på jobben). Spør deg selv: er ulempene virkelig så ille? Hvor ukomfortabel ville du egentlig bli? Hvor lenge ville det vare, og hvordan kunne du håndtere det? Ville du overleve? Hvordan ville det føles å handle på tross av denne frykten?

Ta deretter to kalkulerte risikoer. Slutt å jage en falsk “gulrot” – og slutt å løpe fra en “papirtiger”. Hva skjer? Hva lærte du? Ta inn de positive følelsene ved å gjøre dette. Se hvilke konkrete steg du gjorde, og hvordan de gode følelsene er knyttet til å bli mer bevisst og realistisk når det gjelder fordeler og ulemper, kost/nytte.

Har du andre idéer eller erfaringer når det gjelder å leve med følelser? Hør gjerne fra deg i kommentarfeltet under.

Per Arne

1: For de som er interessert i buddhisme: i den buddhistiske analysen av de fem “khandaene” er “vedana” (som ofte oversettes med “følelse”) kun en registrering av om en opplevelse er behagelig, ubehagelig eller nøytral. De mer sammensatte følelsene eller emosjonene vi snakker om her (sorg, sinne, glede, osv.) vil jeg plassere i kategorien “sankhara”.

Innlegget er tidligere publisert på oppmerksom.net