Homofili i buddhistisk perspektiv

Buddhisme kalles ofte filosofi. Filosofi betyr, som mange sikkert vet, «kjærlighet til visdom». Visdom, eller kunnskap, må erverves. En total og blind aksept av tradisjon og vane kan ikke føre til ny kunnskap eller vekst. Spørsmål må stilles. Buddhismen ville ikke eksistert om Buddha ikke stilte spørsmål ved sin livsstil som rik prins, og deretter til de åndelig-filosofiske tradisjonene han oppsøkte i sin jakt etter sannhet. En buddhist ser selvfølgelig Buddhas innsikter og tanker som et fremskritt i historien. Andre filosofier, samt vitenskapelige nyvinninger, har også kommet til fordi noen stilte spørsmål. En kritisk og undersøkende holdning er essensiell i buddhismen. I den kjente Kalamasutta, som dere kan lese mer om i et tidligere blogg-innlegg skrevet av Kåre, sier Buddha:

Ikke godta noe bare fordi det er skikk og bruk, eller tradisjon, eller bare fordi folk sier det, og heller ikke ut fra hellige skrifter, antagelser eller dogmer; heller ikke ut fra overfladisk resonnement eller tvilsomme filosoferinger; heller ikke ut fra en annens tilsynelatende autoritet og heller ikke ut fra respekt for en eller annen læremester.

En slik innstilling er til stor hjelp i å avdekke undertrykkende mekanismer og lover.

Likestillingen av likekjønnede forhold har kommet langt i deler av verden de siste tiårene. Dette ville trolig ikke skjedd om homofile og bifile blindt godtok juridisk diskriminering bare «fordi det skal være sånn». Fra å tenke at ens kjærlighet og seksualitet er dårligere enn andres, med påfølgende skamfølelse, har noen gått over til å spørre seg om det virkelig er riktig at det er dårligere, om det er riktig å føle skam. Svaret på det stilte spørsmålet ser ut til å være nei. Det er ikke dårligere og det er ikke riktig å føle skam. Denne konklusjonen kan man komme til på flere måter, men i buddhistisk forståelse kan man se det som følger.

Buddhismen lærer at de tre usunne røttene hat, uvitenhet og begjær fører til dukkha, utilfredshet. Egentlig er alle tre interessante her. Hat eller motvilje er noe mange homofile og bifile har vært utsatt for. Følelsen hat er egentlig vondest for den som hater, men hatet kan lede en til å utføre onde handlinger eller implementere diskriminerende lover mot hat-objektet. Dette kan igjen føre til vonde følelser og motvilje hos den som blir diskriminert, om ikke denne personen er en mester i å hente lykke innenfra. Å hate er bortkastet tid, og et symptom på uvitenhet. Du kan lese mer om hvor teit hat er i et tidligere blogg-innlegg. Så kommer vi til begjæret som er mest sentralt her. 

Begjær må forstås vidt, alt fra å ha lyst på en liten sjokoladebit til å ville ligge med noen, eller til å ville ha penger eller en mektig posisjon. Årsakene til at begjær leder til utilfredshet er mange. Man får ikke alltid det man vil ha, og man blir derfor skuffet. Man stiller seg også i et avhengighetsforhold til andre og verden, som da kan gi en det en vil ha, eller «avslå søknaden». Men, selv om man er heldig og som regel får det man vil ha, blir man fort desillusjonert. Ofte er følelsen av midlertidig tilfredsstillelse så kortvarig at den ikke engang registreres. Men, det betyr jo ikke at det ikke gir noe. Men frasen «levde lykkelig i alle sine dager» fra eventyrene er nettopp det; en eventyrfrase. Buddhismen lærer likevel at det finnes en kilde til permanent lykke, men den kommer innenfra, etter utviklingen av sinnet. Vi kaller det Nibbana (på pali) eller Nirvana (på sanskrit). Da er de tre usunne røttene rykket opp. Derfor skal ordinerte, munker og nonner, leve i sølibat. De bestreber seg på å nå lengst mulig på veien. Da har det ikke noe å si om de er heterofile, bifile eller homofile. De skal ikke ha sex uansett. For lekfolk, altså ikke-munker og ikke-nonner, er det selvsagt ikke nødvendig å leve i sølibat.

Lekfolk prøver ofte å praktisere de såkalte fem treningsreglene, som er noe av det nærmeste en vanlig buddhist kommer plikt-etikk. En av disse er at vi ikke bør ha urette sansenytelser. Urette sansenytelser er som regel forstått som utroskap, ifølge De Silva.

Buddhismen er opptatt av hvordan sinnet fungerer, ettersom sinnet er stedet for Opplysning. I meditasjon observerer man hvordan tanker kommer og går, hvordan følelser oppstår og blir borte, hvordan ønsker kommer og går. Du kan også se at begjær oppstår og blir borte, men ikke minst at objektet for begjæret, eller grådigheten, (i vid betydning) skifter. Begjæret er altså ustadig. Men, det undersøkende tankesettet vi bør ha kan rette seg mot begjæret som prosess og som fenomen. Da ser man at begjæret likevel er noe ensartet. Selvfølgelig er det en viss forskjell på å merke at magen rumler og visualisere en god middag, på den ene siden, og på det seksuelle begjæret, på den andre. Men la oss nå snakke om forelskelse og seksuelt begjær.

Når vi er forelsket kretser tankene naturlig nok om den vi er forelsket i. Det blir overmåte viktig å være sammen med denne personen. Kanskje får vi også en smule sjalusi. Vi kan høre på klisjéfylte popsanger og virkelig føle med. Det taler til oss på en sterk måte. Kanskje synger vi litt til. Vi kan relatere til romaner om forelskelser både med godt og dårlig utfall. Den ulykkelige kjærligheten er skremmende, men poetisk. Det er spennende. Spesielt i perioder er populærkulturen fylt av forelskelse. Halve befolkningen er vel ikke forelsket samtidig? Nei, men det er en sterk, allmenn, menneskelig følelse som mange kan relatere til. Det griper. Og det er ganske enkelt fordi det er allment. Selv om våre begreper aldri kan fange virkeligheten, har vi begreper for å gripe fenomener som for oss fremstår som enhetlige, eller i nærheten av enhetlige. Og nettopp derfor har forelskelsen et navn. Fordi vi legger en fellesbetydning i det. Det seksuelle begjæret er også noe vi alle har, kanskje ved mindre vi er aseksuelle eller har oppnådd Nibbana. Poenget er at forelskelse er forelskelse, seksuelt begjær er seksuelt begjær. Vitenskapelig kan man beskrive hva som skjer i kroppen, hvilke hormoner som trigges og hvordan de påvirker hverandre gjensidig.

«When you’re full of fire, what’s the object of your desire?» spør electronicagruppen The Knife i sangen «Full of fire». Forelskelsen, justert etter grad, påvirker sinnet likt uavhengig av objektet for forelskelsen. Det samme med det seksuelle begjæret. Det er ikke mer eller mindre rensende å tenke på kvinner eller menn. Det er da også helt irrelevant hvem det er som har et annet menneske i tankene. Akkurat som det er irrelevant om det er Ola eller Kari som er happily in love, er det irrelevant om den interessante personen heter Karl eller Oda. Om Ola er forelsket i Karl eller Oda er ikke interessant. Poenget er at han er forelsket. Om han er interessert i studenten Ida på 24 eller ingeniøren Oda på 26 har vi ikke noe med. Heller ikke om det er regnskapsfører Karl som er den utkårede, har det noe å si. Det kan trolig en hvilken som helst bifil person som har opplevd å være tiltrukket av en mann og en kvinne bekrefte. Samme greia som skjer.

Hvem som er forelsket, altså om «hvem» er mann eller kvinne, er også uinteressant fordi det er sinnet og tankene vi er opptatt av. Opplysning skjer i sinnet, ikke i kjønnsorganer.

Hvis dere vil lese mer om dette temaet anbefaler jeg artikkelen «Homosexuality and Theravada Buddhism» av A.L. De Silva. Sjekk også langt foredrag av den kjente munken Ajahn Brahm om hvorfor kjønnsnøytralt ekteskap bør innføres. 

Nicolai