Hatet som mislykket hevnaksjon

Deler av buddhistisk tenkning er ved første møte intuitivt merkelig. Antagelig fordi buddhismen ser bak de umiddelbare, tilsynelatende behovene. Men kanskje også fordi noe av filosofien bryter med den konvensjonelle tenkningen i vestlig kulturkrets. En del av læren som jeg har kommet til å se på som spesielt verdifull er at grunnproblemet vårt er de usunne tendensene i sinnet vårt som vi er disponert for i kraft av å være menneske.

Kort sagt, når vi har en negativ følelse er den gjengse forklaringsmodell at noen eller noe har forårsaket den. Noen er skyld i det. Det finnes en skyldig. Denne noen er konkret. Den er et konkret individ, et konkret fenomen eller en konkret ting. Så vi reagerer med motvilje. Vi reagerer med motstand. Kanskje til og med med hat. Og bare der har vi begynt å straffe denne noen. Med vårt hat vil denne noen kunne få som fortjent! Men kanskje anerkjenner vi at hat er dumt. Det er slemt. Der buddhistiske tekster virkelig har fått meg til å åpne øynene er i at ja, hatet er dumt. Men det visste jeg allerede. Men motviljen smerter meg. 

Det er jeg (i den grad jeg er et jeg) som opplever hatet i sinnet. Hvis jeg lar objektet for hatet (dersom det er en person) vite om følelsen, kan kanskje en følelse av tristhet oppstå, eller en følelse av gjensidig motvilje, men at jeg går rundt og bærer på et hat skader i utgangspunktet bare meg selv. Men det betyr ikke at det er problemfritt. For jeg er også en person. Men hovedpoenget er at hatet ikke kan oppstå uten at det også finnes en evne til hat. Denne evnen manifesterer seg i en kontekst, men konteksten hvori personen vi stempler som skyldig i vår krenkethet, er ikke nok i seg selv til å bringe frem hat. Hatet må altså også eksistere som tendens. Som den kjente nonnen Ayya Khema har sagt:

"When we hate, we don't do so because there's anything worth hating or disliking but only because hate wants to manifest itself." (i "Within Our Own Hearts" 2006: 13). 

Det er lett å kjempe imot denne tanken. Rett og slett fordi vi har en tilbøyelighet til å dele opp virkeligheten i positivt og negativt. Det negative skal fordømmes, skal det ikke? Buddhismen har klare tanker om hva som er bra og hva som er dårlig. Det er ikke en relativisme. Noen årsaker fører til positive virkninger, andre årsaker fører til negative virkninger. Nettopp følelsen hat oppleves for eksempel som vond. Men vi kan ikke hate bort hatet, eller noe annet for den saks skyld. Da har buddhismen gode meditasjonsteknikker for å kunne observere også hvordan motviljen oppstår, og betrakte den som et fenomen. Gjennom rolig betraktning vil sinnet kunne falle mer til ro, så gjennom å betrakte den negative følelsen som en følelse kan vi faktisk snu det til noe positivt. Gjennom å betrakte hatet som objekt, betrakter vi det også som noe eksternt. Vi identifiserer oss ikke lenger med det som før. Det samme gjelder andre følelser når vi i meditasjonen betrakter dem som følelses-objekter. Det opptrer en kjølig, men interessert distanse. Som en vitenskapsmann som studerer en celles organeller. 

Tankene om de underliggende tendensene kommer veldig klart frem i Majjhima Nikaya 21, Kakacupamasutta, "Lignelsen om sagen". Her har vi en mektig kvinne med navn Vedehika. Hun roses for sine flotte egenskaper, at hun var mild, fredelig og vennlig. Tjenestejenten Kali setter henne på prøve ved ikke å gjøre jobben like bra som tidligere. Hun drar strikken stadig lenger, til Vedehika gir stadig sterkere uttrykk for sitt sinne, til det blir meget fysisk. Moralen er at en person kan gi inntrykk av å ha visse egenskaper, men egenskapene nettopp viser seg i en kontekst. Dersom forholdene endrer seg kan egenskapene synes å være andre. Vedehika blir etterhvert kjent for å være "bråsint, hissig og voldelig av seg". I fortellingen er ikke konteksten en unnskyldning for Vedehikas sinne. Det er mer en test. Buddha bruker tale som eksempel overfor munkene på noe som kan være positivt eller negativt. "På samme måte er det noen munker som er meget vennlige, meget milde og meget fredelige så lenge de ikke blir utsatt for ord som kan være ubehagelige. Men det er nettopp når han blir utsatt for ubehagelige ord at munken bør være vennlig, mild og fredelig". Buddha sier:

Andre kan snakke til dere på fem måter, munker. De kan snakke i tide eller i utide, de kan snakke sant eller usant, de kan snakke høflig eller uhøflig, de kan snakke om det som er nyttig eller om det som er unyttig og de kan snakke med et vennlig sinn eller med hat i sinnet. Uansett om andre snakker i tide eller i utide, om de snakker sant eller usant, høflig eller uhøflig, om det som er nyttig eller om det som er unyttig, eller om de snakker med et vennlig sinn eller med hat i sinnet, så bør dere trene slik munker: 

‘Jeg vil ikke tenke vonde tanker eller si noe vondt ord. Jeg vil bevare min nestekjærlighet og omtanke for andre, og ikke bli sint. Jeg vil tenke vennlige tanker om denne personen, og videre vil jeg omfavne hele verden med store, omfattende og grenseløse tanker uten hat og uten motvilje.' 

Mot slutten av teksten sier Buddha: Sett at dere skulle bli overfalt av røvere som sager av dere lem etter lem med en grov tømmermannsag. Hvis dere da føler hat, følger dere ikke min lære. 

Det er tydelig tenkt at det er mulig at hatet kan slutte å eksistere, ikke fordi at verden blir perfekt, eller fordi vi kan klare å kontrollere verden rundt oss, men fordi vi kan forandre oss selv. Og som Ayya Khema sier i "Within Our Own Hearts" (2006-versjonen): "We cannot change the world or other people; we can hardly even change the behaviour of a dog, but we can change ourselves."

N